Integrering er ikke minst å få folk i arbeid. Dette er en uttalt prioritet nummer en fra tidligere og nåværende regjering. Derfor burde korrupsjonssaken i Drammen kommune fått toppolitikere nå til å sette av noen dager i tinghuset i byen. Folk som Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide – som knapt kan få nok innvandring fra æreskulturens episentre i Asia (og også Midtøsten og Nord- og Øst-Afrika) – ville kanskje følt seg en smule utilpass over å måtte konstatere at de tiltalte, blant andre kommunalt ansatte, faktisk er personer som de antakelig ut fra ytre kjennetegn ville karakterisert som velintegrerte borgere. De er både utdannet og i gode jobber. Men de er også gjennomkorrupte.
De har rett og slett kopiert hjemlandets korrupsjonskultur og beviselig etablert den i Drammen. Dette handler om byggesaker, altså tillatelser, delt ut av byggesaksbehandler kommunen. Mot betaling under bordet.
De tiltalte saksbehandlerne skal ha mottatt penger for å gi utbyggere fordeler, blant annet ved å godkjenne prosjekter som tidligere er avslått og prosjekter som normalt ikke ville blitt godkjent. Ledersignaturer er forfalsket.
De to har operert sammen, ved at den mannlige saksbehandleren i stor grad skal ha skaffet kundene, som kvinnen har tilbudt en «totalentreprise» med tegninger, søknader og godkjenninger.
Pakkeprisen har vært opp mot 120.000 kroner.
Totalt omhandler rettssaken om lag 30 byggetiltak. 27 utbyggere er siktet/tiltalt for medvirkning til grov korrupsjon, og etterforskningen har avdekket annen kriminalitet i tillegg, som skattesnusk og hvitvasking.
I en familie er hele fem personer siktet eller dømt for medvirkning til grov korrupsjon. Korrupsjonstiltalte har endog foregått i en moské:
En dag eller to senere var de i moskeen i Oslo, både byggesaksbehandleren, utbyggeren og flere i hans familie.
Etter at det formelle var avsluttet, satt de på gulvet i moskeen og spiste.
– Det var mange folk der. Han gjorde slik, sa 46-åringen og viste tommelen opp på sin plass i vitneboksen.
De tiltalte har bevisst spilt på felles kulturbakgrunn (bare husk følgende: i Norge finnes ingen norsk kultur…). De kaller hverandre «onkel» og «bror» – men de er ikke i familie. Dette er pakistansk, æreskulturs, måte å titulere folk på. Som kvinne i Pakistan sier jeg «bror» til en som er noenlunde på min alder, og onkel eller bestefar til en som er eldre. Dette for å avseksualisere relasjonen, og også vis respekt. Det samme gjelder mellom menn,; vise respekt ved å gi fremmede personer familiære benevnelser. Det som har skjedd i Drammen vitner om at lojalitet knyttet til etnisk/religiøs bakgrunn har trumfet offentlige spilleregler. Man klarer ikke avvise en forespørsel fra en av sine egne.