Den 7. november tildelte Friedrich Naumann-stiftelsen sin frihetspris til det iranske folket. Utmerkelsen hedrer frihetskampen, de fengslede og forfulgte, de drepte og deres etterlatte. Pahlavi mottok den som forvalter, frem til fritt valgte representanter kan overta. Mandatet til å forme landets fremtid tilhører iranerne.
Folkesuverenitet som forpliktelse
Pahlavi beskrev seg som en bro til demokratiet. Også motstanderne tilhører folket prisen hedrer. Friheten de brukte til å kritisere ham i Tyskland, kjempet han for at de skulle få i Teheran.
«Vi trenger ikke å være enige om fortiden for å bli enige om fremtiden.»
Han rakte hånden ut til monarkister og republikanere, venstre og høyre, mennesker med ulik tro. Grunnlaget var fire prinsipper: Irans territorielle integritet, individuelle rettigheter og likhet for loven, et sekulært demokrati med skille mellom religion og stat, og folkets rett til å velge styreform.
Hva er galt med våre prinsipper og vår visjon? Hvilken del av folkesuvereniteten, rettslikheten eller pluralismen er uakseptabel?
Når etternavnet brukes til å avvise standpunktene, erstattes politisk analyse med arvelig skyldtilskrivning. Sønnen dømmes gjennom faren, og tilhengerne gjennom sønnen.
Striden om representasjon
Die Linke forsøkte å få sagt opp leieavtalen for Paulskirken. Forslaget falt fordi CDU, SPD og De grønne stemte imot. SPD og De grønne kritiserte samtidig valget av Pahlavi som forvalter.
Frankfurts overborgermester Mike Josef fra SPD uteble fra seremonien, sammen med sitt parti. Borgermester Nils Kößler fra CDU møtte og holdt velkomsttalen. Et folk ble hedret for sin kamp og sine lidelser. Familier som hadde mistet sine nærmeste, satt i salen. Byens øverste folkevalgte lot stolen stå tom.
Frie velgermandater forutsetter fri politisk konkurranse. Å kreve et mandat regimet forhindrer, kan gjøre enhver alternativ ledelse illegitim på forhånd.
Teherans trusler i Europa
Kvelden før markeringen opplyste Yasmine Pahlavi at politiet ville hindre henne og prinsen i å delta og tale etter trusler fra Den islamske republikken. Ifølge henne fryktet politiet angrep mot publikum dersom prinsen møtte opp. Han fikk til slutt tale, bak beskyttelsesglass.
At talen ble gjennomført, opphever aldri alvoret i beskjeden som kom først. Truslene hadde allerede fått påvirke vurderingen av hvem som kunne møte og tale på tysk jord.
I Europas største økonomi og et av kontinentets mektigste demokratier kunne et islamistisk regime forsøke å sette grensene for andres frihet. Det bør bekymre langt flere enn oss iranere.
Sikkerheten skal tas på alvor. Nettopp derfor må myndighetene beskytte forsamlingsfriheten. Hvis svaret på terrortrusler blir å begrense dem som trues, får trusselmakerne et virkemiddel de kan bruke igjen.
Revolusjonens selvoppnevnte arvinger
Sjahen fremstilles som diktatoren og motstanderne som demokratiforkjempere. Slik tilsløres hva disse gruppene faktisk kjempet for, og hvilket samfunn de ville påtvinge iranerne.
For å illustrere hva slags samfunn disse kreftene ønsket seg, kan vi trekke frem et sitat fra en av den iranske venstresidens tungvektere, Gholam Hossein Saedi, som senere døde i eksil:
«Hver eneste dag arrangerte de selskaper, kunstfestivaler og andre festivaler i dette landet.»
Ja det er sant! For en tragedie. Folk hadde noe å glede seg over. Heldigvis kom revolusjonen og fikk slutt på den elendigheten.
Motstanden omfattet væpnede marxistiske geriljagrupper, islamistiske bevegelser og geistlige nettverk. Flere fremtidige makthavere hadde sittet fengslet under sjahen. Etter revolusjonen bygget deler av opposisjonen prestestyrets maktapparat. Andre ble forfulgt og drevet i eksil av statsordenen de hadde bidratt til å bringe frem.
Sjahens Iran gjennomgikk omfattende modernisering, utbygging av utdanning og industri og vesentlige fremskritt for kvinner. Flere væpnede motstandere arbeidet samtidig for samfunnsordener med liten plass til liberal pluralisme.
Ville norske myndigheter akseptert bombeangrep og væpnet kamp som ordinær politisk virksomhet? Fengsling gjør ingen til demokrat, og revolusjonær overbevisning gir ingen moralsk immunitet.
Eksil som selektiv innvending
Pahlavis motstandere hevder at revolusjonen må ledes innenfra. Ideelt sett, ja. Men regimet fengsler, fordriver og dreper dem som forsøker å organisere slik ledelse. Å overse dette gjør undertrykkelsen til et argument mot dem som har overlevd i eksil.
Khomeini ledet selv mobilisering fra eksil og oppholdt seg utenfor Paris i revolusjonen avgjørende sluttfase. Hvorfor skal geografisk fravær diskvalifisere Pahlavi når det aldri hindret støtten til Khomeini?
Motstandere avviser også utenlandsk bistand med henvisning til suverenitet, samtidig som de motsetter seg Pahlavis prosjekt, hvor territoriell integritet og selvbestemmelse står sentralt. Når eksilledelse og støtte utenfra avvises, mens regimet knuser organisering innenfra, hvilken vei ut gjenstår?
Da store folkemengder fulgte Pahlavis oppfordring om å demonstrere, og det ble rapportert om titusener drepte på to dager, kom anklagen: Han hadde ledet folket til et blodbad.
Politiske vurderinger skal kritiseres. Ansvaret for massakren ligger likevel hos dem som beordret og gjennomførte den. Ellers får regimet vetorett: Jo mer hensynsløst det dreper, desto mindre handlingsrom får motstanden.
Kraków og sameksistensens politikk
Den 9. november mottok Pahlavi Kong Salomo-prisen fra European Jewish Association i Kraków for sin støtte til Israel og motstand mot antisemittisme. Seremonien falt på årsdagen for novemberpogromene i 1938, før besøket til Auschwitz-Birkenau.
Han fremhevet forbindelsen mellom iranere og jøder og arven etter Kyros den store: Et demokratisk Iran skal leve i fred med sine naboer, også Israel, og delta i regionalt samarbeid.
Hvorfor møter denne visjonen så begrenset anerkjennelse i miljøer som fremmer menneskerettigheter og fred?
Arv, patriotisme og definisjonsmakt
For mange iranere betegner Pahlavi modernisering og nasjonal gjenreisning. Jeg betrakter strømningen som en iransk renessanse: en iranisme som forener historisk tilhørighet med moderne borgerrettigheter.
Den er borgerlig, sekulær og høyreorientert, med en inkluderende patriotisme: Landet tilhører alle innbyggerne uavhengig av tro, språk, kjønn og overbevisning.
Palestinaskjerfet kan anerkjennes som uttrykk for motstand og frihet, selv om også voldelige aktører bruker det. Løve-og-Sol-flagget tillegges av enkelte en autoritær betydning, mens bærernes egne forklaringer avvises.
Symboler får mening gjennom historie, bruk og erfaring. Utenforståendes fortolkningsmonopol fratar iranerne retten til å definere egen politisk identitet.
Omfangets politiske betydning
Politiets anslag på 25.000 i Frankfurt står i skarp kontrast til deltakernes vurderinger av flere hundre tusen. Tjuefem tusen er betydelig. Men spriket krever åpne tellemetoder og gransking av opptak. Også myndighetenes tall må etterprøves.
Enda alvorligere er omtalen av massakren 8.–9. januar. Det ble rapportert om titusener drepte, mens regimets langt lavere tall fortsatte å sirkulere i mediene. Avsenderen er maktapparatet som anklages for drapene og kontrollerer tilgangen til bevis.
Iran Human Rights har dokumentert over 4.200 identifiserte ofre. Bekreftede enkelttilfeller og samlet dødstall er forskjellige størrelser. Når det første brukes som mål på det andre, reduseres omfanget i offentlighetens øyne.
Kreves navn på hvert offer, sted, tidspunkt og identiteten til overgriperne før omfanget omtales i Gaza, Rwanda eller Syria? Dette er forskjellige dokumentasjonsoppgaver.
Regimets mørklegging og trusler mot pårørende må utløse grundigere undersøkelser. Et dokumentert minimum må aldri bli et retorisk tak over antall drepte.
Solidaritetens ideologiske vilkår
PLOs terrorhistorie hindret aldri Arafat i å bli anerkjent som samtalepartner. Han ble vurdert ut fra muligheten for forandring. Pahlavi vurderes gjennom sin far.
Abbas ble valgt til president i 2005 og har siden sittet uten nytt presidentvalg. Likevel mottok Støre og Barth Eide ham i Oslo i februar 2026. Hvorfor diskvalifiserer manglende mandat en opposisjonsskikkelse som lover frie valg, mens en sittende leder uten fornyet mandat møtes som legitim representant?
I søk hos større norske nyhetsmedier fant jeg ingen omtale av de to prisutdelingene. Søkene er ingen fullstendig kartlegging, men anerkjennelsen og motstanden fortjener offentlig debatt.
Solidaritet bygges på tillit, gjensidig respekt og felles verdier. Et flagg på rådhuset kan uttrykke dette. Troverdigheten avgjøres av praksis. Plyndring, angrep på politiet og tilgrising av minnesmerker undergraver gjensidigheten, uansett flagg. Fredelig mobilisering fortjener anerkjennelse.
Iranernes selvbestemmelse omfatter også retten til å utfordre europeiske sosialisters forventninger. Prins Pahlavis utstrakte hånd stiller derfor et presist spørsmål: Hva er galt med våre prinsipper og vår visjon, dersom folket selv skal få avgjøre?