(Dette er den opprinnelige versjonen av et forkortet innlegg i dagens Aftenposten Aften)
Rita Karlsen, HRS
I Aftenposten Aften (27.09.12) rettet Asle Rein Henriksen søkelyset på at veksten i innvandringen på sikt vil føre til at etniske norske blir i mindretall i Norge og at spesielt ikke-vestlige innvandrere blir i flertall i Oslo. Han viser til at denne befolkningsveksten, og ikke minst: befolkningssammensetningen, vil føre til reduserte skatteinntekter for Oslo kommune. Henriksen etterlyser debatt om problemstillingen og effektive tiltak.
All honnør til Henriksen for å sette utfordringene på den offentlige agenda, men vi vet at denne form for debatt skal unngås for enhver pris, bokstavelig talt. Så la meg prøve å komme kritikerne i forkjøpet:
Befolkningsveksten i Oslo er rekordstor – og vil fortsette: Befolkningsveksten i perioden 2005-2010 tilsvarer en årlig befolkningsvekst på 2,1 prosent eller 11 400 personer per år. I et historisk perspektiv viser befolkningsveksten i Oslo at den fra 1951 til 1990 var på i alt 23 999 personer. Dette gav en årlig befolkningsvekst på 615 personer eller 0,14 prosent per år. Oslos befolkning har altså vokst mer enn dobbelt så på fem år (2005-2010) som i løpet av 40-årsperioden 1951-1990, eller 19 ganger mer per år. (Se tidligere HRS-notat).
I 2011 økte befolkningen med 14 055 personer, som tilsvarer en befolkningsvekst på 2,3 prosent. Oslo kommune har således foretatt en oppjustering av fremtidig befolkningsvekst, og i en pressemelding fra Byrådet (08.05.12) het det ”Oslo er i toppen blant de aller raskest voksende byene i Europa, og dersom prognosene slår til vil Norges hovedstad passere 800.000 innbyggere i 2027. Rundt år 2040 kan innbyggertallet i Oslo passere en million innbyggere (…) ”.
I verdens rikeste land går Oslo mot å bli en fattig kommune: I samme pressemelding uttalte finansbyråd Vinje at ”befolkningsvekst er hyggelig” og at befolkningen i Oslo blir stadig yngre, men at utgiftene vokser mer enn kommunens inntekter. At befolkningsveksten nesten utelukkende er innvandringsrelatert (veksten blant innvandrerne utgjør mer enn 80 prosent av befolkningsveksten) sies det ingenting om, til tross for at kommunen er godt kjent med dette faktum (se f.eks. Oslo speilet nr. 3, 2010).
For kort tid siden la Oslo kommune frem budsjettet for 2013. Oslobudsjettet vitner om en varslet katastrofe. Kommunens gjeldsgrad forventes å øke fra 57 prosent i 2012 til hele 80 prosent i 2016, som i kroner innebærer at lånegjelden vokser fra 21 mrd. kroner til godt over 37 mrd. kroner i 2016. Til sammenligning: i 2004 var gjeldsgraden på 22 prosent og gjelden var 7 mrd. kroner. Oslo kommune har dermed i løpet av kort tid gått fra å være en kommune med lav gjeld og sunn økonomi, til å bli en kommune med høy lånegjeld.
Som resultat må Oslo kommune foreta kraftige kutt, 450 millioner i 2013 i uspesifisert rammereduksjon, noe som vil gå ut over blant annet eldreomsorgen.
Det betyr da vel ingenting at veksten er innvandringsrelatert? Som finansbyråden påpeker har Oslo kommune høyere utgifter enn inntekter. Kommunens viktigste inntektskilde er skatteinntekter, men Byrådet lever antakelig i håpet om at siden en så stor andel av Oslos befolkning er ung (og derav ikke er skattebetalere), så vil dagens investeringer betale seg tilbake på sikt. Dette fordrer imidlertid at Oslos befolkning har en skatte- og trygdeprofil som gir kommunen de nødvendige inntekter.
Fremtidsutsiktene ser således dårlig ut for Oslo. For som Henriksen viser til har stadig flere innbyggere i Oslo ikke-vestlig innvandringsbakgrunn samtidig som nordmenn flytter ut. Hvilke økonomiske utslag dette gir er fraværende i enhver festtale, men bør til gjengjeld spikres på veggen hos enhver ansvarlig politiker og byråkrat:
I 2010 betalte befolkningen i alt (hele landet) inn 340 mrd. kroner i skatt, mens forbruket av trygd var på 334 mrd. kroner. Det var dermed et lite overskudd på drøyt 6 mrd. kroner. Av dette betalte innvandrerhusholdningene 27,5 mrd. kroner i skatt, mens trygdeforbruket lå på 28,1 mrd. kroner. Altså drøyt 600 mrd. kroner i underskudd relatert til et balanseregnskap. Differansen kommer særlig frem blant ikke-vestlige (og flyktninghusholdninger, som holdes utenfor her). Ikke-vestlige husholdninger betalte 15,7 mrd. kroner i skatt, mens trygdemottaket var på 20 mrd. kroner. For skatte- og trygderegnskapet er det dermed et underskudd på 4,4 mrd. kroner. (Tall fra SSB-rapport 8/2012).
Ergo: Hva som skyldes en kommunes befolkningsvekst og kommunens befolkningssammensetning har betydning for samme kommunes økonomi – og derav mulighet til å yte borgerne (den nødvendige) service.
Sysselsetting: Som vist er det stor skjevhet i skatte- og trygdeprofilen for ulike grupper, og samme skjevhet fremkommer i sysselsettingen. Siden Oslo er den byen i Norge med den klart største og mest etablerte innvandrerbefolkningen, samt har den største ikke-vestlige innvandrerbefolkningen, og denne samtidig har lengre botid enn den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen ellers i landet, kunne en kanskje forvente høyere sysselsetting i Oslo enn landsgjennomsnittet. Men slik er det ikke: I Oslo er gjennomsnittlig 55 prosent av ikke-vestlige innvandrere i aldersgruppen 25-61 år sysselsatte, mens tilsvarende tall for landet er 57 prosent. Blant øvrig befolkning er i gjennomsnitt 84 prosent sysselsatte i Oslo, som er det samme som for landet. Forskjellene i sysselsettingsnivået mellom ikke-vestlige innvandrere i Oslo og øvrig befolkning i den mest aktive yrkesperioden (25-61 år) er dermed på nesten 29 prosentpoeng, mens forskjellene for landet er på 27 prosentpoeng. (HRS-rapport).
Vil ikke dette utjevne seg over tid? Mye tyder på at det vil ta lang tid, ikke minst fordi mange ikke-vestlige, særlig kvinner, ikke er i jobb og fordi mange, særlig ikke-vestlige menn, faller fra arbeidsmarkedet i ung alder (fra 35-årsalderen). Dette mønsteret er sterkere i Oslo enn på landsbasis. Som Henriksen påpekte: Da hjelper det ikke Oslo at befolkningsveksten fortsetter med uforminsket styrke og at befolkningssammensetningen blir så skjev. Dette er en debatt som vi vil tape på ikke å ta.