Det er i en status på Facebook datert 31. august at Cemal Knudsen Yucel forteller om sine ferske opplevelser i København, en av verdens frieste byer. Den friheten er dog forbeholdt de troende moské-muslimene, ikke de frafalne fra islam.
Gjengitt med Yucels tillatelse:
Jeg var på sommerfesten til Danmarks første organisasjon for eks-muslimer, Foreningen Frafalden, ledet av den kloke og modige Mustafa Sayegh. I godt selskap med kuffar-venner så jeg noe som burde være selvsagt i et fritt land, men som fortsatt ikke er det: mennesker i alle aldre, av begge kjønn og med mange ulike landbakgrunner som har slitt seg løs fra islams krav. De hadde frigjort tankene. De lo, snakket og festet.
Men alle på festen var på forhånd blitt informert om å være svært forsiktige med å ta bilder, og særlig med å publisere dem uten å snakke med dem som var med på bildet. Det var ikke en formalitet. Det var helt nødvendig. For mange av dem som sto der og smilte, er det fortsatt for farlig å bli gjenkjent.
Akkurat slik er det for oss i Ex-Muslims of Norway. Vi har i alle år opplevd det samme: at folk ikke kan stå oppført som styremedlemmer i offentligheten, at vi må sladde ansiktene til eks-muslimer i seminarer og intervjuer, og at vi mottar e-poster der eks-muslimer kommer med støtteerklæringer, men beklager at de ikke kan skrive det på sosiale medier.
Det andre triste jeg igjen måtte være vitne til, skjedde utenfor lokalet.
Dobbeltliv i det «frie» Vesten!
Jeg og en av eks-muslimene jeg hadde utvekslet mange tanker med gjennom kvelden, gikk ut for å få litt frisk luft. Hver gang en bil passerte, snudde han seg bort eller løftet hånden for å skjerme den siden av ansiktet som vendte mot veien. Han unnskyldte seg høflig: «Beklager den rare oppførselen når en bil kjører forbi. Mange av taxisjåførene har samme landbakgrunn som mitt fedreland. Alle kjenner alle i det indre miljøet. Jeg blir stresset av tanken på at noen som kjenner meg eller familien min skal gjenkjenne meg.»
Bare kona og de danske kollegene visste at han ikke lenger er muslim. Resten av den muslimske familien bor i samme område. Jeg sa: «Jeg har full forståelse, min venn.»
Det var enda en av de mange triste déjà vu-opplevelsene for meg.
Dette er ikke et unntak. Det er hverdagen for svært mange.
Dobbeltliv i det «frie» Vesten!
Mange eks-muslimer i Danmark, Norge og resten av Europa lever fortsatt et dobbeltliv. De ber når familien ser. De faster. De går i moskeen. De later som. Ikke fordi de tror, men fordi konsekvensene av å si sannheten kan være utstøtelse, trusler, vold, æresrelatert press, tap av barn, jobb og trygghet – eller i verste fall drap.
Foreningen Frafaldens egen rapport fra 2024 viser at 89 prosent av dem de har vært i kontakt med, ennå ikke har fortalt familie og venner om frafallet. Det er ikke feighet. Det er overlevelse.
Vi snakker om 2026, midt i Europa. I et Vesten som i århundrer har kjempet for ytringsfrihet, religionsfrihet og retten til å forlate en tro uten å miste livet eller familien.
Vår tids modigste frihetsforkjempere
Etter min mening er eks-muslimer som står fram i offentligheten blant vår tids modigste frihetskjempere. De kjemper ikke bare for seg selv. De kjemper for å normalisere det som i islam er blant de største syndene: apostasi og blasfemi. Retten til å si «jeg tror ikke lenger», og retten til å kritisere ideologien man forlot.
Mustafa Sayegh og Foreningen Frafalden er blant dem som fortjener støtte fra alle som sier de står for frihet.
Tenk at vi lever i en tid der kampen for frihet inne i islam ikke først og fremst krever mer kunnskap. Den krever mot. Trist, men sant.
Europa kjempet i århundrer for å vinne denne friheten. Nå må vi ta kampen på nytt, takket være politikere som i flere tiår har importert, anerkjent og implementert verdens mest intolerante ideologi på dette punktet: en ideologi som har som eksistensielt grunnlag å straffe frafall og åpen kritikk med død, og som i praksis skaper frykt og dobbeltliv også her i Vesten.
Vi kan ikke late som dette er et privat anliggende. Når mennesker i 2026 må skjule ansiktet for forbipasserende biler i Europa, og når en fest for frigjorte mennesker må innledes med advarsler mot bilder, har vi et problem som angår hele samfunnet.
Vi som har brutt ut, har allerede vist mer mot enn de fleste andre noensinne vil trenge å vise. Utallige eks-muslimer har måttet bøte med livet for sitt frafall, helt siden islams oppstart på 600-tallet og fram til i dag.
Det er på tide at vi alle står sammen i kampen for å normalisere aksepten av apostasi og blasfemi.
Min anbefaling til enhver leser av dette: Stå på riktig side i historien, og støtt oss eks-muslimer i vår opplysningstid.