Den ideologiske testen
Lite berører meg dypere enn dette rystende faktum: et betydelig økende jødehat i Norge og Europa. Det er knapt til å tro, nå kun 67 år etter at gassovnene til Hitler ble avkjølt.
Kanskje én del av svaret på mine sterke emosjonelle reaksjoner, er at jeg vokste opp i et hjem der jødenes skjebne under Hitler var levende til stede gjennom historier foreldrene mine fortalte. Særlig én fortelling brant seg fast i mitt barnesinn den gang:
Mine nygifte foreldre tilbringer en sommerdag i 1959 på Kjærstranda ved Stavern. Der får min mor en opplevelse hun aldri kom til å glemme. På avstand ser hun en mann med tallinskripsjoner på underarmen. Spontant spør hun min far om en forklaring – selv om hun jo forstår godt hva hun ser for første gang i livet sitt. Og min far kan fortelle. Mannen på stranda denne dagen er Herman Sachnowitz, en av ni jødiske familiemedlemmer fra Larvik. Hermans søster Frida, gikk på samme skole som min far. I november 1942 hentet Gestapo henne ut av klasserommet, og hele familien ble seilt til Tyskland med SS Donau. Herman overlevde konsentrasjonsleiren fordi han kunne underholde Hitlers forlengede armer med sine musikalske ferdigheter. Frida og resten av familien Sachnowitz kom aldri tilbake.
Jeg var ikke gamle jenta da jeg leste Herman Sachnowitz sin bok Det angår også deg, det samme gjelder dagboken til tyskjødiske Anne Frank, som sammen med familien sin søkte ly i Amsterdam under Den andre verdenskrigen, men som ble avslørt og forrådet. Bøkene gjorde uslettelige inntrykk, det samme gjorde besøket mitt i Amsterdam 8. november 2004, seks dager etter at Theo van Gogh ble drept på åpen gate av en nederlandsfødt islamist med marokkansk opphav. Etter å ha lagt ned blomster på drapsstedet, besøkte jeg museet Anne Franks Hus. Theo og Anne, to personer som levde i to ulike epoker i samme by, og med en felles skjebne: Begge ble ofre for ideologisk dødelig ekstremisme.
Frankrike huser Europas største jødiske befolkning på rundt 500 000 personer. Årlig forlater nå om lag 2 000 jøder landet. Her er noen hendelser fra i år som forklarer hvorfor:
- Mohamed Merah massakrerer tre jødiske barn og en rabbiner ved en skole i Toulouse. I november utga broren Abdelghani boken Broren min, terroristen, der han tar et ramsalt oppgjør med foreldre og øvrig familie som oppdro barna til å hate jøder. Som moren, som foret barna med: “Vi er arabere, vi er født til å hate jøder.” Ikke nok med det: Abdelghani fanget søsterens holdninger med skjult kamera: ”Mohamed våget å ta spranget. Jeg er stolt, stolt, stolt av ham,” roper hun.
- En 83 år gammel jødisk kvinne i Marseille voldtas, bankes opp og etterlates døende.
- Tre unge jøder overlever med et nødskrik et voldsangrep ved Lyon. Dette var ett av 150 liknende voldsangrep på jøder på tre måneder dette året, som ble karakterisert som toppen av isfjellet grunnet frykt for represalier ved anmeldelser, samt et politi- og rettsvesen som skal vegre seg for å ta overgrepene så alvorlige som de vitterlig er. Hvorfor? Frykt for å ildne opp islamister, som kanskje utgjør 10 – 15 prosent av den muslimske befolkningen på rundt 6 millioner.
En hendelse fra Frankrikes naboland Holland, vitner om holdninger i politikken som jeg frykter ikke er enestående. Daværende leder av regjeringspartiet VVD, Frits Bolkestein, kom med et slags vennligsinnet nødrop i 2010. Han oppfordret de hollandske jødene til å flytte (sic!) til Israel og USA grunnet økende fysiske og verbale angrep fra særlig unge menn med marokkansk opphav. Som Jyllands-Posten konstaterte på lederplass: ”Uttalelsene vekker isende minner om noe vi kjenner fra et av de mørkeste kapitlene i Europas historie.” Avisen la sarkastisk til dette: Ettersom det bor 1 million muslimer og kun 40 000 jøder i Holland, er det ”mest praktisk at jødene forsvinner”.
Det er sjelden kost at en ambassadør serverer politiske brannbomber i full offentlighet. Det gjorde dog nylig Israels ambassadør til Danmark, Arthur Avnon, knyttet til at jøder fra flere hold, inkludert han selv, oppfordres til å skjule sin identitet, som ikke å bruke kippa, ikke smykke med David-stjerne, ikke snakke hebraisk høyt i det offentlige rommet. Heller ikke i områder som betraktes som ”sikre”, ifølge Avnon: ”Trenden er den samme i europeiske land der det er en større muslimsk befolkningsgruppe. I Tsjekkia, der jeg var ambassadør før, der skjer det ikke. Men i visse land er det områder som man ikke kan gå som jøde – det er akkurat som Gaza. I franske byer, i London, i Antwerpen, i Brussel. Der ser man den samme trenden, og jøder leter etter et annet sted å bo”.
Norges 1 200 jøder opplever det samme: økt hat. En venninne av meg bor i gaten vest i Oslo som huser den jødiske synagogen. I år har beredskapstroppen (!) vært mer til stede enn noen gang. Hvorfor? Fremveksten av islamisme og derav trusler.
Tre dager før julaften entret jødehateren Haitham al-Haddad scenen på Høyskolen i Oslo og Akershus med tillatelse fra skolens ledelse, som er godt kjent med at denne mannen mener jødene stammer fra ”griser og aper”. Han var invitert av Islam Net Student.
Har vi politikere som våger å plassere skapet? Jeg vet sannelig ikke lenger. For det entydige bildet er at det først og fremst er fra islamsk hold den nye jødeforfølgelsen vokser frem. Jødene utgjør en forsvinnende liten velgermasse, knappe 0,18 prosent av Europas befolkning. Mens befolkningen med utspring i den islamdominerte verden ligger fra 10 til 50 ganger høyere i Nord-, Vest-, og Sør-Europa.
Som en avgått politiker nylig sa til meg: ”Man vil nødig støte fra seg velgergrupper. Husk at en plass på Stortinget kan avgjøres med en håndfull stemmer.”
Der og da forstod jeg til fulle hvorfor jeg aldri kommer til å bli politiker.
For å forstå Europas nye jødehat, er den beste anbefalingen jeg kan gi denne: les historikeren Halvor Tjønns biografi, Muhammed. Slik samtiden så ham. Det er ikke lystig lesning, men nødvendig i vår nye tid. Den handler blant annet om Muhammeds massakre av jødiske stammer.
Ideologisk er Europa knust om kontinentet nok en gang svikter jødene.