Hjelperne synes det er helt greit å bryte norsk lovgivning og fnyser gjerne av det som kalles for «innvandringsregulerende hensyn». De bryr seg om enkeltmennesker som er her akkurat nå, og de tenker sjelden på de langsiktige konsekvensene av sine handlinger.
De føler at de gjør det som er riktig moralsk sett, men er de i grunnen ikke mest opptatt av å lindre sin egen smerte? Det er ofte smertefullt å gjøre det rette – i dette tilfelle ikke å hjelpe en asylsøker som har fått flere avslag på oppholdstillatelse.
Når vi står i slike situasjoner, må vi spørre oss selv:
Klarer vi å stå i smerten vi føler over å ikke kunne hjelpe alle som er i nød? Klarer vi å gjøre det som er riktig, eller velger vi de handlingene som gir en rask lindring av den smerten vi selv måtte føle?
Kvitte oss med dårlig samvittighet
For å bli kvitt vår egen smerte, utfører vi gjerne «gode handlinger». Som oftest vil gleden over å ha gjort noe godt, overskygge kostnaden. Derfor hører vi velgjørerne si at «det å gi» er den største glede. Det kan være en stor grad av egoisme knyttet til gode handlinger. Ved å hjelpe, kvitter man seg med sin dårlige samvittighet.
Slike «transaksjoner» mellom nødlidende og hjelpere, er ofte uproblematiske. Begge parter får tilfredsstilt sine behov. Mer problematisk er det når hjelperens behov for å «gjøre noe godt» ikke samsvarer med det som på lang sikt vil være godt.
Vi ser dette tydelig når foreldre er «gode hjelpere» i forhold til for eksempel en narkoman sønn. Gjennom å følge sine instinkter, medvirker de til at han kan fortsette sitt misbruk. Samtidig risikerer de at både de selv og resten av familien går til grunne. Det riktige her ville være å stenge døra. Først når den narkomane sønnen erfarer konsekvensene av sin livsstil, vil det kunne oppstå et ønske om å endre atferd.
Går familien selv til grunne, kan de altså ikke hjelpe noen.
Konsekvenser
Dette eksemplet viser oss at vi ikke alltid kan følge våre følelser. Når vi føler medlidenhet, er det sjelden feil å reagere instinktivt, men i mer komplekse situasjoner må vi tenke oss om. Noen ganger må vi utføre handlinger som ikke lindrer den med-lidelsen vi føler. Vi må stå i vår egen lidelse.
Når det gjelder migrasjon, må vi også tenke på oss selv – på vårt eget samfunn. Vi må ikke gi opphold til flere enn vi klarer å integrere. Vi må utholde vår egen med-lidelse når vi avviser asylsøkere. Vi må tåle å se at returnektere ikke får delta i samfunnet på lik linje med oss andre.
Vi må innse at ingen er tjent med at vårt samfunn går til grunne. Det er når vi har et velfungerende samfunn vi virkelig kan være noe for våre medmennesker.
Medlidenheten kan bli en forbannelse for alle parter når vi er mer opptatt av å bli kvitt vår egen med-lidelse enn av å gjøre det rette.