«Ingen barn er ‘haram'», skrev Oslos ordfører Anne Lindboe nylig på Facebook. Bakgrunnen var et innlegg fra en norsk mor i Groruddalen som forteller at datteren hennes kom hjem og spurte henne: «Mamma, er jeg haram?»
Lindboe kommenterte dette slik:
Barn skal få være barn. De skal kunne besøke venner, delta i fritidsaktiviteter og være en del av fellesskapet, uten at kjønn eller kultur setter begrensninger for hvem de kan være sammen med.
I Aftenposten forteller en modig mamma i Groruddalen om datteren sin, som ikke fikk besøk av en venninne fordi hun har storebrødre. Datteren lurer på hva «haram» betyr, og om hun selv er det fordi venninnene ikke får besøke henne. Det gjør inntrykk.
Vi må lytte til familiene som opplever hvordan negativ sosial kontroll påvirker barnas hverdag, og gi rom for disse erfaringene i integreringsdebatten. Det er først når vi tør å snakke åpent om det som er vanskelig, at vi kan gjøre noe med det.
Lindboe sier også at «jeg har en grunnleggende tro på at vi har mer som forener oss enn som skiller oss».
Først, vi har snakket åpent om æreskulturen og islam i ganske mange år nå, men det har kanskje gått Lindboe hus forbi? Hvis ja, da kan man mer enn anta at Lindboe heller ikke fikk med seg det kraftige varslet fra Wien for få år siden, levert av læreren Susanne Wiesinger. Der er det ikke mye som forener oss, mildt sagt.
Wiesinger fortalte om lærerne som kler seg «sømmelig», de bankes opp, de kvinnelige elevene bøyer hodet og vender blikket sjenert bort, og skolene velger ren underkastelse. Skolene har latt det islamske jerngrepet ta over. Den islamske moral-dinosauren trasker rundt i både klasserommene og i skolegårdene. Bønn er viktigere enn utdannelse, og skolene produserer samfunnstapere, slo Wiesinger fast.
«Jeg tok feil» – for det ble verre
I sosialdemokraten Wiesingers bok, Kulturkamp i klasserommet. Hvordan islam forandrer skolene. En lærers historie, fortalte hun også at «den religiøse pekefingeren kjenner ikke lenger noen grenser. Og den strekker seg helt inn til skoleledelsen». Hun fortalte at jentene var de største taperne, som holdes i et jerngrep av de muslimske guttene. Hun fortalte om tvangsekteskap, seksuelt misbruk innad i familiene, om trusler om drap dersom jentene ikke underkastet seg familiens vilje, om utbredt kjønnslemlestelse, konflikter basert på opprinnelsesland (arabere mot tyrkere, eksempelvis), og pengeutpressing av ikke-muslimske elever.
Wiesinger dundret til med denne «religiøse» konklusjonen:
Vi har ikke lenger styrke til å kjempe mot det religiøse tankegodset til elevene våre. Det er for sterkt. Vi er for svake.
Nå er Wiesinger klar med enda en bok om tilstandene i Østerrikes skoler. Man mer enn aner at hun har gitt opp troen på at skolene skal kunne vende tilbake til en normaltilstand. Toget har gått for myke tiltak, sier hun rett ut.
Undervisning blir stadig mer sekundært: Dette dystre bildet maler læreren Susanne Wiesinger fra Wien av hennes skolehverdag. Etter den mye omtalte boken «Kulturkamp i klasserommet» fra 2018 gir hun nå ut en oppfølger. Den gang trodde hun situasjonen knapt kunne bli verre. I dag skriver hun: «Jeg tok feil.»
Hennes nye bok har tittelen Gi barna våre en sjanse! Hva Østerrikes skoler trenger nå. Wiesinger jobber på en barneskole i Wien. Ifølge henne, har bare åtte av omtrent 250 elever ingen migrasjonsbakgrunn. Hun bruker nå 70 prosent av tiden sin på å deeskalere konflikter, noe som gir for lite tid til faktisk undervisning.
Tyrkere mot arabere
Hun peker på det høye antallet familiegjenforeninger som en drivende kraft bak den negative utviklingen. Gjenforeningene fører til at «antallet personer som ikke ønsker å integrere seg i Østerrike i det hele tatt» har økt i omfang.
Kontakt med noen foreldre er også vanskelig og har blitt «praktisk talt umulig» i noen tilfeller. Wiesinger tilskriver dette blant annet det faktum at «ganske mange fedre og enda flere mødre» ikke er lesekyndige.
Læreren beskriver også patriarkalske familiestrukturer.
Allerede på barneskolen lærer guttene at de står over kvinnelige familiemedlemmer. Wiesinger forteller også om flerkoneri. «Enhver som benekter at det også finnes menn med flere koner i familier som har flyktet til Østerrike, vil enten dekke over det eller er utrolig naiv», slår læreren klart fast.
Særlig utbredelsen av vold bekymrer Wiesinger. Hun snakker om en «enorm tilbøyelighet til vold» selv blant svært små barn. Gutter slår hverandre allerede med «uhemmet vold» på barneskolen. Fysisk vold brukes som «didiplineringsmetode», hvilket både Abid Raja, Abida Raja og Jawad Raja har berettet om i bøker fra sin barndom.
Nå har også ikke-vestlige begynt å flytte på seg – som tyrkere for å ungå arabere:
Pedagogen observerer også spenninger mellom ulike befolkningsgrupper. «Flere og flere tyrkiske og østeuropeiske innvandrere ønsker ikke lenger å sende barna sine til de offentlige skolene i nærheten av hjemmene sine.» Noen tyrkiske familier flytter for eksempel til Ottakring fordi «det fortsatt bor flere tyrkere enn arabere der», ifølge avisrapporten.
Det flerkulturelle prosjektet har med andre ord spilt fullstendig fallitt. Dermed er også jødehat i fokus for de muslimske barna, noe som eksploderte etter 7. oktober 2023. «De snakker ikke engang om Israel, de snakker om jøder», sier læreren.
Hun beskriver det underliggende verdensbildet i sterke ordelag: «Jødene har skylden for denne verdens ondskap.» Og videre: «Jødene er de skyldige.» Er Wien truet av en ny bølge av antisemittisme? Wiesinger svarer: «Jeg er redd det.»
«Det toget har gått»
Mobiltelefonen har også overtatt barnas hverdag. Wiesinger beskriver en observasjon av en førsteklasse: Noen elever visste ikke hvordan de skulle leke med byggeklosser. I stedet sveipet de på dem med fingrene. «Først etter at læreren viste dem hvordan de skulle leke med dem, ble de entusiastiske.»
Wiesinger nevner Danmark som en mulig modell. Der jobber bedre betalte lærere med mindre grupper, og barn får målrettet støtte fra treårsalderen. I Østerrikes barnehager er imidlertid bildet et helt annet: Dårlig språkutvikling blant barna og økende antall tildekte lærere og assistenter.
Wiesinger har nå liten tro på større «blanding» av elever i skolene som en løsning. Etter hennes syn kunne dette ha vært gjennomførbart for 15 år siden. I dag er hennes dom: «Det toget har gått.»
Så hva er Wiesingers løsninger?
- Obligatorisk tyskfokus før skolestart
- Integrering må starte aktivt i klasserommet
- Styrking av pedagogiske team og lærere
- Tiltak mot lærermangel. I dag flykter lærere fra yrket grunnet den psykiske påkjenningen
- Gode heldagsskoler
- Håndtering av vold og kulturelle konflikter, der det utvises nulltoleranse
- Skille religion og politikk fra undervisningen: Hun advarer sterkt mot at religiøse og patriarkalske verdier får overstyre felles østerrikske og demokratiske verdier i skolehverdagen
Ut fra Wiesingers beskrivelser av forholdene i skolen, og den løpende demografiske utviklingen, må det kunne sies at ingen av disse tiltakene vil kunne ha en reell effekt. Det eneste som antakelig kunne ført til lynrask bedring ville vært å utvise verstingene blant aktuelle familier.
Hovedbilde: HRS