Dialog på vegne av Allah – K4

Republisering tillatt med kildeangivelse.

Originalens tittel: Muslime erobern Deutschland. Eine Dokumentation.
Valgt ut og kommentert av Adelgunde Mertensacher.

Utgitt av CHRISTLICHE MITTE (Kristent Senter), 59531 Lippstadt, Tyskland, 1998.

Dialog som strategi

«Dialog er et ord som er hentet fra Koranen: ‘Gå til bokens folk og snakk (dialogiser) med dem’, dvs. med andre ord da’wa, invitasjon til islam. Så når paven snakker om dialog, forstår muslimene det slik Koranen forstår det.» *

M.A. Rassoul i en telefonsamtale 29.08.1997.

* Det var ikke oppgitt koranvers. 42:7 har et slikt innhold, fra Mekka, nr 62.

«Vi som er muslimer, baserer våre holdninger og adferd i alle livets spørsmål på Koranen, derfor også når det gjelder dialog, og profeten var et eksempel på dette. Vi orienterer oss etter Koranens instruksjoner og hans eksemplariske anvendelse. Dialog med mennesker av andre trosretninger, og særlig med kristne, føres derfor av oss innenfor rammen av Koranens instruksjoner og profeten Muhammads måte å gjøre det på.

I denne sammenheng har vi konstatert at forholdet mellom muslimer og kristne på profetens tid var bestemt av den rollen hver av gruppene spilte for den andre. For hvert fellesskap fantes det bare én overordnet, klar rolle: Kristnes rolle besto i å erkjenne og anerkjenne Muhammads profetskap, mens muslimenes rolle besto i å bringe islam nærmere kristne, som alle andre mennesker, og invitere dem til å ta imot islam.» (s. 72)

1. 12. von Denffer i talen ved det 12. møtet for tyskspråklige muslimer i 1981 i Köln

Denne forståelsen av dialog lar seg ikke forene med de kristnes misjonsoppdrag. «Muslimene forventer at de kristne fellesskapene revurderer sin tradisjonelle forståelse av misjon, da denne hindrer et oppriktig møte. … Møte og dialog kan bare oppstå mellom likeverdige og likestilte partnere. Derfor må de kristne først og fremst akseptere muslimene som partnere og ikke forsøke å degradere dem til objekter for kristen nestekjærlighet eller kjærlighetsgjerninger.»

Muhammad Salim Abdullah: «Hva vil islam i Tyskland?», 1993.

Med sine tilbud om dialog ønsker muslimene ikke bare å nå enkeltpersoner; de retter seg også mot kirkelige, statlige og samfunnsmessige organisasjoner som de ønsker å påvirke og infiltrere (s.73):

«Hva er forutsetningene og grunnlaget for en produktiv og vellykket interreligiøs dialog?» spør Br. Mahdi Razvi og gir følgende svar: «Vi muslimer er overbeviste om at islam er den sanne religionen. Vi betrakter den hellige Koranen som Allahs siste åpenbaring, og det er naturligvis troende og praktiserende muslimers ønske å bringe dette budskapet også til andre mennesker, og om mulig, overbevise dem om sannheten og storheten i denne åpenbaringen. …

Det er svært viktig å opprettholde en levende dialog med hverandre, og dra nytte av og lære av hverandre og se hva vi kan bevare her, for her vil det oppstå et tyskspråklig (islamsk) fellesskap. …

Vi må understreke at vår Allah er én: Han er skaperen og opprettholderen av alle verdener. Islam er en universell religion, og vi er en del av den universelle menneskeheten …

Vi bør unngå diskusjonen om kristnes forståelse av treenigheten, men hvis de selv bringer det på bane, må man forklare sin egen posisjon: vår forståelse er enhetlig, ikke treenighetsbasert. Allah er én. … «Og ikke diskuter med bokens folk på noen annen måte enn den som er svært god, men krangle overhodet ikke med dem av dem som er urettferdige» (Sure 29:46).* Dermed blir det tydelig at man skal avslutte samtaler med dem som er urettferdige ved å fremstille sin egen holdning på en fin måte, kort og konsist, og dermed avslutte samtalen når man ser at denne ikke kan gi resultater.»

Daggryet, 11/12, 1989, s. 23

o.a.: Oversettelsen av siste del, med uthevet skrift, er ordrett fra den tyske originalen. Men!: Dette er ikke i samsvar med både en norsk og tre engelske oversettelser, og med tafsir. Man skal diskutere med dem på en hard måte, med forbannelser, med sverd til og med:

Norskkoran.no: «Og (dere troende!), ikke diskuter med skriftens folk på noen annen måte enn den som er svært god, unntatt med dem som har vært urettferdige blant dem. …»

Mohsin Khan:  And argue not with the people of the Scripture (Jews and Christians), unless it be in (a way) that is better (with good words and in good manner, inviting them to Islamic Monotheism with His Verses), except with such of them as do wrong;…”

Spørsmålet er hva som ligger i «unntatt» / «except»: Ikke diskutere? Eller ikke diskutere på en god måte? Tafsir (spesialist-utlegninger) gir dette svaret:

Tafsir al-Jalalayn:  “except in the case of those of them who have done wrong by waging war and refusing to accept to pay the jizya-tax;  dispute with these using the sword until such time as they submit or pay the jizya-tax;”

Tafsir: Tanwîr al-Miqbâs min Tafsîr Ibn ‘Abbâs: “(save with such of them as do wrong) ; then you can do so by means of Mula’anah*;”.  Kilde her.

* Mula’anah derives from the Arabic root ل–ع–ن (l-ʿ-n), meaning «to curse,» «to damn,» or «to invoke Allah’s  curse/expulsion.» Mula’anah refers to mutual cursing or mutual imprecation* between the spouses. * forbannelse.

«Det er ikke nok å forklare samtalepartneren i diskusjoner og foredrag at man bare kan bli frelst gjennom islam og å overholde Allahs bud; snarere må vi gjennom samfunnsmessige misforhold eller urettferdighet bevise at det ikke kan forventes noen frelse på jorden ved å avvise islam. Dialogen har som oppgave å forandre det tyske folket: I henhold til Koranen må det skje en forandring: «Sannelig, Allah endrer ikke et folks situasjon før folket selv endrer det i sitt hjerte. Og når Allah vil påføre et folk noe ondt, kan ingen avverge det, og de har ingen hjelper utenom ham’ (13:11).» [Medina nr 96]

M.A. Rassoul: «Sitater for muslimer» 1993, s. 11

Da’wa

«Da’wa er enhver muslims plikt. I dag foregår da’wa i form av foredrag om islam, særlig der man i statlige eller kirkelige sammenhenger beskjeftiger seg spesielt med islam, samt i teltmisjon. … Det høres ut som en banalitet at oppfordringen om å spre Allahs ord kom allerede helt i begynnelsen av virket til Muhammeds, Allahs sendebuds. Fra det tredje året av sin misjon kalte profeten, på Allahs befaling, alle til islam: ‘Si åpent hva du er befalt’. Da’wa skjedde gjennom opplesning av Koranen, gjennom omsorg for de fattige og de ufrie.» (s. 74)

1. 1. von Denffer, «Islam her og nå», 1991, s. 105 f

«Personlig holder jeg mange foredrag om islam ved voksenopplæringssentre, universiteter og lærerhøyskoler, i tillegg til forelesningene ved Pädagogische Hochschule Karlsruhe som vitenskapelig medarbeider for islamstudier. Jeg blir også invitert av mange menigheter og kirker som har et positivt forhold til islam. Jeg vil gjerne snakke litt om min erfaring som foredragsholder:

Publikum kan deles inn i tre hovedkategorier: Den… største gruppen består av kristne som i grunnen søker svar på spørsmål som interesserer dem innenfor deres egen kristne tro. Det er derfor svært viktig for den muslimske foredragsholderen å ha svært god kjennskap til kristendommen. Som foredragsholder må jeg finne ut hva som plager den enkelte. Når jeg har funnet det, må jeg finne parallellen til dette i islam og gi vedkommende svaret fra islam.

Denne prosessen er psykologisk sett svært viktig, for dermed skaper jeg refleksjon hos tilhøreren som fører til følgende: Enten finner vedkommende en sammenfallende likhet på dette punktet mellom islam og kristendommen, eller så innser han at problemet hans var et postkristent kirkelig produkt, og at han som voksen og et fornuftig menneske ville ha funnet en berikelse av sin trosvei i islam…»

Ahmed Ginaidi i HUDA, juli 1996, s. 41 f

«Jeg håper at jeg gjennom bidragene i denne boken og dens tankegang har bidratt til sannhetssøken og gitt muslimene en hjelp til dialog med kristne», skriver M.A. Rassoul i forordet til sin bok: «Allahs siste budskap, argumenter for dialog med kristne», 1995.

Blant kildene til hans søken etter sannheten er Stern, Spiegel, Klar & Wahr, Uta Ranke-Heinemann, Bultmann, Deschner m.fl.

Kapitteloverskriftene oppsummerer den «sannheten» han har funnet: «Jesus var ikke kristen», «Jesus var ikke Gud», «Håpløs forsømmelse av den hellige skrift», «Ingen forstår treenigheten», «Det manipulerte dogmet om arvesynden», «Det vaklende rammeverket for fiendekjærlighet», «Oppstandelse fra en tom grav», «Kake til paven, brød til verden» osv.

I kapitlet «Den interreligiøse dialogen er et triks» skriver Rassoul:

«Når kirkens folk har mistet tilliten til sin egen kirke, kan kirken som samtalepartner umulig være troverdig for muslimene etter kirkens blodige historien med hellige kriger mot muslimene og helt frem til baktalelsen i vår tid. Kirken har riktignok avsluttet sine militante handlinger mot muslimene; fordi den ikke lenger kan gjennomføre dem, men fremstår med et nytt ansikt, som ulv i fåreklær, og bruker trikset med den såkalte dialogen. Vi muslimer blir lokket inn i polemikk og tidssløsing av kirken i en slik grad at vi ikke lenger har tid til våre viktige saker, ikke engang til våre koner og barn. Jeg håper våre brødre og søstre i islam passer på seg selv og bruker tiden sin bedre i en ekte dialog med kristne medborgere, naboer og arbeidskolleger – men ikke med kirken.» (s. 304 f)

Målet med den «ekte dialogen» er konvertering til islam: «O dere som tror! Gå alle inn i frelsen og følg ikke i Satans fotspor; sannelig, han er deres åpenbare fiende (2:208)»*

*  Dette er en direkte oversettelse av Rassouls gjengivelse av 2:208. Norskkoran.no har ikke ordet ‘frelsen’: «Å, troende! Tre inn i islam fullt og helt, og følg ikke i Satans fotspor, han er i sannhet deres erklærte fiende.» Mohsin Khans engelske oversettelse er tilsvarende, med et forklarende tillegg: «Enter perfectly in Islam (by obeying all the rules and regulations of the Islamic religion)». Her ser vi ulik vektlegging: Rassoul brukte ordet ‘frelse’, la dermed vekten på det religiøse perspektivet, Mohsin Khan presiserer at det å gå inn i islam handler om å følge reglene. Dette samsvarer med hva jeg har opplevd i Norge: Muslimer presenterer islam som religion, snakker ikke om det politiske innholdet.

… For å avlegge trosbekjennelsen trenger man bare å si noen få ord; disse lyder: «Jeg vitner om at det ikke finnes noen gud utenom Allah, og jeg vitner om at Muhammed er Hans sendebud!» Gjennom denne trosbekjennelsen, på arabisk kalt «Al-Schahada», er man blitt muslim.» (s. 314)

For å nå målet går muslimske dialogpartnere metodisk frem.

1. Rüschoff skriver i «Da’wa blant ikke-muslimer», 1983:

«Med mennesker som ikke vet noe (eller bare det vanlige) om islam, bør man, i hvert fall i begynnelsen, heller snakke om «Gud» enn om «Allah», da det ellers, til tross for god vilje, vil oppstå en rekke forstyrrende assosiasjoner… (s. 76)

Kristendommen, og her fremfor alt den katolske kirken, tilbyr strukturelle forhold som letter vår da’wa. For det første er læren ganske enkel å definere: man kjøper seg en katekisme eller en av de innledende skriftene (som er trykt med kirkens tillatelse), og får relativt raskt oversikt over hva det dreier seg om.

For det andre har de fleste kirker et hierarki med prester og kapellaner på det lavere nivået som er spesielt egnet som kontaktpunkt: Disse er viktige «formidlere» for oss, for gjennom foredrag og fra prekestolen kan de påvirke bildet av islam på lang sikt. Dessuten gir dette hierarkiet oss mulighet til å oppnå noe «offisielt» om en sak. …

Under et besøk i Mainz 1980 anbefalte paven tyrkiske muslimer at de praktiste sin religion også i fremmede omgivelser, menighetene ble oppfordret til å hjelpe muslimene med å skaffe bønnerom osv. I diskusjoner kan man derfor godt henvise til kirkens krav til sine medlemmer.

Når vi har med utdannede teologer å gjøre, for det meste prester, gjelder det å finne den rette balansen mellom tilbakeholdenhet og grundig avklaring av islamske standpunkter. Her er et psykologisk moment av stor betydning: Vi vil ikke kunne overbevise teologen vi diskuterer med på selve (arrangements-) kvelden.

I slike situasjoner er det mer avgjørende med den såkalte «tredje effekten», hvor det gjelder å oppnå en så positiv virkning som mulig på de andre tilhørerne. Sannsynligvis vil ingen huske argumentene etter kort tid, men det som blir værende i minnet, er hvordan man oppførte seg som deltaker i diskusjonen. Derfor må vi snakke rolig og besindig, ikke felle generelle dommer og fremfor alt kjenne og innrømme grensene for vår egen islam-kunnskap. På den måten kan vi kanskje skape en atmosfære der tilhørerne blir kvitt frykten for den angivelig aggressive, intolerante muslimen, noe som kan gjøre ham åpen for vårt syn på Allah og verden. …»

1. 1983. Rüschoff, «Da’wa blant ikke-muslimer», 1983.

Forbannelse over de kristne

«De kristne sier at Kristus er Guds sønn. Dermed bekjenner de det samme som de som var vantro før dem. Måtte Allah slå dem i hjel! Hvor villedet er de ikke!» (Sure 9, 29f) [Medina nr 113. Norskkoran.no: “… Måtte Allah tilintetgjøre dem!» Yusuf Ali: “…Allah’s curse be on them!”] (s. 77)

Ifølge Koranen står alle kristne under Allahs forbannelse. Hver muslim blir fra barndommen av opplært til å være imot evangeliet, imot kristendommens grunnleggende sannheter og imot KRISTUS som GUDs sønn.

Muslimske dialogpartnere henter sin kunnskap om kristendommen enten fra antikristne islamske kilder eller fra skrifter som er fiendtlige overfor kristne og kirken. Kristne som har konvertert til islam, spiller en viktig rolle i den interreligiøse dialogen.

For å gi muslimer hjelp i den interreligiøse dialogen forklarer boken «Zitate für Muslime» («Sitater for muslimer»), utgitt av M.A. Rassoul (Köln 1993) under stikkordet «kristendommen»:

«Kristendommen forkynner bare trelldom og underkastelse. Dens ånd passer så godt til tyranni at det alltid har klart å dra nytte av den. Sanne kristne er skapt til å være slaver».

Stikkordet «hat» gir følgende forklaring: «Jeg trådte ut av kirken for 15 år siden. Likevel er jeg fascinert av motbydelige katolske adelsmenn, hvordan de slumrer i katolske verdier som larver i fett. Jeg hater den katolske kirken mer enn noe annet i verden…»

Under «katolisisme» forklarer «Sitater… »: «Etter min mening er katolisismen ikke engang en tro, men ganske enkelt en fortsettelse av det vestromerske keiserdømmet.»

Under «kirken» står det: «Det er mye dårskap i kirkens statutter. Men den vil herske, og for det trenger den en trangsynt masse som krymper seg og er tilbøyelig til å bli styrt … Kirken ville foretrukket at alle mennesker ble kastrert, slukket lyset, latt hele jorden bli fortært av svovelregn, og dens eneste lengsel og brennende begjær var et inderlige ønske om at den lovede dommedag endelig skulle komme. …»

De kristne blir avfeid som «snikende motstandere» som «under dekke av dialog» gjennomfører en «i flere tiår raffinert plan» som «bitter motstandere av islam». Mot dette må muslimen forsvare seg, blant annet ved hjelp av sitatsamlingen til Rassoul, som i alfabetisk rekkefølge tilbyr det nødvendige verktøyet til dette.

Boken «Allahs siste budskap», også utgitt av M.A. Rassoul, 1995, har undertittelen «Argumenter for dialog med kristne».

Først står Koranverset: «Sannelig, hyklerne prøver å overliste Allah, men Han vil overliste dem» (4:142, Medina nr 92). Dette verset refererer til de katolske biskopene:

«I et flygeblad fra den økumeniske bispedømmekommisjonen om omgang med islamske medborgere, utarbeidet av det økumeniske kontaktpunktet for ikke-kristne i erkebispedømmet Köln i 1980, kan vi lese: »Spesiell forsiktighet kreves ved fotografering av kvinner, fattige barn og tiggere. … Det vekker anstøt å latterliggjøre muezzinens kall til bønn eller gjøre narr av bønnestilling og bønnebevegelser.» (s. 78)

Den som analyserer denne teksten, finner mellom linjene et lumsk mål, nemlig at islams image skal fremstilles i sammenheng med tiggere, fattige barn og latterliggjøring. … Etter disse manipulasjonene fra kirkens side kan man hverken snakke om en ekte innsats for fred eller gjensidig respekt, noe kirken siterer i enhver dialog: «Med respekt ser kirken også på muslimene…»

Fanatiske katolikker! Tolerante muslimer; dette er virkeligheten, ikke det som enkelte medier skruppelløst blander sammen mot islam i sitt giftkjøkken…» (s. 279)

«Kommer paven til å bli muslim?» spør M.A. Rassoul og svarer selv, etter å ha sitert Koranverset: «O folk av Skriften, kom hit, … [Kom til den saken som er felles for oss og dere», norskkoran.no], så vi kan tjene Allah alene…» (3:64) : «At paven en dag blir muslim, er mulig. … Alle tegn samt hele utviklingen i den kristne verden fører nødvendigvis til det. … Paven har forpliktet seg til å kaste seg ned for å kysse jorden ved hvert besøk i et land. Inscha’a-llah – hvis Allah vil – gjør han dette en dag for å tilbe bare Allah og utføre bønnen i islamsk form, slik Jesus en gang gjorde. …» (s. 155)

Den tyske muslimen Ibrahim Rüschoff, som har konvertert til islam, skriver: «Jeg ønsker å oppfylle min forpliktelse overfor mine brødre og søstre og formidle den lille kunnskapen jeg har tilegnet meg gjennom noen semestre med teologistudier før jeg konverterte til islam“.

«Akkurat som mange av Jesu ord ikke er autentiske utsagn, men ble lagt i munnen på ham av den opprinnelse menigheten, er også mange hendelser (flukten til Egypt, fødselen i Betlehem osv.) rene oppfyllelsesfortellinger for å vise at løftet i Det gamle testamente, Toraen, ble oppfylt.  For kristne ligger sannheten ikke i de historiske fakta, og derfor faller den anklagen muslimer ofte fremfører om at evangeliene motsier hverandre, på steingrunn..

Siden vi vet at evangeliene er fulle av senere tilføyelser, bør vi være svært forsiktige når vi siterer Bibelen i forbindelse med da’wa. … (s. 79)

Kristendommen lærer om et slektskap eller en indre identitet mellom Gud og Jesus, som ingen utenom ham kan oppnå. Uansett hvordan en kristologi definerer «vesenslikhet», blir det her overskredet en grense som vi muslimer må stoppe ved – hvis vi ikke skal begå synden av shirk (avgudsdyrkelse)… Fra kritisk hold hører vi muslimer ofte at Koranen har misforstått treenigheten, fordi den, i motsetning til den kristne læren som sier Gud Fader, Sønn og Den Hellige Ånd, snakker om Gud, Jesus og Maria som «tre» (4:173; 5:73-75; 5:117) [fra Medina; nr 92 og 112]. Til dette må vi muslimer bemerke at Koranen er ufeilbarlig, at Allah aldri kunne misforstå noe. … Hvem kan hevde at det her er dagens treenighetslære som menes?»

1. 1983. Rüschoff: «Da’wa blant ikke-muslimer», 1983.

Grensen for muslimer er også overskredet når fellesarrangementer med kristne ikke gir anledning til da’wa-misjonering:

«Det er forbudt for muslimer å delta i interreligiøse bønnegudstjenester hvis disse blir ledet av en kristen. En muslim må «under ingen omstendigheter» delta i dette, «for det gir inntrykk av at Allah anerkjenner også andre trossamfunn som likeverdige. Vi muslimer har ikke myndighet til dette, for vi må utelukkende rette oss etter Koranen. Den slår fast at den eneste religionen i Allahs øyne er islam, og det i den brede forstand av å overgi seg til Allahs vilje. Dette er det ortodokse standpunktet som følger av Koranen og islams selvforståelse.»

En muslim kan bare be i en kristen kirke hvis det ikke finnes helgenfigurer der. «Om nødvendig må disse dekkes til med et tøystykke.» Dessuten må det ikke være noe kors med krusifiks i kirken. Et kors uten krusifiks kan respekteres som et kristent symbol. «Man bør imidlertid passe på at korset ikke henger i bønneretningen (Kaaba, Mekka).»

DML: Rundbrev, nr. 2/97

«Vi deltar kun i kristen-islamske bønnemøter hvis de kristne geistlige forplikter seg til ikke å tale eller be i Jesu navn.»

Dr. M. Gharieb, Pforzheim, aktiv i interreligiøse gudstjenester, i en telefonsamtale 21.09.1997. Arkivet, Kristent Senter.

Muslimske dialogpartnere

 «Sentralrådet for muslimer i Tyskland (ZMD)» presenterer seg som «dialog- og kontaktpartner for den tyske staten, forvaltningen og andre grupper i samfunnet». Det ser på seg selv som «topporganisasjon for de islamske paraplyorganisasjonene i Tyskland.» (s. 80)

«Ett av målene til Sentralrådet for muslimer i Tyskland er å bidra konstruktivt til oppbyggingen av en ny etisk kultur og et moralsk grunnlag, sammen med alle grupper – men særlig med jøder og kristne – i vårt land.»

Der Morgenstern 2/1997, s. 48

Ifølge innledningen til vedtektene i ZMD er medlemsforeningene «ledet av den felles overbevisning om å være underlagt islam, særlig dens moral og etikk, enige om å respektere Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov og lovgivning som islamske trossamfunn i Tyskland, og enige om å anvende den islamske læren som eneste kilde i grunnleggingen og ved valg av midler og veier for å oppfylle de felles oppgavene til Sentralrådet for muslimer i Tyskland, innenfor rammen av grunnloven og i samsvar med lovene i Forbundsrepublikken Tyskland».*  dd

Nadeem Elyas: «Det myke vannet vil seire over den harde steinen», s. 124

*  Denne innledningen drøftes i kapittel 4, Taqiyya: den er selvmotsigende; det går ikke an å respektere Tysklands grunnlov når man samtidig er «underlagt islam, særlig dens moral og etikk». Se s 114-116.

«Sentralrådet for muslimer i Tyskland» oppfordrer hvert år til «Åpen moské-dag». I pressemeldingen fra oktober 1997 sto det:

«Alle foreninger og nasjonaliteter over hele landet oppfordres til å åpne moské-dørene for ikke-muslimske medborgere, invitere dem til direkte samtaler og dermed innlede dialog mellom naboer. Omvisninger i moskéene, korte foredrag og uformelle diskusjonsrunder i moskéenes vennlige atmosfære og de muslimske forsamlingenes gjestfrihet skal signalisere større vilje til dialog og åpenhet.»

«Al-Islam Aktuell» (2/97) kommenterer: «Sentralrådet ønsker i denne sammenheng å dra nytte av erfaringene fra de «åpne dagene» som i stadig større grad har blitt arrangert med suksess av ulike moskéer i Tyskland gjennom årene. I forgrunnen står erkjennelsen av at «dawa», «invitasjonen til islam», er en viktig oppgave for muslimene i Tyskland.» (s. 3)

Sentralrådet består for tiden av 19 paraplyorganisasjoner med mange hundre moskéforsamlinger. Disse omfatter tyske, tyrkiske, arabiske, albanske, bosniske og iranske muslimer.

Av disse 19 medlemsorganisasjonene overvåkes følgende av forfatningsvernet på føderalt og delstatsnivå:

Islamisches Zentrum Aachen e.V. (IZA); Islamisches Zentrum München e.V. (IZM); Islamisches Zentrum Hamburg e.V. (IZH); Islamische Gemeinschaft in Deutschland e.V. (IGD) og Haus des Islam e.V. (HDI).(s. 81)

* Boken gjennomgår de fire første av disse samt seks andre.

Islamisches Zentrum Aachen (Bilal-moskeen) e.V. (IZA)

I brosjyren «Hva er islam?», utgitt av Islamisches Zentrum Aachen, står det:

«En muslim er en som følger Allahs lover i alle livssituasjoner, og det islamske samfunnet er det troendes fellesskap som streber etter kunnskap om Allahs vilje, der hver enkelt står i direkte forbindelse med Allah uten mellomkomst fra en prest.

Og ikke minst er det islamske samfunnet det trossamfunnet som viser størst toleranse overfor ikke-muslimer, for ordet ISLAM betyr både ‘underkastelse under Allahs vilje’ og ‘fred’…»

Brosjyren «En kort presentasjon av IZA» (uten årstall) understreker:

«I tråd med sitt motto om å arbeide for uavhengighet, konstruktivitet og moderasjon har vår moské siden opprettelsen og frem til i dag vært uavhengig av alle politiske retninger… IZA legger vekt på at foreningens vedtekter er i samsvar med den tyske grunnloven og understreker dermed den positive og konstruktive holdningen til grunnloven i samsvar med islamsk lære. … IZA er representert i mange anerkjente internasjonale islamske organer, enten som ordinært medlem, observatør eller sakkyndig ekspert.

Dette omfatter blant annet: Den islamske verdensligaen i Mekka, Det islamske rettsrådet i Amman, Det islamske rettsrådet i Mekka, FNs Verdenshelseorganisasjon i Kairo og Den internasjonale konferansen for bekjempelse av narkotikamisbruk i Islamabad.

Vi er videre medlem av den islamsk-kristne arbeidsgruppen (ICA), et dialogforum i Tyskland for representanter fra ulike islamske sentre og organisasjoner. Det er representanter både fra den katolske, protestantiske og ortodokse kirken. Vi har kontinuerlig kontakt med mange kristne og islamske foreninger. IZA regnes i alle disse kretsene som en pålitelig ekspert og partner.» (s. 82)

Hva er egentlig Islamsk Senter Aachen?

Det statlige kontoret for beskyttelse av grunnloven skriver i brosjyren «Islamsk ekstremisme og dens virkninger på Forbundsrepublikken Tyskland», Köln 1996, at IZA er tilknyttet Det internasjonale muslimske brorskap:

«Som ‘moderorganisasjon’ for de sunnimuslimske arabiske islamistene i Tyskland fungerer først og fremst de ‘islamske sentrene (IZ) til det internasjonalt aktive ‘Muslimske brorskapet’ (MB).

På tysk territorium finnes det to grupper av MB… Den største og viktigste av disse to gruppene, «Islamische Gemeinschaft in Deutschland e.V.» (Foreningen Islamsk fellesskap i Tyskland) (IGD), som ble grunnlagt i mars 1960, står under avgjørende innflytelse fra den egyptiske grenen av MB. Hovedbasen ligger i «Islamisches Zentrum München» (Islamsk sentrum München) (IZM). I tillegg har IGD over ti avdelinger på tysk territorium.

Den andre viktige organisasjonen, «Islamsk avantgarde», ble opprettet på begynnelsen av 1980-tallet av lederen for «Islamsk senter Aachen» (IZA), Issam El Attar. Når det gjelder ideologi skiller de to organisasjonene seg knapt fra hverandre.

IZ-ene fungerer også som kontaktpunkter i Tyskland for andre regionale grener av MB. Blant disse er: Den palestinske «Islamske motstandsbevegelsen» (HAMAS). Deres mål er at islamistene skal ta makten ved å opprette en palestinsk stat på hele området Palestina/Israel. De har gjennom en rekke attentater vist at de er motstandere av fredsprosessen. HAMAS-tilhengerne i Tyskland, som er organisert i IBP (Islamsk Forbund Palestina), driver intensivt informasjonsarbeid i Tyskland gjennom spredning av publikasjonsmateriale.

«Den islamske frelsesfronten» (FIS), som representerer den algeriske grenen av Det muslimske brorskap (MB)… ønsker å opprette en islamsk stat i Algerie.» (s. 17 ff.)

«Aktuell kortfattet situasjonsrapport» fra oktober 1996, utgitt av Hessens statlige kontor for beskyttelse av grunnloven, fastslår: (s. 83)

«Islamske fundamentalister ser den opprinnelige og «rene» islamske læren som det sanne grunnlaget for livet både religiøst, fellesskapsmessig, politisk og samfunnsmessig. Siden det etter deres oppfatning ikke kan finnes noen annen oppfatning, bekjempes avvikere med alle midler.

Sterkt forenklet blir revitaliseringen av islam fremmet som et ‘universalmiddel’ for hver muslim, for bare troen på Koranen anses som løsningen på alle livets spørsmål.

Med utgangspunkt i innsatsen av Hassan Al-Banna, grunnlegger av Det muslimske brorskapet i Egypt i 1928, og åndelig far for det fundamentalistiske verdenssynet, vant det sunnitiske Brorskapet raskt innflytelse i den arabiske verden. Det etablerte seg som en massebevegelse som alltid setter streben etter gjenopprettelse av et islamsk teokrati i forgrunnen selv om de har gitt seg ulike navn avhengig av region. …Til gruppen MB hører Islamsk Senter Aachen, som representerer den syriske grenen.» (s. 23 f)

Styremedlem og talsperson for IZ Aachen er Nadeem Elyas, som samtidig er formann for «Sentralrådet for muslimer i Tyskland». Dr. N. Elyas kommer fra Mekka.

Islamsk senter Aachen har publisert en uttalelse om borgerundersøkelsen til partiet CHRISTLICHE MITTE (Kristent Senter) der virkeligheten nærmest er snudd på hodet. (s 84)

«Postutsendelse!

CHRISTLICHE MITTE (CM)

INNBYGGERUNDERSØKELSE:

Ønsker De et islamsk Tyskland?

Islamiseringen av Tyskland er i full gang! I 1970 var det tre moskeer i Tyskland, i dag er det mer enn 2400. Nesten hver uke kommer det en ny til. Moskeene er i hendene på foreninger med politiske mål.

Hva vil islam?

Islam vil ha verdensherredømme. Slagordet er: «Islam hersker, blir ikke hersket over!»

Hver muslim er gjennom Koranen forpliktet til å omvende kristne til islam eller utrydde dem. Ifølge islamsk lære er kristne vantro, avgudsdyrkere, fordi de tror på den treenige GUD:

«Bekjemp dem til Allahs religion er utbredt overalt!» Koranen 8:39.

«Grip dem og drep dem hvor enn dere møter dem!» 4:91.

Kvinner er underlagt mannen etter islamsk lov. De kan tuktes og slås. 4:34.

Den antikristne, intolerante og aggressive villfarelsen omfatter allerede halve kloden. Den som forlater islam, trues med dødsstraff.

Ønsker De islamisering av Tyskland?

• Islam satser på å overrumple uvitende kristne. Den ser gode muligheter for en verdensomspennende islamsk revolusjon.
• Etter vedtak fra Det islamske verdensrådet skal alle kristne i islamske land være utryddet innen år 2000.
• Spesielt i Sudan, Pakistan, Egypt, Libya, Saudi-Arabia, Algerie, Jemen og Libanon blir kristne torturert, fengslet, undertrykt og drept.
• I Tyrkia har antallet kristne gått ned fra flere millioner til 150.000 på grunn av drap og fordrivelse.

Delta i denne folkeavstemningen. Også ditt svar avgjør om det skal opprettes flere politiske moskeer og islam-sentre i Tyskland.»

Uttalelse fra Islamsk senter Aachen:

1. I årevis har den ekstremistiske foreningen «Christliche Mitte» forsøkt å skaffe seg publisitet og synlighet over hele landet gjennom rasistisk og anti-islamsk agitasjon.
2. Vi er klar over at denne gruppen, selv om dens egen betegnelse antyder noe annet, ikke har noe kirkelig mandat og ikke taler på vegne av flertallet av de kristne innbyggerne.
3. I dette og også i tidligere flygeblad skaper «Christliche Mitte» frykt og fordommer i befolkningen ved hjelp av feilaktige oversettelser – også her feiloversatte koranvers – og sitater tatt ut av sammenhengen.
4. En agitasjon som tar utgangspunkt i fiendskap mellom kristne og muslimer og som også forsøker å underbygge denne, står i åpenbar motsetning til både islamsk og kristen lære. I henhold til Koranen blir vi muslimer oppfordret til fredelig omgang og dialog med de kristne. Dette samsvarer som kjent også med IZA’s holdning.
5. IZA appellerer til alle samfunnsgrupper, partier og foreninger om å sette en stopper for disse farlige tendensene i samfunnet vårt.
6. Til alle venner og partnere i kirker og foreninger og innbyggerne i Aachen vil vi si at de ikke må la seg irritere av slike flygeblad, for fredens skyld i byen Aachen og i vårt nærmeste nabolag.» (s. 85)

Aachener Nachrichten (AN); Aachen Nyheter, 23. mai 1997

Islamisches Zentrum München (Islamsk sentrum München) (IZM) e.V.

Det bayerske innenriksdepartementet informerer i brosjyren «Islamsk ekstremisme», 1996:

«Islamsk Fellesskap i Tyskland, IGD» regnes som hovedkvarter for MB (Muslimsk brorskap) i Tyskland. Den har kontor i „Islamsk sentrum München, IZM“. Funksjonærene i IGD og IZM er, med enkelte unntak, representanter for MB.

Det erklærte målet for IGD og IZM er å støtte muslimer som bor i Tyskland i utøvelsen av deres religion. … Gruppen hevder videre at den arbeider for frihet og menneskeverd og søker dialog med andre trosretninger.

I tillegg ønsker MB å oppnå at det islamske trossamfunnet blir anerkjent som en offentligrettslig enhet. For å oppnå dette arbeider de for sammenslåing med IGMG.

MB kjemper for sine mål på ulike måter. Avhengig av den aktuelle situasjonen benytter den seg av de mest forskjellige midler, fra parlamentarisk arbeid til voldelig omveltning. MB har grunnlagt IZ (islamske sentre) med en rekke institusjoner (moskeer, skoler og barnehager) av to grunner; for å henvende seg til troende, påvirke dem i sin retning og yte karitativ omsorg, men først og fremst for å skjule seg bak dem. IZ i Tyskland er kommandosentraler for motstanden mot regjeringene i de respektive hjemlandene.

Medlemmene av MB som bor her, vil fortsatt være aktive i islamske sentre tilknyttet IZM (München). MB vil dessuten forsøke å skjule sine egentlige aktiviteter bak sosiale, kulturelle, veldedige og religiøse tiltak. Fremgangsmåten er fortsatt politisk motivert.» (s. 33 ff)

«Berlin-kontoret for vern av grunnloven» legger til følgende angående «Det muslimske brorskapet» i rapporten for 1996:

«… ‘Det muslimske brorskap’ (MB) er den eldste og fremdeles viktigste militante islamske organisasjonen. Det er en multinasjonal bevegelse som har spredt seg til nesten alle arabiske og europeiske land der det bor sunnimuslimer. Deres erklærte langsiktige mål er global realisering i et islamsk herredømme. I Tyskland har Det muslimske brorskapet blant annet opprettet organisatoriske og religiøse sentre i Aachen, Köln og München. I Berlin har det lenge eksistert en regional avdeling. Medlemmene er organisert i ulike foreninger og moskéer. På grunn av sin konspiratoriske arbeidsmåte og struktur opptrer organisasjonen ikke offentlig.» (s. 154 f)

Det muslimske brorskap har som slagord: «Allah er vårt mål, profeten er vårt forbilde, vår grunnlov er Koranen, vår vei er kampen og vårt innerste ønske er martyrdøden.» (s 86)

Islamisches Zentrum Hamburg (Islamsk sentrum Hamburg) (Imam-Ali-moskéen) e.V. (IZH)

I en selvpresentasjon understreker IZH:

«Det islamske senteret besøkes jevnlig av skoleklasser, menigheter og andre interesserte grupper fra Hamburg og omegn. Det er også tradisjon for dialog med tilhengere av andre religioner. Det islamske senteret blir ofte invitert av kristne og andre grupper til arrangementer og konferanser. Det islamske senteret har i mange år deltatt i interreligiøse møter og kirkedager. Studenter og medlemmer av ulike trossamfunn møtes jevnlig til vitenskapelige samtaler i Imam-Ali-moskeen.

Persiske kjøpmenn bosatt i Hansabyen dannet i juni 1953 en moskéforening og tok sammen med den iranske geistlige Dr. Mohammed Mohagheghi initiativ til å bygge «Imam Ali-moskeen». (s. 87)

Siden den gang har den persiske modermenigheten (Iran), som i hovedsak finansierer den ideelle organisasjonen gjennom donasjoner, også utnevnt senterets ledende imamer. Fredagstalen holdes på arabisk, tysk og persisk.»

HUDA, 1. Muslimischer Frauen-Almanach 1996, s. 54 f

Ett av skriftene som distribueres av Det islamske senteret i Hamburg, er «Imam Khomeinis politiske og religiøse testamente», 1983.  Det islamske senteret skriver først i innledningen en velvillig fremstilling av mannens livshistorie, så:

«Med uuttømmelig tålmodighet forsøkte han å minne muslimene – både sjiamuslimer og sunnimuslimer – om nødvendigheten av å finne en ekte enhet. Han var aldri villig til å gi opp islams sanne ideer eller inngå kompromisser av maktpolitiske interesser…» (s. 5)

De «sanne ideene i islam», som altså også deles av Det islamske senteret i Hamburg, er ifølge testamentet blant annet:

«De som er i stand til å kjempe, tar militær opplæring – noe som er en viktig strategi for å forsvare islam og den islamske staten – og ignorerer med tapperhet og hengivenhet tapene som de konspirerende fiendene og de uvitende vennene har påført dem, islam og muslimene.

Vi har gjentatte ganger vært vitne til at kvinner har ropt ut at de er stolte av å ha mistet sine barn på veien til den Allmektige Allah og islam, og at de er villige til å ofre alt de eier, for de vet at det de får i gjengjeld, er langt større enn himmelens velsignelse, for ikke å snakke om de trivielle verdslige tingene.

Vi er stolte av å være ofre for kriminelle anklager fra supermaktene gjennom de internasjonale massemediene de kontrollerer og deres propagandamaskineri.

Forsøm aldri fredagsbønnen og den daglige menighetsbønnen. Fredagsbønnen er en av de største nådegaver Den Allmektige har skjenket denne nasjonen, for dette er den politiske versjonen av bønn …» (Innledning, s. 9 ff)

Khomeini henvender seg med sitt politiske testamente ikke bare til Iran, men til hele verden (s. 88):

«Islam og det islamske styret er guddommelige størrelser, og å virkeliggjøre dem garanterer velstand i denne verden og frelse i det hinsidige. De kan gjøre slutt på urettferdighet, tyranni, ødeleggelse og korrupsjon og hjelpe menneskeheten med å nå fullkommenhet…

Jeg råder muslimene, og særlig iranerne, til å reagere på all fiendtlig propaganda, med alle midler styrke enheten og dermed demoralisere de vantro og de hyklerske, selvgode fiendene. (s. 16)

Når det gjelder den andre kategorien av islams motstandere, som har lumske planer og skiller islam fra regjering og politikk, må disse minnes om at Den hellige Koranen og overleveringene fra Allahs sendebud inneholder flere forskrifter om regjeringer og statsledelse enn om noe annet område. Enda viktigere er det at mange av de tilsynelatende fromme forskriftene i islam faktisk også har politiske aspekter. (s. 18)

Ideologi-orientert informasjonsarbeid er ikke bare en oppgave for Ledelsesdepartementet, men for alle lærde, talere, forfattere og kunstnere. Utenriksdepartementet må sørge for at våre ambassader i utlandet har ideologiske tidsskrifter og periodika for å formidle islams strålende syn til hele verden.

Når islams sanne ansikt, som Den hellige Koranen og overleveringene har invitert menneskene til, oppfattes uten at fiendene avdekker det, og når maskene til islams fiender og dets feiltolkende venner fjernes, da vil islam bli universell og dets stolte banner vil bli utfoldet overalt. (s. 37)

O muslimer og muslimske land i verden! Reis dere og hent deres rettigheter med egne tenner og hender, trosse supermaktenes støyende propaganda, og forfølge de kriminelle herskerne og de herskerne som overgir fruktene av deres anstrengelser til deres fiender og islams fiender… Foren dere under islams stolte banner og bekjemp islams fiender.» (s. 55)

Det islamske senteret i Hamburg har avdelinger i Münster: «Islamisches Zentrum Münster – Fatimeh-Versammlung e.V.» og i Hannover: «Islamisches Zentrum Salam Farsi Moschee e.V.». Flere avdelinger er under oppbygging.

Bayerns sikkerhetstjeneste informerer i sin brosjyre «Islamsk ekstremisme» (1996):

«De islamske ekstremistene driver for tiden i Tyskland først og fremst en religiøst og politisk motivert propagandavirksomhet. Alle offisielle iranske institusjoner, som ambassader, konsulater, handelsrepresentasjoner, kulturhus, flyselskapskontorer, men også statlige selskaper, er pålagt å spre Irans ideer og mål. De har som mål å påvirke innbyggere fra andre stater i tråd med den islamsk-iranske ideologien og å påvirke deres politikk.

Det Islamske Senteret i Hamburg (IZH) spiller en særlig viktig rolle her, da det er Irans ideologiske sentral i Vest-Europa for spredning av islamsk ekstremisme av iransk karakter. Med stort personell og økonomisk innsats arbeides det systematisk for å fremme den islamske revolusjonen. I tillegg til regjeringsvennlige iranere deltar sjiamuslimer fra arabiske land, blant annet irakere, libanesere, afghanere og pakistanere, tyrkere, men også tyskere som har konvertert til islam, på arrangementene der.

Lederen av IZH utnevnes av Irans åndelige leder, og de økonomiske midlene stilles til rådighet av Iran. I tillegg propagerer senteret for Irans prestasjoner og driver anti-vestlig propaganda og agitasjon. For eksempel blir forbrytelsene mot bosniske muslimer og Vestens nølende holdning til borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia fremstilt som en del av en påstått utryddelsesaksjon mot de islamske folkene.

IZH er av sentral betydning for Unionen av islamske studentforeninger i Europa (U.I.S.A.), som gjennomfører alle viktige arrangementer der. U.I.S.A. (ca. 300 medlemmer) ser på seg selv som en propagandaorganisasjon for Iran med mål om å spre landets teokratiske ideologi. I tillegg driver U.I.S.A. etterretningsvirksomhet. Den overvåker iranske diplomater og yter støtte til spionasje mot iranske opposisjonelle. I tillegg er den i økende grad aktiv med å innhente informasjon på det teknisk-vitenskapelige området for Iran.

Ved siden av dette forsøker Iran over hele landet å infiltrere, påvirke og til slutt kontrollere eksisterende moskéer. Dette skjer også gjennom organisatorisk og økonomisk støtte. I tillegg blir det opprettet nye moskéer, hvor Irans avgjørende deltakelse ofte blir skjult.» (s. 39 f)

Union der türkisch-islamischen Kulturvereine in Europa e.V. (ATIB) (Unionen av tyrkisk-islamske kulturforeninger i Europa (ATIB) (s. 90)

[se kap 5: «Hva er de virkelige målene til Den tyrkisk-islamske unionen?» ]

ATIB fungerer som paraplyorganisasjon for 122 foreninger. Brosjyren «ATIB stellt sich vor» («Om oss i ATIB») skriver følgende:

«Formålet med ATIB er å fremme folkeforståelse. ATIB arbeider for toleranse og vennskap for å muliggjøre et felles liv i samfunnet uten isolasjon og diskriminering. Målet er å ivareta vår kulturelle identitet og integrere oss i det tyske samfunnet som en berikelse …

Hvert år avholdes en årskongress som medlemsmøte i ATIB, der det tradisjonelt også deltar politikere, statsmenn, forskere, journalister, forfattere, fagforeningsledere, ambassadører og konsuler fra Tyskland, Tyrkia og andre land, som for eksempel de nye tyrkiske republikkene, landene på Balkan og de øvrige islamske landene.

ATIB arbeider med de sosiale, kulturelle, psykiske, religiøse, språklige, skolemessige og oppdragelsesmessige problemene som tyrkiske medborgere i Europa har. For å kunne hjelpe de tyrkiske medborgere bedre, legger ATIB vekt på gode relasjoner til utlendingsmyndigheter og andre myndigheter, samt kultur- og skolekontorer.»

I sin avslutningstale sa formannen Musa Serdar Celebi: «Vår fremtid trenger et fundament som vi må bygge på kjærlighet, gjensidig forståelse, vennskap og fred.»

Hvilken rolle spiller «Dialog», ATIBs tidsskrift, i dette?

Hvert nummer innledes med følgende motto: «Sammen mot fremmedfrykt, rasisme og vold.»

De gjennomgåtte utgavene av «Dialog» inneholder en rekke kritiske bidrag om tysk politikk og tyske politikere:

«Det er feil og farlig å lete etter de ansvarlige for den høye arbeidsledigheten blant den utenlandske befolkningen. Det er feil fordi utenlandske medborgere tar ikke jobbene fra tyskerne. Det er akkurat det motsatte som er tilfelle. Utenlandske medborgere arbeider i sektorer der tyskere ikke ønsker å arbeide (hagepleie, serveringsbransjen osv.)… Slike uttalelser styrker fremmedfiendtlige og høyreekstreme krefter i Tyskland og legger til rette for en grobunn for ytterligere handlinger som i Solingen.»

Aktivitetene til RTS (Rådet for tyrkiske statsborgere i Tyskland) blir bredt presentert, «en sammenslutning av foreninger og organisasjoner som ivaretar og representerer interessene til tyrkiske statsborgere i Tyskland … for å oppnå en forbedring av statusen til innvandrere fra Tyrkia som bor i Forbundsrepublikken Tyskland. … Medlemmene har som mål å ivareta den kulturelle identiteten, behandle innvandrere fra Tyrkia med rettslig og faktisk likestilling, og i forholdet til Tyrkia utarbeide løsninger på problemer og gå ut til offentligheten med resultatene…»

«Det tyske folket er et folk som ikke er åpent utad, som lever strengt etter regler og ikke er vant til å leve sammen med andre folk. De har også svært lite informasjon om islam og den tyrkiske befolkningen. Dette er årsaken til de fleste fordommene …” (s. 91)

Dialog, februar 1996

I aprilutgaven av «Dialog» fra 1996 står det blant annet:

«Den vestlige sivilisasjonen handler angivelig alltid i menneskehetens navn – spesielt Tyskland føler seg mer sivilisert enn den øvrige vestlige kulturen. De åpnet angivelig sine dører for dem som var i nød… Også det kurdiske spørsmålet var for Tyskland et tema som i årevis var basert på fordelaktig politikk. På veien mot supermakt manglet Tyskland bare olje. … Tyskerne hadde bare håpet på et uavhengig Kurdistan – til tross for tusenvis av døde mennesker. Disse var ikke viktige. Det viktigste var at den vestlige sivilisasjonen fikk sine fordeler. Lenge leve den overlegne rasen, den overlegne sivilisasjonen!

Tyske hjelpeorganisasjoner og noen tyske politikere støtter klart terrororganisasjonen PKK. Dermed er de også ansvarlige for blodet som flyter der. Dette er et bevis på dobbeltmoral og et bevis på forbrytelse. På den ene siden nektes mennesker som har bodd her i 40 år sine religiøse rettigheter, selv om de har krav på disse i henhold til grunnloven, og man forsøker å avskaffe morsmålsundervisning basert på nasjonalitet; på den andre siden utarbeides det nye kart og kurdiske lærebøker som det undervises etter i skolene, utelukkende med det mål å splitte landet. Tyskland blir kritisert som et «land hvor man fortsatt underviser med bøker som formidler middelaldersk tenkning, som ‘Den glemte tyrkeren’, og hvor folk håner dem som tenker annerledes, hvor tyske medier og politikere setter en dobbeltmoral.»

Islamischer Weg e.V. (Foreningen Den islamske veien)

I sin egen-presentasjon skriver «Islamischer Weg»: «Foreningen Den islamske veien er en forening av tysktalende muslimer som ønsker å bidra til å fremme det sosiale fellesskapet mellom tysktalende muslimer seg imellom og med muslimer over hele verden. Videre arbeider Foreningen Den islamske veien for å fremme interreligiøs dialog, samt for å bryte ned misforståelser og fordommer mellom trossamfunn. Foreningen jobber utelukkende for almennyttige formål. (s. 92)

Følgende aktiviteter gjennomføres eller støttes for eksempel av Islamischer Weg e.V.:

• Seminarer (f.eks. den årlige «Internasjonal konferanse for tyskspråklige muslimer» i Islamsk Sentrum Hamburg)
• Felles henvendelser om islamske rettsspørsmål til Imam-ul-Ummah (Imam Khamene’i)
• Felles deltakelse i demonstrasjoner for islamske formål.»

(Brosjyre)

Blant informasjonsmaterialet som interesserte får tilsendt gratis, finnes følgende oppfordring:

«Vi appellerer til alle brødre og søstre om å følge Allahs bud, også på tross av sterkt press, og om å slutte seg til Ayatollah Khomeinis oppfordring om at forfatteren av boken «Satans vers» av Salman Rushdie, som er oppmuntret av Vesten til sin ugudelighet, skal få sin rettferdige straff. Vi oppfordrer alle brødre og søstre til med sterkt mot å stå imot den generelle hets-propagandaen og gjøre det klart at vi muslimer ikke lenger er villige til å la vår religion bli dratt ned i søla uten motstand og la våre religiøse følelser bli tråkket på.

Vi appellerer til våre kristne medborgere og venner om ikke å distansere seg fra muslimene i denne vanskelige situasjonen, men å støtte dem i oppfyllelsen av deres lover. For muslimenes urokkelige holdning hjelper også de kristne i deres bestrebelser på å bevare sin religions verdighet.»

Deutsche Muslim-Liga e.V. Hamburg (DML)

Ifølge vedtektene forstår DML seg selv som en «forening av tyske muslimer og venner av islam». (s. 93) Videre heter det:

«I mai 1992 ble DML oppført på den offentlige listen over foreninger og deres representanter som føres av presidiet i den tyske forbundsdagen, og fikk dermed rett til å bli hørt. … Ordinært medlemskap er begrenset til muslimer med tysk statsborgerskap. Ordinært medlemskap (med unntak) … DML kan demonstrere at islam på ingen måte er en «utlendingenes religion», selv om de fleste muslimer som bor i Tyskland ikke har tysk statsborgerskap.»

Utgiver av rundbrevet «DML Rundbrief» er Abdullah Borek, som har fast bosted i Bahrain. Den faste spalten «Spørsmål fra muslimers hverdag» besvarer han ut fra arabiske kilder. Hans bidrag er «sammensatt av et vell av materiale fra aviser som utgis i Arabia (f.eks. Arab News, Al-Muslimoon).»

Brosjyren «Islam og muslimer», utgitt av DML Hamburg, er den tyske utgaven av en engelskspråklig brosjyre utgitt av den kongelige ambassaden til Saudi-Arabia i Washington, D.C., under tittelen «Understanding Islam and the Muslims» – supplert med informasjon om situasjonen i Vest-Europa og Tyskland.

Om kristendommen formidler DML-rundbrevet blant annet følgende informasjon:

«Vi bør huske på at Kristi budskap og beretningene om ham slik det er overlevert i de nåværende evangeliene,  ikke stemmer, og er svært tvilsomme både teologisk og historisk sett.»

Rundbrev 11/12, 1996

«Mange av resultatene fra professor Lüdemanns forskning stemmer overens med islamske standpunkter angående Det gamle og Det nye testamente. … Han hevder for eksempel at Bibelen i sin nåværende form ikke er ‘Guds ord’, den ble skrevet av mennesker og er full av uoverensstemmelser, motsetninger og feil. … Prof. Lüdemann anser det som en skandale at kirkens folk fremdeles blir forledet til å tro at Det nye testamente er forfattet av apostler eller i det minste av apostlenes følgesvenner. … Ikke en eneste forfatter har kjent Jesus personlig og dermed gitt en første hånds rapport…

Også dåpsbefalingen «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, døp dem …» stammer ikke fra Jesus, men oppsto lenge etter hans død i den kristne menigheten for å gi misjonen blant hedningene større vekt, noe Jesus hverken ønsket eller forventet. …

Heller ikke innstiftelsen av nattverden, også kalt eukaristien, har noen gang funnet sted i den overleverte og praktiserte formen… Det berømte ordet: «Jeg er veien, sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten gjennom meg» stammer ikke fra Jesus, men fra forfatteren av Johannesevangeliet. … Disse erkjennelsene bør være en verdifull hjelp og gi mange innspill for vårt da’wa-arbeid.»

DML Rundbrev nr 3/4, 1986

Forening for islamske kultursentre (VIKZ)

«Islam forstår seg selv som en fredens religion for alle mennesker uten forskjell på tro. I denne ånd samarbeider forbundet med islamske, kristne og andre institusjoner på ulike områder. På grunn av denne åpenheten har vi i praksis opprettet et dialogforum i våre menigheter i Tyskland, det benyttes av flere tusen ikke-muslimer hvert år. Å videreføre den interreligiøse dialogen er en av forbundets viktigste oppgaver. … (s. 94)

Forbundet har også gode relasjoner til føderale eller delstatsinstitusjoner. Tyske politikere og andre offentlige personer besøker fra tid til annen forsamlingene og deltar på innvielses- eller åpningsarrangementer for moskéer; i denne sammenheng arrangerte forbundet sammen med andre organisasjoner en «alternativ tysk enhetsdag» 2. oktober 1994 i bønnehuset ved forbundets hovedkontor i Köln, der forbundsdagspresidenten, parlamentsmedlemmer og politikere fra regionen deltok. …

Medlemmer av Foreningen for islamske kultursentre blir stadig stemplet med betegnelsen «Süleymancilik» … Medlemmene av dette fellesskapet aksepterer imidlertid ikke dette begrepet og ser på seg selv utelukkende som «elever av Süleyman Efendi» … Süleyman Efendi var medlem av Naqshbandiyya. [se s 100]

Süleyman Efendi utdannet imamer og hodjaer* fra 1936 til sin død i 1959, med stor innsats og motgang. Blant arbeidsinnvandrerne som kom til Europa, befant det seg blant annet elever av Süleyman Efendi, som la grunnlaget for de religiøse institusjonene i Tyskland og brakte tjenestene til deres nåværende tilstand…»                          Selvpresentasjon, s. 1 ff

* “Hodschas (singular: Hodscha) is the German spelling of Hoca (also spelled Hodscha, Chodscha, Khoja, Khawaja, or Hoca), a title from Persian/Turkic origins meaning «master,» «teacher,» or «lord.»

In Islamic contexts (especially Turkish, Central Asian, and South Asian Muslim communities): It refers to a religious teacher, imam, or scholar who teaches Arabic, the Quran, and Islamic principles, often in a mosque or madrasa.”

Süleyman-bevegelsen

Grunnleggeren av Süleyman-bevegelsen er Süleyman Hilmi Tunahan, født i 1884. Süleyman-bevegelsen bekjempes i Tyrkia av religionsdepartementet blant annet av følgende grunner:

«Det er bevist at medlemmene av denne strengt organiserte bevegelsen opptrer fiendtlig overfor de kemalske prinsippene og revolusjonen, bruker parlamentarismen til å drive politikk til fordel for sine religiøse formål, og forsøker å plassere sine tilhengere i nøkkelposisjoner i statlige institusjoner.

Süleyman-bevegelsen er en orden. Denne ordenen er imot at staten utdanner geistlige. Av denne grunn gjennomfører den på egen hånd korankurs for å gjennomføre sine mål.» (s. 52)

Allerede i 1977 søkte Forbundet for islamske kultursentre kompetente tyske myndigheter om offisiell anerkjennelse av islam som religion, dvs. juridisk likestilling med de to store kristne kirkene. Denne søknaden ble støttet av frimurerne.

Da kulturdepartementet i Nordrhein-Westfalen i et rundskriv av 21.3.1979 anbefalte alle skoler å henvende seg til sentralen for Forbundet for islamske kultursentre i Köln i spørsmål om islam, skrev utlendingsansvarlig ved DGB, Karl Schwab, blant annet til ministerpresidenten i Nordrhein-Westfalen, Johannes Rau:

«Süleymanismen anerkjenner ingen annen lovgivning eller andre normer enn Koranen. Delstatsregjeringen, rettsvesenet og alle statlige institusjoner må handle i henhold til Koranens bestemmelser … Det er å frykte at Forbundsrepublikken Tyskland vil få en islamsk stat i vår stat, med de farligste konsekvenser for samlivet mellom de to kulturkretsene…» (s. 54)

Blant de viktigste reglene i Süleyman-bevegelsen er:

«All kunnskap som de opplyste underviser i, er hemmelig kunnskap; den som røper den, blir besatt og ødelagt både i materiell og åndelig forstand … Religion er politikk …» (s. 55)

Følgende trosprinsipper står i sentrum for læren (s 96):

«En gang i uken møtes Süleymans ånd med den hellige profetens ånd; de snakker sammen om de siste hendelsene, og derfra kommer også instruksjonene. Beslutningene som fattes der, blir overbrakt til de nåværende ordenens brødre. Ingen må gå imot dem eller kritisere dem.» (s. 5)

I 1974 la Süleyman-familien i Tyrkia frem sine «prinsipper». Der står det: «Vår tro er politisk. Det er en tro som krever politisk handling. … Den politikken dere driver, må være slagkraftig. Hvis dere ikke driver politikk, er både deres kunnskap og deres gjerninger meningsløse.» (s. 58)

Styrene i moskéforeningene i Forbundet for islamske kultursentre blir ikke valgt i henhold til foreningsloven i Forbundsrepublikken, men utnevnes ovenfra. I § 4 i vedtektene står det: «Hovedstyret i Forbundet for islamske kultursentre utpeker for hver lokalforening en formann, en sekretær, en kasserer og en stedfortreder for hver av dem. Lokalforeningens styre opptrer overfor de lokale myndighetene som representanter for forbundet. De er ansvarlige overfor hovedstyret i forbundet i Köln.» (s. 58)

Metin Gür, Tyrkisk-islamske foreninger i Forbundsrepublikken Tyskland

Det islamske samfunnet Berlin e.V.

«Om oss» er tittelen på informasjonsbrosjyren som presenterer den registrerte foreningen som «Islamsk fellesskap for tysktalende muslimer og venner av islam». Det står ordrett: «Det er en dialogåpen, samfunnsorientert islamsk forening. Denne vennekretsen kan også omfatte kristne som er interessert i islamske spørsmål og på denne måten ønsker å fremme møtet mellom islam og kristendom.

Foreningen «Islamsk fellesskap for tyskspråklige muslimer & venner av islam» arrangerer hver andre og fjerde lørdag i måneden fra kl. 19.00 diskusjonskvelder i huset Geßlerstraße 11, 10829 Berlin-Schöneberg, med forhåndsannonserte temaer. (Be om arrangementskalender)

I tillegg arrangeres det også spesielle arrangementer, blant annet i samarbeid med Bildungswerk der Arbeitsgemeinschaft der Kirchen und Religionsgesellschaften e. V. (AKR) (Utdanningsinstitusjon for Kirke- og trossamfunnsforeningen), Interreligiöser Gesprächskreis (JCM) (Interreligiøs diskusjonsgruppe), Ökumenisches Forum Berlin-Marzahn e.V. (Økumenisk forum Berlin-Marzahn), Schöneberger Arbeitsgemeinschaft Immigrantinnen- und Flüchtlingsprojekte (SAGIF) (Schönebergs arbeidsgruppe for innvandrer- og flyktningprosjekter), Welt-konferenz der Religionen für den Frieden (WCRP),  (Verdenskonferansen for religioner for fred), Raum der Stille im Brandenburger Tor e.V. (Stillhetsrommet i Brandenburger Tor), Grieneisen Islamische Abteilung (Grieneisen islamske avdeling), Volkshochschulen Berlin (VHS) (Voksenopplæringssentre Berlin), omvisninger og besøk i moskeene i Berlin osv.

Foreningen gir også ut informasjonsbladet «Tidsskriftet Berlin Aktuell – Allahu Akbar», som arbeider for bedre kommunikasjon og større forståelse rundt problemstillingene, og som inneholder utførlige nyheter om menighetslivet og foreningen, samt informerer om foreningens arrangementer. … (s. 97)

Den islamske oppfatningen av jødedommen og kristendommen som beslektede religioner er grunnlaget for hans store økumeniske engasjement: Blant annet er han fast medarbeider i den interreligiøse samtalegruppen «Jøder-kristne-muslimer» som møtes en gang i måneden og behandler et bestemt tema. Han er også involvert i «Økumenisk forum», et initiativ i bydelen Marzahn i Øst-Berlin. Han gjennomfører kristen-muslimske vielser og holder foredrag i skoler og andre institusjoner.»

Formann for Det islamske samfunnet er Mohammed Herzog, en tysk muslim. Han vokste opp i Berlin som barn av protestantiske foreldre, men forlot den protestantiske kirken som ung mann og sluttet seg til baptistene. Som ungdomsmisjonær arbeidet han i det amerikanske misjonsselskapet «Operasjon mobilisering», men trakk seg ut etter noen år og gikk over til et sveitsisk misjonsselskap. Etter to år forlot han også denne og dro tilbake til Berlin. For å kunne jobbe som sykepleier på et protestantisk sykehus, ble han igjen medlem i den protestantiske kirken: «Da var jeg altså protestant igjen». Senere jobbet han som menighetsassistent i den protestantiske landskirken i Berlin, ble kjent med noen tyrkere og kjøpte Koranen. (s. 98)

«Min interesse for islam begynte slik at jeg skaffet meg Koranen i tysk oversettelse, og leste den. Da oppdaget jeg at det jeg leste i Koranen, var det jeg alltid hadde trodd på. For, som sagt, i kirken og i frikirken hadde jeg alltid hatt vanskeligheter. Det finnes [i islam] for eksempel ingen treenighet, ingen korsfestelse og ingen mellommann. I islam mener vi at det ikke finnes arvesynd. Hvordan kan et lite barn som blir født, ha med seg synder? Læren om arvesynden var en av de tingene jeg hadde problemer med i kirken. Også korsfestelsen syntes jeg alltid var merkelig. Jeg spurte meg alltid: Hvordan kan et menneske som er død, uansett om det er ved korsfestelse eller på vanlig måte, komme tilbake? Når man er død, er man død og kan jo ikke komme tilbake. Det nye testamente sier: «Ja, Jesus kommer tilbake.»

Under kursene på misjonsskolen spurte jeg alltid i stillhet: «Hvor har dere egentlig fått treenighetslæren fra?» For det står ingenting om det i Bibelen, og den kom jo først mye senere inn i kirkens lære. Noen ganger spør jeg en prest eller en pastor hva treenighetslæren betyr. Da svarer han at han selv ikke kan forklare det, hvorpå jeg svarer: «Dere må jo ha fått det fra et eller annet sted, dette med Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd.» Det finnes jo kristne som også mener at Jesus er Gud, noe jeg heller ikke kan forstå. Det blir da tolket slik at Gud ikke lenger kunne holde ut menneskene, selv om han jo selv har skapt dem, slik at han kom ned til jorden som et menneskelig vesen i Jesu skikkelse. Når jeg setter meg inn i dette, blant annet ved å lese gjennom relevante skrifter, merker jeg at dette er umulig, og sier: ‘Så, barn, det er noe som ikke stemmer hos dere.’»

«Jeg er en muslim», s. 2 ff.

Islamrådet for Forbundsrepublikken Tyskland (IR)

Islamrådet* ser seg selv, ifølge egne opplysninger, «som en samtalepartner overfor staten, partiene og andre samfunnsgrupperinger.»

* Paraply-organisasjon med 27 medlemsforeninger. Se liste.

Medlemsorganisasjonene har forpliktet seg til «ikke å foreta noen separate tiltak overfor staten, partiene, kirkene og andre samfunns- eller livssynsgrupper, men kun å opptre samlet.»

I selvpresentasjonen beklager Islamrådet «at islam ikke har noen stemme i Forbundsrepublikken. Den anses som umyndig. Dette har igjen ført til en nærmest grotesk situasjon. Staten rådfører seg med kirkene – altså muslimenes konkurrenter – når det gjelder spørsmål om islam, ikke de berørte selv. Islam er ikke likestilt med de store kristne kirkene, selv om den ideologisk nøytrale staten i grunnloven og delstatsforfatningene er forpliktet til likebehandlingsprinsippet.

I tillegg kommer det faktum at det i Forbundsrepublikken Tyskland finnes to typer muslimer: de tyske muslimene på den ene siden og de utenlandske på den andre. Majoritets-islam i Forbundsrepublikken Tyskland er underlagt de restriktive bestemmelsene i utlendingsloven. Selv om både innenlandske og utenlandske muslimer er garantert religionsfrihet, er deres trossamfunn ikke anerkjent og dermed underprivilegert.

De kristne befinner seg i en sterkere posisjon, mens muslimene er i en svakere posisjon. I Forbundsrepublikken har kirkene, til tross for sekularisering og medlemstap, fortsatt en rekke institusjonelle privilegier og fordeler, de er privilegert i forhold til muslimske grupperinger. (.s 99)

Vi ønsker at kristne og deres organisasjoner skal huske på at de har et bibelsk oppdrag: å elske den fremmede som sin neste og bror.

Ut fra dette ønsker vi at kristne og deres organisasjoner overfor staten og offentligheten skal arbeide for at:

– muslimer, i likhet med andre minoriteter, lettere skal få statsborgerskap, samt deltakelse i det offentlige og politiske liv på alle nivåer;

– de islamske samfunnene blir likestilt med kirkene juridisk sett;

– bestemmelsene knyttet til religionsutøvelse for utenlandske islamske organisasjoner blir tatt ut av utlendingslovens virkeområde;

– de islamske samfunnene får tilgang til media med tilstrekkelig tid til å fremstille seg selv;

– mediene sikrer en rettferdig behandling av islamske religiøse anliggender, slik det også kreves av kirkene;

– muslimene får mulighet til å gi ungdom kvalifisert religiøs undervisning på samme grunnlag som kristne samfunn, som et ordinært skolefag. Islamsk religionsundervisning må få samme plass i de offentlige skolene som den kristne religionsundervisningen. I land hvor det i stedet undervises i sammenlignende religionsvitenskap for å forstå det religiøst-kulturelle arven, må islam tas fullt ut i betraktning;

– det gjennomføres en revisjon av læremidlene som brukes i tyske skoler om temaet islam (lærebokrevisjon);

– utenlandske ungdommer med islamsk tro sikres like muligheter i yrkesopplæringen;

– vi forventer til slutt at man på det religiøse området ikke først og fremst ser på oss som tyrkere, arabere eller tyskere, men fremfor alt respekterer vår religiøse identitet. I dag er det slik at man gjerne vil hjelpe tyrkerne, men ikke muslimene. Kirkene bør omforme sitt forhold til islam.»

Naqshibandi-ordenen

Ordenen ble presentert i et brev til foreningen CHRISTLICHE MITTE 4. juni 1997 (s. 100):

«Jeg vil kort presentere meg som bror…, medlem av en islamsk orden. Jeg legger ved en rekke svar fra vår åndelige mester, sheik Nazim, da han ble spurt av en som søkte veiledning om hvordan man skal finne veien i jungelen av dagens åndelige supermarked…

Min orden, som stadig får flere tyske tilhengere, er den ærverdige (sufi-)ordenen Naqshibandi, som har sitt utspring i profeten Muhammeds nærmeste følgesvenn.

Medlemmer av denne ordenen har de siste årene feiret felles fredsgudstjenester i en rekke katolske og protestantiske kirker sammen med disse brødrene og søstrene og de kristne geistlige, for å komme nærmere hverandre, for å bryte ned frykt som skyldes uvitenhet eller feilinformasjon, og for å skape fred. Jeg har selv vært til stede ved de fleste av disse gudstjenestene. Disse gudstjenestene har alltid vært fullsatt, og fjernsynet rapporterte til og med svært positivt om dem. Medlemmene av de kristne menighetene som var vertskap ba om at slike sammenkomster skulle gjentas fordi de ga dem god samvittighet og en følelse av velvære.»

Ordensmedlemmene blir undervist i kristendommen av sjeik Nazim i taler og i tidsskriftet «Der Morgenstern». Tidsskriftet ser seg selv uttrykkelig som et «forum for interreligiøs dialog» (nr. 1/1996). Hvert nummer begynner med hilsenen «As-sa-lam’alaikum, pax vobiscum, Schalom, fred være med dere, kjære brødre og søstre.»

Sjeik Nazim skriver blant annet:

«Skal muslimene tillate at avgudsdyrkere, for eksempel kristne og jøder, kommer og dreper dem? Nei! Vi vil ikke bli slaktelam for kristne eller jøder. Det er grunnen til at islam tok til sverdet og begynte å kjempe mot djevlene og ugjerningsmennene, og det varer ved den dag i dag, og vi vil fortsette slik. Vi vil beholde sverdet, og Jesus, når han kommer tilbake, vil komme med sverdet…»

Der Morgenstern, nr. 4, 1996, s. 42

Under tittelen «Jesus, et offerlam?» skriver sjeik Muhammad Nazim i nr. 2, 1996 (s. 101):

„La oss se på det punktet når de kristne sier at Jesus Kristus var et lam, et offerlam, som ble ofret av sin Herre for å redde sine tjenere… Hva er dette for en tåpelig, meningsløs påstand, at Gud skulle ha sendt Jesus Kristus for at han skulle bli ofret! Hvordan kan det være mulig! Hvordan skal et menneskes forstand i det 20. århundre kunne akseptere noe slikt? …

Og sønnen hans skal også ha ropt: ‘O, min far, hvorfor har du forlatt meg?’… Slike tåpelige og meningsløse påstander! Hele kristendommen er bygget på slikt tull. … Med slike meningsløse ideer kan ikke kristendommen være egnet for menneskene i vår tid. – Det er slutt med ham, kristendommen har nådd sin ende – Allah, Allah!» (s. 35 f)

I samme utgave står det i bidraget «Jeg skal seire» av sjeik Nazim:

«Og nå til islam: Den er kommet med absolutt fullkommenhet. Dens veiledning vil gjelde for alltid. Men de fleste ikke-muslimer gjør hodene sine til firkant-hoder. Lag en kopi av denne samtalen og send den til paven og patriarken: Hva er galt med islam?… Ta frem en hvilken som helst veiledning fra bøkene deres, en veiledning som er mer fullkommen enn det vår profet har brakt menneskeheten. Derfor tror vi på at seieren tilhører islam: Jeg skal seire. Jeg og mine profeter.»

«Hva om de store dragene kommer for å kjempe?», spør Nazim. «Ingen kan stoppe dem, bortsett fra den guddommelige makten som vil si til dem: «Allahu Akbar!» (Allah er større!) Da må de stoppe. Det vil være den første frelseren, hvis navn vi kjenner gjennom overleveringene: Mohammed D’ul Mehdi.

Etter kort tid vil en tyrann dukke opp, godt kjent gjennom overleveringene som Antikrist. Han er den farligste tyrannen for Adams barn. I hans tid vil hele verden komme i uendelige vanskeligheter og lidelser. Da vil den andre frelseren, Jesus Kristus, komme fra himmelen til jorden. Han vil møte Mehdi ved graven til Døperen Johannes, sønnen til Jesu Kristi tante, Elisabet, kona til Sakarias, i Damaskus. Han er begravet under en vakker katedral. Jesus Kristus vil komme til en av minaretene til denne katedralen, som ligger i øst.

Når menneskene går til Fajr-bønnen (morgenbønnen), vil Jesus Kristus komme, og to engler vil beskytte ham med sine vinger. De vil føre ham ned. Han vil bære en grønn turban, og han vil stråle. Han har det vakreste ansiktet, rødmusset og hvitt. Skjegget hans er rødt, og han svetter. Han har et sverd. Da han var på jorden, rørte han aldri et sverd, men nå kommer han som frelseren. I hans tid vil all teknologi opphøre. Sverdet hans kan nå overalt dit han sender det. Det er et vidunderlig sverd, et himmelsk sverd. Herren ga det til ham fordi han skal redde menneskene fra Antikrists hender. Han vil komme til Fajr-bønnen. Det vil være fullt av mennesker, og de vil alle be, for bønner er alltid for alle profeter og deres nasjoner. Selv om menneskene har mistet det nå, gjør det ikke noe. Jesus Kristus ba i alle fall til sin Herre. Han tilba ikke seg selv eller korset. Nei! Han knelte for sin Herre (Allah).»

1. Nazim: «Hemmelighetene bak hemmelighetene», s. 87

Ramis Örlü, IGMG

I et leserbrev 23. sept 1997 til avisen Ibbenbürener Volkszeitung oppfordrer Ramis Örlü, aktivt medlem av IGMG, til en «åpen moské-dag»:

«I det europeiske året mot rasisme er alle muslimer spesielt oppfordret til å gjøre oppmerksom på islam, der bekjempelse av rasisme er en grunnleggende del av etikken.

Derfor oppfordrer jeg de kristne medborgere til å gjøre moskéforeningene oppmerksomme på dette arrangementet. For bare slik kan det oppstå en plattform for interreligiøs dialog. Det ville være en god anledning til å fjerne misforholdene mellom oss, om enn bare i begynnelsen.»

Kristent Senter hadde i juni 1997 i en brevveksling med Ramis Örlü om interreligiøs dialog. I første brev fikk vi følgende svar:

«Se på deg selv, hva er du! Hva er du! Et stykke leire! Hvis jeg skulle ha feilvurdert deg og du likevel er interessert i en diskusjon om sannhet og usannhet, så skriv til meg. For jeg mener: Ingen fred på jorden uten fred mellom religionene. Med vennlig hilsen, en muslim som oppfordrer deg til den sanne kristendommen.»

I neste brev står det:

«Du babler om – jeg vet ikke hva. Du lever i din fantasiverden og hører at muslimer gjør dette og hint.

De nevner noe om 204 koranvers (se vedlegg). Ikke et eneste vers taler for bruk av vold, bortsett fra for å bevare trosfriheten. …

Riktig, jeg tilhører en organisasjon som forsøker å oppnå muslimers samfunnsmessige, kulturelle og religiøse mål på diplomatisk vis. Og denne organisasjonen er imot enhver form for vold.»

I sitt tredje svarbrev står det:

«Jeg sier ikke at du er for dum til å forstå Koranen, men jeg sier at Allah ikke pålegger noen en oppgave som vedkommende ikke kan klare. Og du ser ikke ut til å klare denne oppgaven. …

Den tyske forfatningsbeskyttelsestjenesten har satt min organisasjon under tilsyn. Det er bra at du vet det, men det betyr ikke at den er forbudt. Ellers ville det ikke vært 80 sentre i Tyskland med 19 000 medlemmer og 30 000 tilhengere. …

Det er egentlig synd at du ønsker å avslutte brevvekslingen, for jeg har fortsatt mye å sørge over når jeg leser de ynkelige brevene dine, hver gang ber jeg om Allahs nåde for deg, slik at han må lede deg til Jesus fra Nasaret, for du er imot Ham i stedet for å følge Ham.»

Brevvekslingen – «dialogen» – fant sted i juni 1997 mellom Ramis Örlü og den bayerske landsformannen for Kristent Senter, Detlef Ledermann.

Som det fremgår av brevene fra Ramis Örlü, føler hver enkelt muslim seg absolutt overlegen i forhold til en kristen. Muslimer retter derfor kraftig kritikk mot det vestlige samfunnet, den tyske staten, de tyske myndighetene, kirkene, media – og foreningen KRISTENT SENTER.

– – slutt på kap 4.