I 2020 kom det ut en bok i Canada med tittelen The Parasitic Mind: How infectious ideas are killing common sense. Boken ble en bestselger i landet der dets tidligere statsminister Justin Trudeau var så «woke» at det grenset mot det absurde. Det er vel ikke utenkelig at canadierne kastet seg over boken fordi den ga et etterlengtet korrektiv til all galskapen som ble innført under Trudeau.
Forfatteren heter Gad Saad, professor og forsker innen evolusjonær adferdsvitenskap, en canadisk jøde som av forståelige grunner måtte flykte fra sitt hjemland Libanon etter at islamismen bet seg fast og tok over det som tidligere hadde vært et av de få velfungerende land i Midtøsten. Tidligere i år ga han ut ytterligere en bok som han har kalt Suicidal Empathy: Dying to be kind, der boktittelen er særdeles treffende for bokens innhold. Den er nå oversatt til norsk og har fått tittelen Selvmordsempati: Om å dø etter å være snill, og er nylig utgitt på Document Forlag.
I denne boken tar forfatteren et kompromissløst oppgjør med det han anser som Vestens absurde omfavnelse av en ideologi som truer med å rive ned selve grunnmuren i det liberale demokratiet, og stikker fingeren i øyet på de vestlige, politiske eliter som har blitt infisert av kollektiv skyldfølelse og misforstått, grenseløs barmhjertighet. Resultatet er at vi i økende grad prioriterer overgripere fremfor ofre, følelser fremfor fakta, og aksepterer at fremmed ukultur overstyrer vår egen kultur.
Forfatteren legger ikke skjul på at kollektivisme, samarbeid og empati er grunnleggende egenskaper for at et stammesamfunn skal kunne fungere. Problemet oppstår når vi i våre vestlige demokratier finner ut at vi skal inkludere hele resten av verden i disse egenskapene.
Relevant for Norge
Gad Saad tar selvsagt utgangspunkt i situasjonen i sitt hjemland Canada. Men problemstillingen er også særdeles relevant for oss i Norge. Forfatteren er likevel ikke den første som gir ut en bok om situasjonen – den første var faktisk den tidligere Ap-politikeren Rune Gerhardsen, som i 1991 ga ut boken Snillisme på norsk, der han kritiserte velferdsstaten og integreringspolitikken for overdreven hjelpetrang. Boka skapte mye diskusjon, og Gerhardsen ble både utskjelt og hyllet for meningene sine.
Problemene i 1991 var likevel de rene bagateller mot situasjonen i dag. Og Gad Saad legger ikke fingrene imellom i sine beskrivelser av hvorledes de vestlige samfunn har utviklet seg, og hva han mener er årsaken til det.
Hva med feminismen?
Gad Saad er ikke redd for å legge seg ut med den politisk korrekte venstresiden. Antagelig er han fullt klar over at de uansett aldri vil lese boken, slik at risikoen for avskyresolusjoner er minimal. For hva skal man si når han legger hovedskylden på kvinnene, særlig de unge, som hos oss utgjør flertallet av studentene både på Juridisk fakultet og på Politihøgskolen, og som dessuten har invadert offentlig sektor. Jeg velger å tolke ham i beste mening når han skriver at hvert kjønn (og det er bare to av dem) har hver sine biologiske forutsetninger for å få samfunnet til å fungere på en optimal måte, og at feminismen og det som omtales som «likestilling» i realiteten har skjøvet en stor gruppe menn ut i en situasjon der de føler seg ubrukelige og fremmedgjorte.
Og fordi det er hos kvinnene empatien for all verdens trengende har slått ut i fri utfoldelse, og fordi det er en overvekt av kvinner i offentlig sektor, så har du fått oppskriften på et rettighetsbasert samfunn der det er et utall av muligheter for migranter som aldri skulle vært i landet til å klage i det uendelige mens de nyter godt av gratis kost og losji.
Hva med rettsvesenet?
Et av de viktigste kapitlene i boken omhandler rettsvesenet og den moderne kriminalomsorgen. Gad Saad argumenterer for at fokuset på rehabilitering fremfor straff, kombinert med en dyp psykologisering og unnskyldning av kriminell adferd, har ført til en absurd situasjon der samfunnet føler mer empati med voldsutøveren enn med det faktiske offeret. Ved å skylde på alle mulige utenforliggende årsaker til at noen begår alvorlige forbrytelser, visker man sakte ut det personlige ansvaret.
Det ironiske, egentlig det tragiske, er at ofrene for volden er i stor grad er kvinnene selv. Det er ingen hemmelighet at menn fra visse kulturer er sterkt overrepresentert når det gjelder voldtekt og drap av norske kvinner, samtidig som at det er nettopp kvinner som har stått i bresjen for å åpne grensene for migranter fra muslimske land.
Overdriver Gad Saad?
Gad Saad argumenterer i boken overbevisende når det gjelder hvilke samfunnsendringer som har medført at vi i de vestlige demokratier i dag erfarer problemer som var helt ukjente for bare noen få tiår siden. Mange vil sikkert mene at Gad Saad overdriver, at han smører litt tjukt på i sin beskrivelse av hvorledes de vestlige land fungerer. Likevel – han treffer klokkerent når han forklarer hvorfor det er direkte livsfarlig for de vestlige demokratier å ignorere de problemene han berører i boken.
For hva er de faktiske grensene for toleranse? Kan et fritt samfunn overleve hvis det konsekvent nekter å forsvare sine egne kjerneverdier, sine egne grenser og sin egen kultur?
Vi har i stor grad skaffet oss et samfunn der vi tolererer intoleransen, og det gjør vi ved å stadig gi etter for særkrav fra de som kommer hit, og i empatiens navn unnskylde de som begår overgrep med at de var ukjente med norske lover og norsk kultur. På den måten lever vi opp til Jesu ord i Bergprekenen (Matteus 5:39), der han sier at «om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til ham».
I et homogent samfunn er Jesu ord relevant og absolutt noe som bør tas alvorlig. I dagens multikulturelle samfunn er det oppskriften på selvmordsempati.
Kan boken anbefales?
Selvmordsempati: Om å dø etter å være snill er en ubehagelig, men ekstremt tankevekkende bok. Den bør være et kraftig korrektiv for de av våre medmennesker som setter følelser fremfor fakta for å sole seg i glansen av sin egen dydsposering.
Den fungerer som et sårt tiltrengt og kraftfullt intellektuelt korrektiv til en moderne tidsånd som altfor ofte verdsetter emosjonell posering, offerstatus og politisk korrekthet langt høyere enn rasjonelle resultater og langsiktig samfunnsstabilitet. Gad Saads fremste styrke ligger i hans uforferdede mot til å si det som burde være fullstendig åpenbart for alle – at godhet uten fornuft, logikk og konsekvensanalyse i verste fall er direkte livsfarlig.
Boken anbefales på det varmeste for alle som oppriktig ønsker å forstå de dypere psykologiske strømningene i dagens sterkt polariserte kulturkrig. Det som er tragisk at de som virkelig trenger å lese denne boken aldri kommer til å kjøpe den eller låne den på biblioteket.
Min anbefaling er derfor at man kjøper to bøker, en til seg selv og at den andre brukes som julepresang til en man vet bør lese den.
*********