Vi lever i en skjebnens tid mer enn noen gang siden Hitler og hans kvinner og menn begynte den lange marsjen mot maktens tinde i Tyskland. Hvilken retning velger vårt naboland Sverige, landet som sviktet under 2. verdenskrig og lot tyskerne operere med sine tropper på svensk jord i «nøytralitetens» navn?
Antisemittene i politikken
Det som har skjedd i Sverige måtte komme. Enhver som har en smule tallforståelse kombinert med ideologisk gangsyn har sett sett skriften på veggen i hele dette årtusenet. Det man har forbundet med anstendige politiske partier ville kunne komme i en situasjon der man stilles overfor nær sagt uutholdelige ideologiske utfordringer for å kunne karre til seg makt. Og makt er kjernen i det politiske livet.
Fundamentalistiske muslimer – og de er mange – har strømmet til det svenske Vänsterpartiet (V) og slik sikret rød side en knapp seier over Tidöregjeringen til Ulf Kristersson. Skandalene rundt valglistene til V under valgkampen har ikke stoppet verken ytterliggående svensker eller nidkjære Muhammed-følgere fra å flokke seg til partiet etter at over 30 kandidater ble rensket ut. V så ingen annen mulighet enn å rense dem ut etter journalistiske avsløringer av åpenbar antisemittisme og hyllest av massakrene på jøder 7. oktober 2023 i Israel. Det ligger nesten åpent i dagen at hadde ikke journalister gjort jobben sin, ville Vs ledelse anført av Nooshi Dadgostar (med iranske røtter) lukket øynene for antisemittismen i sine rekker i maktbegjærets navn. For hvordan kunne slike kandidater i utgangspunktet føres opp på valglister?
Muhammeds eksempel
Muhammed og islam har seilt opp som en politisk maktfaktor i hele Vest-Europa, derav den økende antisemittismen. Jødehat er en forutsetning for å kunne realisere drømmen om et islamsk styresett.
Det antakelig mest kjente koranverset man kan vise til, er knyttet til å rettferdiggjøre profeten Muhammeds nedslaktning av den jødiske stammen, Banu Qurayzah:
«Og Allah brakte ned fra deres borger de av bokens folk (jødene) som hadde ytt fienden bistand, og han kastet skrekk i deres hjerter. Noen drepte dere, noen tok dere til fanger. Og Allah lot dere arve deres jord, boplasser og eiendom, jord som dere ikke hadde satt fot på. Allah evner alt (koranen 33:26, 27)», som er et av de såkalte sverdversene.
Under slagets andre dag ba jødene om amnesti: å kunne forlate Medina og bydelen sin for godt med livet i behold, noe Muhammed avviste. Stammen overga seg, og de seirende muslimene bestemte seg for at alle menn over pubertetsalder skulle henrettes, kvinner og barn skulle slavebindes og selges, og alt gods som tilhørte den rike stammen, skulle fordeles som krigsbytte. «Det er dommen til Allah i den syvende himmelen», skal Muhammed ha forkynt.
Krig mot jøder er selvfølgelig omfattende beskrevet i Muhammeds sira (hans biografi).
Vår tids brune skjorter
Det bør være en velkjent sak at rekrutteringen til totalitære krefter som vi ser i dagens Europa, foregikk i Bosnia tidlig under andre verdenskrig, om enn på en noe annen måte. Den øverste religiøse lederen i Jerusalem, stormuftien Amin Hajj al-Husseini, hadde allerede tidlig på 1920-tallet uttrykt sitt ønske om total utryddelse av alle jøder. Da Hitler ble valgt inn i det tyske Rikskanselleriet i 1933, sendte al-Husseini derfor dette telegrammet til Hitler:
«Jeg ser frem til å utbre Deres ideologi i Midtøsten!»
Under 2.verdenskrig oppholdt al-Husseini seg i Tyskland, nærmere bestemt Berlin, i årene 1941-45. Han ble en god venn av Adolf Hitler. Fra Berlin propaganderte al-Husseini intenst for nazismen overfor araberne i Midtøsten, både via radio og skriftlige medier. Åpent parallellførte han Hitler med Muhammed, og Koranen med Mein Kampf – en parallellføring med udiskutabelt positivt fortegn fra al-Husseinis side.
For Nazi-Tyskland ble samarbeidet med stormuftien, tilhørende en «underlegen rase», legitimert nettopp gjennom et felles jødehat, det samme hatet vi ser i dagens Vest-Europa og i særs i Sverige. Som stormuftien skrev i sine memoarer etter krigen: «Vårt grunnleggende krav for å samarbeide med Tyskland var frie hender til å utrydde den siste jøden fra Palestina og den arabiske verden».
Føreren repliserte slik på dette kravet: «Jødene er dine.»
Derfor dro al-Husseini med Hitlers velsignelse til Bosnia og overtalte religiøse ledere og deres tilhengere i moskéer til å la seg verve til muslimske SS-divisjoner. I tillegg fylte Brorskapets stifter og leder Hassan al-Banna på med soldater fra Midtøsten som også inngikk i egne muslimske SS-bataljoner. Tyskerne sørget også for å utdanne imamer ved to skoler i Tyskland som tjenestegjorde for muslimer i felten
Hitlers øverste organisator av jødeutryddelsen, Heinrich Himmler, hadde lite til overs for religion. Himmler foraktet især kristendommen, som både han og Hitler anså som svak fordi ikke-vold og toleranse er sentrale bærebjelker i Jesu lære. Himmler hadde dog sans for islam. Som han sa det til propagandaminister Joseph Goebbels: «Jeg har ikke noe imot islam, for den lærer opp mennene i denne divisjonen for meg og lover dem å komme til himmelen om de kjemper og blir drept i strid. Det er en høyst attraktiv og praktisk religion for soldater!»
Brorskapet svingte seg opp
Det muslimske brorskapet har befestet sin makt og utbredelse i hele Vest-Europa nå. Det hele startet på 30-tallet i Midtøsten, og i kjernen av oppblomstringen stod – jødehatet og ønsket om utryddelsen av jødene.
Brorskapet var en ytterst marginal gruppe i Midtøsten inntil 1936 med kun 800 medlemmer. To år senere talte medlemsmassen hele 200 000. I denne perioden kjørte Brorskapet nemlig en voldsom kampanje mot jødene, en kampanje som var økonomisk sponset av nazistene i Tyskland. I gatene runget slagord som «Ned med jødene» og «Jøder, kom dere ut av Egypt og Palestina».
I disse årene ga Brorskapet også ut en avis fra eget trykkeri sponset av Hitler-Tyskland, Al-Nadhir (Advarsel). Avisen kjørte en fast spalte under vignetten «Faren ved Egypts jøder». Det var denne storstilte kampanjen mot jødene, initiert av stormuftien selv, som var oppstarten til den islamske fascismen i nyere tid, enten den kles i salafistisk eller voldelig salafistisk/jihadistisk drakt i vårt land. Årene «1936 – 1939 formet islamismen som en ny og uavhengig antisemittisk og antimoderne massebevegelse».
Altså kan man trygt si at Nazi-Tyskland sørget for massespredning og vitalisering av grunnteser i islam.
Som Brorskapets Hassan al-Banna skrev i artikkelen «Dødsindustrien» i 1938: «Til en nasjon (muslimene) som perfeksjonerer dødsindustrien og som vet hvordan dø nobelt.»
Det er derfor naturlig at da stormuftien ble krevd utlevert av Nürnbergdomstolen for krigsforbrytelser begått av muslimske SS-divisjoner i Europa og aktiv medvirkning til Holocaust, ga Brorskapets hovedbastion Egypt han asyl. Likeledes fikk en del ettersøkte tyske nazister beskyttelse under vingene til sine ideologiske venner i Midtøsten. Brorskapet viste en «ubetinget solidaritet med al-Husseini og hans nazister … »
Nettopp derfor er Mein Kampf den dag i dag en bestselger i Midtøstens basarer, et salg som Brorskapet var mer enn behjelpelig med å få i gang på slutten av 1930-tallet. Moderne bruk av massemedier i propagandaøyemed var altså den gang som i dag disse ekstremistenes sentrale verktøy.
Et gufs fra 30-tallet
Den desidert viktigste opposisjonen mot Muhammeds islamprosjekt var å finne blant jødene. Det er et historisk faktum, et faktum som har dype konsekvenser helt inn i vår tid. Muhammed løste «jødeproblemet» med vold, brutal og hensynsløs vold og drap.
I Frankrike flokker Muhammeds følgere seg nå til partiet La France insoumise (LFI, Det ukuelige Frankrike), ledet av Jean-Luc Mélenchon. Mélenchon var tidligere kjent for sin opposisjon til fundamentalistisk islam, som da han i 2010 støttet forbud mot ansiktstildekning og kalte nikaben «nedverdigende». Han la til: «Vi kommer ikke til å finne oss i at fantomer vandrer rundt i gatene og forbyr oss å se på dem.» Men nå har 62 prosent av muslimer flokket seg til hans ytterliggående venstreparti (EU-valget i 2024), og dermed er tonen til Mélenchon radikalt endret. Dermed omfavner han nå bruk av islamske klær og kaller Marine Le Pens utspill om å forby hijab for «foraktelig».
Vänsterpartiet i Sverige krever å få sitte i regjering for å støtte Magdalena Andersson som ny statsminister. Gir Andersson etter for kravet, åpner hun en ny linje i det politiske Europa, en linje der det ikke lenger (igjen) er plass til jøder på det europeiske kontinentet. Helt i Muhammeds ånd og ånden til 30-tallets oppblomstring av jødehat i Midtøsten.
Det er sannelig en skjebnetid vi lever i. Et 30-tallets gufs tilrettelagt av styringspartiene i dette årtusenet, partier som inkluderer norsk politikk. (Vi alle vet hvilke parti i Norge som har tiltrukket seg «From the river to the sea-klanen.)
Spørsmålet nå er: Vil vårt politiske lederskap stå opp mot vår tids brune krefter? Vil Magdalena vise demokratisk sinnelag og avvise Vänsterpartiet?