På vei til erobringen av Tyskland – K3

Republisering tillatt med kildeangivelse.

Originalens tittel: Muslime erobern Deutschland. Eine Dokumentation.
Valgt ut og kommentert av Adelgunde Mertensacher.

Utgitt av CHRISTLICHE MITTE (Kristent Senter), 59531 Lippstadt, Tyskland, 1998.

På vei mot erobringen av Tyskland

Ekte muslimer ser på seg selv som erobrere. De forlater hjemlandet sitt for å vinne Tyskland for islam. Målet deres er et islamsk Tyskland. Midlet deres er jihad, «hellig krig». For å nå målet følger de en bestemt strategi, «trinn for trinn». Første skritt er å bekjenne seg verbalt til den tyske samfunnsorden og utnytte alle muligheter for å styrke det islamske samfunnet på tysk jord og vinne den tyske befolkningen for islam: (s 46)

«Emigrasjon er et grunnleggende prinsipp i islam. Emigrasjon tilsvarer jihad, innsats på Allahs vei. … I islam forlater man hjemlandet sitt for troens skyld, utvandring er dermed ikke bare en plikt, men å nekte å utvandre for troens skyld er et svik mot samfunnet: ‘Var da ikke Allahs jord vidstrakt nok til at dere kunne ha utvandret i den (et eller annet sted)?’ (Sure 4:97) [Medina nr 92, antagelig år 626.]

Setningen «Var ikke Allahs jord vidstrakt nok for dere» viser at nasjonale grenser ikke er gyldige og at muslimer ikke bør være bundet av dem når de sprer islamske mål og sin egen revolusjonære retning. … Jihad og selvoppofrelse betyr å utvandre for Allahs skyld og oppgi hjemlandet og nasjonaliteten for troens skyld: ‘De som tror og emigrerer og kjemper for Allahs sak med sine eiendeler og sitt blod, har høyest rang hos Allah, og det er de som vil seire.’ (Sure 9:20) [Medina, nr 113, dvs nest siste, kort før profeten døde.] Dr. A.M. Naqawi i: Die Morgendämmerung, (Hamburg) nr. 7/8, s. 49.

«Spørsmålet er om man bør fortsette å leve i dette miljøet hvor praktiseringen av den foreskrevne levemåten er begrenset, eller om det ville være bedre å flytte til et muslimsk land. Som regel bør den troende bo blant sine trosbrødre i et land hvor islamsk lov gjelder, og hvor han uhindret kan utøve sin religion. Hvis det ikke er mulig å praktisere religionen, er den troende forpliktet til å flytte, forutsatt at han er fysisk og økonomisk i stand til det.

Hvis det ikke er noen begrensninger på religionsutøvelsen, står det den troende fritt å bo på stedet eller flytte. Det er imidlertid ønskelig å oppholde seg i et islamsk miljø, da muslimen ellers stadig vil bli konfrontert med islamsk forkastelige holdninger med fare for negativ påvirkning. (s 47)

Ifølge sharia er det imidlertid bedre å fortsette å leve i ikke-muslimske områder hvis man håper at islam vil blir spredd, under den forutsetning at ibadat (religiøse handlinger) ikke blir begrenset. Av disse forklaringene fremgår det at det å fortsette å leve her bare er garantert hvis man driver med da’wa (invitasjon til islam).» Islam hier und heute (Karlsruhe) nr. 10/94, s. 6.

«Vi bør derfor utnytte vår mulighet som borgere i et demokratisk land og gjøre bruk av våre rettigheter. Mulighetene er tross alt til stede, og det er til syvende og sist opp til oss å utnytte dem. Når jeg tenker på muslimenes fremtid, gir følgende ord meg håp: ‘Når Allahs hjelp og seier kommer, og du ser at folk trer inn i Allahs levemåte (religion), så forherlige din Herres hellighet med lovprisning (av takknemlighet) og be om tilgivelse (av ydmykhet. Sannelig, Han er mest benådende.’ (110:1-3).» [Den siste suren, altså kort tid før profeten døde.] TNT, nr. 1/96.  [TNT står ikke i oversikten over tidsskriftene.]

«Som borgere av dette landet har vi plikter som må oppfylles så lenge de er i overensstemmelse med vår religion. Jeg ser på det som Allahs barmhjertighet at jeg får leve i et land som gjennom grunnloven garanterer retten til fri religionsutøvelse. Det er opp til oss muslimer å utnytte dette og kjempe for våre rettigheter på en høflig måte der de fortsatt nektes oss.» HUDA, die Rechtleitung [juridisk veiledning] juli/august 97, s. 26 [utgitt i Bonn].

Abdul Hadi (Christian) Hoffmann var tidligere CDU-medlem, og CDU forsvarte ham på den tiden med begrunnelsen at religionsfriheten gjelder for alle i Tyskland, også for ansatte i CDU, og at det er helt i orden at en muslim jobber i forbundskontoret for CDU. Han svarer i et intervju med magasinet «Der Morgenstern» (nr. 2, 1996) på spørsmålet: «Ser du en spesiell oppgave for tyske muslimer?»

«Ja, for her har vi virkelig pressefrihet, vi har ytringsfrihet, vi har meningsfrihet. På denne bakgrunnen tror jeg at debatten om islam og spørsmålet om hvordan en islamsk statsorden kunne se ut og hva man kan bidra til for at den skal få fotfeste i verden, virkelig kan føres på en unik måte i Tyskland.» (s 48) [‘Der Morgenstern’ s. 56, 2/1996, utgitt i Bonndorf.]

«Det kan ikke benektes at en sekulær stat kan være en fordel for religiøse minoritetsgrupper som lever slike steder, f.eks. i Tyskland; men man må ikke glemme at denne staten, til tross for likestilling mellom borgerne, er preget av sin kristne historie.»  DML rundbrev, nr. 3/97. [Deutsche Muslim-Liga, Hamburg]

«Det finnes for tiden ikke noe ‘islamsk’ land som gir sine borgere så vidtrekkende personlige friheter og rettigheter som grunnloven i Forbundsrepublikken Tyskland. Grunnloven med de rettigheter den inneholder om fri religionsutøvelse og likestilling for alle, bør derfor møtes med lojalitet av alle tyskere og muslimer som bor i Tyskland. Det faktum skal imidlertid ikke skjules at Forbundsrepublikken Tyskland ble opprettet uten medvirkning fra muslimer og ikke er et islamsk samfunn. Likevel bør man ikke avvise denne staten på grunn av dette, for den garanterer viktige friheter og pålegger ingen muslimer plikter som strider mot deres samvittighet og religiøse overbevisning …

Påstanden fra muslimer om at islam ikke er anerkjent i Tyskland, er rett og slett feil … Sannhetsinnholdet i denne påstanden bør måles ut fra følgende fakta:

Gjentatte ganger har representanter for muslimer i Tyskland blitt mottatt av forbundspresidenten, det drives islamske barnehager og skoler forskjellige steder i Tyskland, det eksisterer hundrevis av moskeer og bønnerom i alle deler av Tyskland, islamske sammenslutninger og foreninger anerkjennes som allmennyttige, og skattefradrag for donasjoner og bidrag til slike islamske foreninger osv. …

Det kan antas at muslimene i Tyskland vil få fri utvikling dersom alle eksisterende lovlige muligheter utnyttes.» DML-rundbrev, nr. 1/1997.

Allahs misjonsland

Frihet til tro og religiøs bekjennelse er garantert i den tyske grunnlovens artikkel 4. Muslimene påberoper seg denne religionsfriheten for å drive da’wa, misjonsarbeid. Da’wa betyr «Kall til islam». For alle sanne muslimer er Tyskland misjonsland for Allah. Da’wa foregår gjennom foredrag (ofte på invitasjon fra kirkelige organisasjoner), «dialoger», samtaler, besøk, «åpen moské», sosiale aksjoner, «islam-uker», informasjonsstander i byer og tyskspråklig litteratur i store mengder. (s 49)

Alle muslimer blir opplært i da’wa-arbeid. Allerede i barnehagen blir småbarn opplært i da’wa. Læreplanene i islamske barnehager omfatter blant annet: «Å leve som muslim i et ikke-islamsk miljø, da’wa og betydningen av det islamske fellesskapet» (Islam hier und heute, mai 1994, s. 6). Islamske barnehager får opptil 80 prosent av finansieringen fra kommunene og de respektive delstatene.

Den tyske foreningen «Muslimische Jugend» (Muslimsk ungdom) blir trent i da’wa-arbeid i Pakistan:

«I 13 år har International Islamic University – Da’wah Academy i Islamabad, Pakistan, organisert et «Leadership Training Camp» for muslimer fra land med muslimsk minoritet. Målet med kurset er å gi fremtidige ledere intensiv opplæring i da’wa og ledelse av islamske organisasjoner, og å vise dem perspektiver som muslimer i et ikke-muslimsk miljø … I år fant programmet sted fra 20. desember 1996 til 6. januar 1997. De fleste deltakerne kom fra Tyskland og tilhører MJ (Muslimische Jugend) (Muslimsk ungdom), samt to brødre fra DMK Karlsruhe (Deutschsprachiger Muslimkreis) (Tyskspråklig muslimsk krets). Både arrangørene og deltakerne vurderte kurset som svært vellykket. Vi håper derfor at det vil være mulig å sende enda flere søsken fra Tyskland på dette kurset i de kommende årene. Islam her og nå, nr. 12/1996.

Målet med intensiv opplæring er å «arbeide i islamsk ånd gjennom opplysning om troen på grunnlag av ren monoteisme (Tauhid) og å utdanne muslimsk ungdom med full tillit til islamsk systems overlegenhet over alle andre systemer.» Brosjyren «Der Islam», utgitt av Islamisches Zentrum München og Haus des Islam, Lützelbach. (s 50)

«Det muslimske samfunnet bør vitne; enhver muslimsk mann og kvinne er forpliktet til å vitne. Dette gjøres ikke bare gjennom trykking og formidling av Koranen eller organisering av informasjonsboder og utgivelse av aviser, men fremfor alt gjennom den intellektuelle og åndelige tilstanden til en person, samtidig som den konkrete og praktiske tilnærmingen i samfunnet betyr noe.» HUDA – Die Rechtleitung, juli/august 1997, s. 30.

«Broder Muhammad Siddiq forklarte i khutbaen (i talen til fredagsbønnen) at profeten alltid ble sett med et smil om munnen. … Dette ga alle tilstedeværende søsken mye å tenke på, og alle prøvde å følge sunnahen. Mascha Allah, det var en fantastisk stemning blant søsknene, og en ikke-muslimsk søster bemerket entusiastisk på slutten av møtet (av tysktalende muslimer i Lützelbach): «Det er en helt annen verden her … – den er veldig fin …» Å smile er helt sikkert en av de fineste måtene å drive da’wa på.» Op.cit. s. 23

«La oss alle sammen kjempe for da’wa, hver på sin måte.  … Den ene går ut i offentligheten og holder taler om islam, den andre baker «börek» med kjærlighet for å stille dem til rådighet for et godt formål.» HUDA, desember 1996, s. 51.

«Det skal samles inn donasjoner fra islamske organisasjoner i Karlsruhe og kjøtt fra den kommende offerfesten og deles ut til familier som ellers ikke har nok penger til å kjøpe kjøtt. Utvelgelsen av familiene skjer med hjelp av myndighetene i Karlsruhe.

Aksjonene blir presentert og gjennomført offentlig. Arbeidsgruppen håper at denne aksjonen, i tillegg til å støtte de trengende, også vil vekke interesse for islam blant den ikke-muslimske befolkningen i Karlsruhe og skape et klima av aksept og positiv nysgjerrighet.» Islam her og nå, Karlsruhe, april 1994, s. 1.

Et langt sitat fra boken Brev til mine brødre – På veien til det muslimske samfunnet, 1982: (s 51)

«For å spre islam må du velge midler som fører til at ikke-muslimer hører budskapet ditt. Det er fire punkter som er viktige her: Avstanden mellom deg og ikke-muslimen må være så liten at han faktisk kan høre deg. Det vil si at du må gå bort til ham eller invitere ham til deg. Husk at et av virkemidlene som profeten Muhammed selv brukte i islams tidlige dager, var å invitere folk til fest. Nesten alle mennesker liker å komme på fest, hvor det er mat og man møter venner og bekjente. Profeten inviterte derfor sine venner og slektninger fra Mekka til fest og benyttet anledningen til å snakke med dem om islam. Han overvant avstanden – både ytre (avstand) og indre (følelsesmessig, holdningsmessig) – husk betydningen av harmoni mellom det ytre og det indre – han overvant på en måte avstanden som eksisterte mellom den som kalte til islam og folket. Han strebet etter å skape best mulig forhold slik at kallet kunne bli hørt og akseptert. Etter det var det Allahs ansvar, ikke lenger Profetens.

Det andre poenget: Hvis menneskene ikke kan høre deg fordi de ikke kommer til deg, må du gå til dem. Også dette var et middel som profeten Muhammed brukte. Han besøkte mange mennesker og benyttet anledninger hvor mange mennesker samlet seg (som pilegrimsferden, som på denne tiden, før den ble renset for sin forvrengning, var som en stor årlig markedsdag) for å møte dem og tale til dem.

Enda større avstander ble overvunnet ved skriftlige invitasjoner til islam, og vi har i dag fortsatt noen brev som profeten skrev til forskjellige personligheter for å gjøre dem kjent med islam. I vår tid kan dette tredje punktet oppsummeres under stikkordet «litteratur».

For det fjerde, og av største betydning, er det praktiske eksemplet på levd islam. Dette er et svært viktig middel for å gjøre islam kjent. Dette var også ett av profetens fremragende midler. Det avgjørende kjennetegnet her er at islam på denne måten bare kan gjøres kjent hvis du lever midt blant ikke-muslimer . .. Både moskeen og bønnetidene kan og må være integrert i et miljø og en dagsrytme som stadig bringer deg i kontakt med ikke-muslimer. Bare på denne måten kan du nå dem, og bare på denne måten kan de høre fra deg om islam, enten gjennom ord, skrifter eller levd atferd.

Hvert middel som bygger bro over avstanden mellom deg og ikke-muslimen, både den indre og ytre avstanden, og som Allah har tillatt, er derfor passende for å spre islam, og ethvert middel som øker avstanden er uegnet. Still deg derfor stadig dette spørsmålet: Fører det jeg vil gjøre til at jeg kommer nærmere ikke-muslimen, slik at han kan høre hva jeg sier, eller fjerner det ham fra meg? Velg deretter dine midler og metoder deretter.» A.v. Denffer, Briefe an meine Brüder – Auf dem Weg zur Muslim-Gemeinschaft (Brev til mine brødre – På veien til det muslimske samfunnet), Aachen 1982, s. 114 f. (s 52)

Ifølge forordet er boken Den blonde imamen, utgitt av M.A. Rassoul, ment «for tysktalende muslimer, for å tilby dem 35 års erfaring som de kan dra nytte av når de driver med Da’wah og utgir informasjon, og for å gi råd og veiledning slik at de igjen kan fortsette veien som pionerene blant deres trosfeller har tatt. Måtte Allah gi sin religion fast støtte overalt. Amen.» 

Dokumentet inneholder en tiltredelseserklæring og konverteringsbevis til islam for menn og kvinner, et «rundskriv til støtte for de som er interessert i islam» med blanke felt for adresser, et gratulasjonsbrev i anledning konvertering til islam, og «ropet om hjelp fra en nyfødt», som blant annet sier:

«I all ydmykhet har jeg i mange år vendt meg til Allah med en oppriktig bønn om veiledning for det tyske folk. Måtte han styrke det gjennom islam og befeste islam på denne jord. Jeg er fast overbevist om at vår Skaper, Han være lovet, har hørt denne bønnen: Med sin nåde og barmhjertighet har Allah reddet mange menneskesjeler fra avgrunnen og gjort dem til muslimer. I det siste har antallet tyske muslimer økt. All ære tilkommer Allah» (Op. cit. s. 23).

Under overskriften «Hater tyskerne?» skriver M.A. Rassoul: «Vi muslimer kan ikke hate tyskerne, for det er nå mange trosbrødre blant dem – og resten følger etter!» (s. 58)

Faksimile av opprop og innbydelse til å konvertere til islam: (s 53)

Den blonde imamen/Publikasjoner fra Det islamske senteret for Da’wa og informasjon

I Allahs navn,

den nådige, den barmhjertige

Invitasjon

Kjære medborgere,

Med disse få linjene vil jeg hjertelig invitere dere til å bli muslimer!

Allah er den ene og evige Gud som skapte himmelen og jorden og alt som er mellom dem. Han er guden til Adam, Noah, Abraham, Moses, Jesus, Muhammad og alle andre profeter. Allahs velsignelse og fred være med dem.

Ifølge Koranen er Allah tilgivende og barmhjertig. På den annen side vil det å fornekte Allah ikke bli tilgitt på dommedag. Ifølge Koranen vil også Hans fornektere og motstandere få en smertefull straff, selv om de har gjort gode gjerninger i det jordiske liv, for det å være vantro er alvorlig; derimot er det enkelt og uproblematisk å konvertere til islam. Men før du tar dette viktigste og mest avgjørende skrittet i livet ditt, må du være sikker på at du har tatt din beslutning om islam helt uten verdslig tvang og interesser, for ifølge Koranen skal det ikke være tvang i religionen. Videre må du gjøre deg kjent med hva islam er, og hva Allah krever av oss mennesker.

Islam, som språklig betyr «å oppnå fred gjennom underkastelse under Allahs vilje og hengivenhet til Ham», er den eneste religionen for alle mennesker gjennom alle tider.

Muhammed –  Allahs velsignelse og fred være med ham – er ikke den eneste profeten, men den siste av dem. Ifølge Koranen er han et menneske som oss.

Koranen er Guds sanne ord, som har blitt overlevert i sin rene form til i dag; det er det siste skrift etter mange andre skrifter som Toraen og Evangeliet. Allah har beskyttet Koranen mot forfalskning: derfor har Koranen i mer enn 1400 år forblitt slik den var da Muhammed, Allahs sendebud, mottok den. I Koranen står det klart at Allah verken avler eller er avlet, og at ingen er likestilt med Ham; Han har verken mor, sønn eller datter. Jesus – fred være med ham – er i Koranen ikke Allahs sønn, men Allahs profet, sendebud og trofaste tjener. I Koranen avvises også treenigheten og korsfestelsen av Jesus Kristus, da disse står i strid med Allahs enhet og allmakt.

Tro uten gjerninger er død tro. Vår profet Muhammed – Allahs velsignelse og fred være med ham – lærer oss at tro som ikke omsettes i gjerninger, ikke er nok.

Koranen lærer oss at hvert menneske er ansvarlig for sine egne gjerninger, og at ingen skal bære andres synder; derfor kjenner islam ikke til arvesynd.

I islam finnes det verken prester eller paver; derfor trenger du ingen mellommann for å konvertere til islam og be om tilgivelse. Hver og en kan når som helst og helt alene vende seg til sin Skaper for å avlegge trosbekjennelsen; man trenger bare å si følgende ord:

«Jeg vitner om at det ikke finnes noen annen gud enn Allah,

og jeg vitner om at Muhammed er Hans sendebud!»

Gjennom denne trosbekjennelsen, på arabisk kalt «Al-Schahada», blir man muslim. Alle tidligere synder blir i dette øyeblikket tilgitt. Mennesket begynner dermed et nytt liv, som om det var født på ny. Ifølge profeten Muhammed – Allahs velsignelse og fred være med ham – er man garantert å komme til paradiset i det hinsidige hvis man oppriktig har oppfylt Allahs bud i dette livet. Måtte Allah gjennom sin allmakt og barmhjertighet vise alle mennesker den rette vei og dermed fullføre sin nåde for dem. Amin!

I all oppriktighet,

Muhammad Ahmad Rassoul

(51034 Köln, postboks 83 01 35)

Erobre land ved hjelp av moskeer

Et annet skritt for å erobre Tyskland for islam er ved å bygge moskeer og kjøpe eiendommer. Dette er strategisk delt i mindre skritt: (s 54)

Opprinnelig leide man bygninger for å om gjøre dem til moskeer. Deretter ble disse bygningene kjøpt og utstyrt med minareter, noe som fortsatt skjer. I et tredje trinn bygges nye moskeer som kuppelbygninger med minareter. Der det er en minaret, søkes det om muezzin-rett, i mange byer med suksess.

I 1970 var det tre moskeer i Tyskland, i dag – 1998 – er det rundt 2400 ifølge Islam-arkivet i Soest. Moskeer er ikke bare et sted for fellesskapsbønn på fredager. De er politiske støttepunkter «på Allahs vei», dvs. på erobringens vei:

«Muslimers felles religiøse aktiviteter i Forbundsrepublikken Tyskland foregår hovedsakelig i eksisterende moskeer og bedehus. I likhet med i tradisjonelle islamske land strekker moskeenes funksjon i Forbundsrepublikken seg utover det å være rene tilbedelsessteder. De er først og fremst et sted utlendinger kan opprettholde kontakten med sin egen religion og kultur. … Moskeene i Forbundsrepublikken skiller seg lite fra hverandre når det gjelder religiøse aktiviteter; de ​​står alle på samme fundament av islamsk tradisjon.» Die Morgendämmerung (Daggryet), Hamburg, nr. 11/12, 1995.

«Foreningen Verband der islamischen Kulturzentren e.V. (Forbundet for islamske kulturhus) er en ideell forening som er aktiv på det sosiale og kulturelle området, anerkjent som et religiøst samfunn med hovedkontor i Köln … De «islamske kulturhusene» som opererer mange steder i Tyskland, er forbundets menigheter …

Moskeer som allerede er leid, blir kjøpt og renovert. Slik forbereder menighetene seg på en varig tilstedeværelse i Tyskland, ikke minst gjennom kjøp av sine bønnesteder … Moskeer er ikke bare et sted som stenges for publikum etter de rituelle bønnene, men er samtidig et bønnested og et senter for sosialt samvær og integrering og kulturhus.» Fra «Om presentasjonen av foreningen av islamske kulturhus», Köln.

«Når man snakker med muslimer om islams fremtid i Tyskland og hvordan de mener den bør bli, dukker alltid det samme bildet opp: Moskeer på hvert gatehjørne – overalt hvor muslimer bor; moskeer med praktfulle orientalske kupler, og selvfølgelig minareter der man hver dag hører bønneropet lyde høyt og uten restriksjoner. I tråd med dette har muslimene i noen år, særlig i småbyer, arbeidet hardt for å bygge «ekte» moskeer.» Islam hier und heute (Islam her og nå) Karlsruhe, juni 1996, s. 3. ( s 55)

«Ordentlige» moskeer er representative bygninger med rom for forretninger, bibliotek, testrom, koranskoler, ungdomssentre osv. De er kulturelle, religiøse, etniske og politiske sentre.

Muslimer bruker gjerne lovlige midler for å presse gjennom bygging av moskeer – mens den tyske befolkningen protesterer. Byggesøknadene deres er ofte ikke transparente.

I september 1997 ble det klart at moskeer brukes til kriminelle handlinger; politiet og påtalemyndigheten stormet fem moskeer i byene Berlin, Köln, Augsburg, Düsseldorf og München. Det ble begjært arrestordre mot flere muslimer, og imamen ved ICCB-moskeen i Augsburg ble arrestert for å ha oppfordret til drap på legen Ibrahim Sofu i Berlin; han ble skutt rett foran øynene på kona og barna sine. Før imamen ble arrestert, jobbet han i sikkerhetsområdet på München lufthavn. Hvilke midler brukes til å finansiere moskeer og andre eiendommer?

Finansieringen av Haus des Islam (Schillerstr. 46, 64750 Lützelbach, i Hessen, sørøst for Frankfurt) er omtalt i boken Muslimische Frauen-Almanach (Muslimske kvinners almanakk) utgitt i Rastatt 1996, uten at det oppgis navn:

«Uventet fikk jeg en telefon fra Kuwait: en syrisk bror ville absolutt møte meg. Da jeg møtte ham, fortalte han uten omsvøp hvordan han kunne hjelpe oss i vårt arbeid. Vi informerte broren om at vi for tiden var på jakt etter et hus til HdI og fortsatt trengte donasjoner … Til alles overraskelse ba han oss om å finne et egnet objekt, ikke til leie, men til kjøp … Vi informerte broren om det vi hadde funnet, og allerede tre dager senere hentet vi ham på flyplassen. Han hadde ikke mye bagasje med seg, men en liten svart koffert i hånden. Neste morgen gikk vi sammen til notarius publicus for å signere kjøpekontrakten, kofferten var med. Etter at bror Faih og jeg som representant for Haus des Islam hadde signert kjøpekontrakten, spurte notaren oss hvordan vi ønsket å betale. Han og jeg så spørrende på broren, som beskjedent pekte på kofferten. Forbløffet spurte notaren: «De mener vel ikke at dere har alle pengene i kontanter i den?» Vi bekreftet at det var tilfelle. Sammen med notaren gikk vi til banken, som måtte åpne spesielt for oss … Pengene forsvant i hvelvet, og takknemlige overfor Allah gikk vi hjem med kjøpekontrakten.» (Op. cit. s. 70) s 56

I tidsskriftet HUDA (Bonn), februar 1997, rapporterer A. Konitzer (s. 51) at såkalte «gamle muslimer» i arabiske land utgir seg for å være «ledere for de europeiske muslimene» og «derfor får store pengesummer, som de i tillegg til å leve av, bruker til å finansiere for eksempel oversettelser som er «nyttige og viktige» for «de nye muslimene».

«Hva har skjedd med de titalls millioner dollar som i senere tid er blitt samlet inn av rike «trosbrødre» i utlandet til islam i Tyskland?» spør A. Kohler i Al-Islam nr. 4, 1995, s. 16.

«Å dømme etter de eiendommene som muslimer nylig har kjøpt, har muslimene i Tyskland blitt en betydelig økonomisk maktfaktor. De ulike organisasjonene overbyr hverandre med millionbeløp, ingen villa er for dyr – ingen administrasjonsbygning er for stor. Beholdningen av eiendommer til islamske organisasjoner og foreninger øker stadig.» Islamische Zeitung (utgitt i Weimar, sørvest for Leipzig), september 1997.

Muezzin-rop over tyske tak

[Muezzin, bønneroper. Den mann som fra moskeens tårn, minareten, fem ganger hver dag roper ut bønneropet, adhan. Bønneropet markerer tidspunktet for den rituelle bønnen salah.]

Vanligvis søker moskéforeningene om muezzin-rop via høyttaler med den usanne påstanden om at den er en uunnværlig del av den islamske bønnen. Moskéforeningene går strategisk frem ved først å søke om muezzin-rop til fredagsbønnen, for senere å kreve den fem ganger daglig:

«Bønneropet er en uunnværlig del av den muslimske pliktbønnen og må derfor ropes ut. Bønneropet hører til islamsk bønn på samme måte som klokkene hører til kristen gudstjeneste… Ropet fra minareten er en invitasjon til å delta i muslimsk bønn.» Salim Abdullah i «Weltbild», nr. 9/97.

«Muezzin-ropet hører like mye til bønnen som klokkespillet i kristne kirker. Den som ønsker å forby muezzin-ropet, handler i strid med grunnlovens ånd foruten at han nekter en av de grunnleggende menneskerettighetene. Han utestenger og fortrenger.» Dr. Hisham Hammad i «Landtag intern» 22.4.1997 som talsmann for partiet Die Grünen (De grønne) i Nordrhein-Westfalen. (s 57)

«Vi kom ikke i går. Ropet tilhører vår tro, slik klokkene tilhører de kristnes tro.» Ücler Köksal (talsmann for moskéforeningene i Duisburg) i avisen Mühlacher Tagblatt 24. juni 1997.

«Ezan er, i likhet med klokkene i kirkene, en del av vår gudstjeneste og til og med en direkte del av bønnen.» Fra et brev til naboene til Selimiye-moskeen i Dortmund-Eving fra 4.1.1997.

«Ropet fra minareten er en del av bønnen vår og har stor betydning for oss.» Nadeem Elyas, formann for Det sentrale muslimske råd i Tyskland, i «Südkurier» fra 13.2.1997.

At muezzin-ropet er et bønnerop, er en forenkling av sannheten, det er noe de påstår for å få det gjennomført, imot viljen til tyske beboere. Ropet lyder i tysk oversettelse:

1. Allah er den største! (Dette ropet gjentas fire ganger)
2. Jeg vitner om at det ikke finnes noen annen gud enn Allah! (Gjentas to ganger)
3. Jeg vitner om at Muhammed er Allahs sendebud! (Gjentas to ganger)
4. Kom til bønn! (Gjentas to ganger)
5. Kom til frelse! (Gjentas to ganger)

Under morgenbønnen suppleres dette med: Bønnen er bedre enn søvn! (to ganger)

6. Allah er den største! (Gjentas to ganger)
7. Det finnes ingen annen gud enn Allah!

Av de syv setningene som gjentas til og med den siste, er bare den fjerde setningen en invitasjon til bønn, alle de andre er demonstrative bekjennelser av den antikristne islamske troen og dermed en fornærmelse mot de kristne.

Muslimene oppfatter muezzin-rop som en proklamasjon av islamsk suverenitet og islamsk overlegenhet over den kristne tro: «Det finnes ingen annen gud enn Allah. Allah er den største!» Siden islam ikke skiller mellom religion og politikk, er ropet samtidig et politisk erobringsprogram og demonstrativ propaganda for Allahs krav på herredømme. (s 58)

I boken Svar på juridiske spørsmål, Teheran 1997, står det helt korrekt: «Utførelsen av bønneropet er en gudstjenestelig politisk (!) handling og at det gis stor belønning for dette» (Al-Khamene’i, s. 110).

«Generelt sett blir ezan først og fremst betraktet som en ren kunngjøring av bønnetidene. Men ser man nærmere på saken, er det mer enn det, nemlig en tydelig kunngjøring av islams trosgrunnlag.» Islam lernen, Islam leben (Lær islam, lev islam), utgitt i Ankara 1996. s. 44.

Der muezzin-ropet lyder, har muslimene tatt området i besittelse.

I den tyrkiske nasjonalsangen heter det: «Bønnerop, med et vitnesbyrd som er grunnlaget for religionen, skal alltid gjalle over mitt hjemland!» Og et arabisk ordtak sier: «Hjemmet er der minareten står.»

Under disse forutsetningene er sammenligning av muezzinens rop med klokkeklang rent villedende, også fordi klokkeklangen ikke har noen innholdsmessig betydning.

Det er også uredelig å hevde at muezzin-ropet er en uunnværlig del av den muslimske pliktbønnen. Denne påstanden ble avvist på en utvetydig måte av Mohammed Saved Tantawi, stor-sjeik ved Al-Azhar-moskeen i Kairo. Under en mottakelse i det hessisk-nassauiske kirkestyret i Darmstadt i mars 1997 forklarte han at ifølge enstemmig islamsk lære er en bønn på ingen måte ugyldig hvis muezzinen ikke har blitt ropt ut på forhånd.

Allah er ikke et navn for GUD

Den tyske befolkningen blir bevisst villedet gjennom feil oversettelser av muezzinens arabiske kall: (s 59)

I et brev fra Selimiye-moskeen i Dortmund-Evingan til naboene heter det: «Ezan» betyr omtrent: «Gud er stor. Gud er stor, kom til bønn!»

Salim Abdullah skrev i Idea-Spektrum, 3/1997:

«Kallet fra moskéenes minareter er en invitasjon til bønn og ikke et propagandainstrument for en ideologi. Den islamske trosbekjennelsen sier heller ikke at det ikke finnes noen annen gud enn Allah, men i stedet: «Det finnes ingen guddom utenom Gud».

Hanifi Birkan, formann for den tyrkisk-islamske kulturforeningen Dillenburg, skrev i Dillpost 15. januar 1997:

«Det er misvisende å si på tysk: «Allah er den mektigste!» Allah skal alltid oversettes med Gud. Den riktige oversettelsen bør derfor være: Gud er den mektigste.»

Å oversette navnet Allah med «Gud» er feil, det kan bevises ut fra arabisk historie:

Allerede århundrer før Muhammed levde (ca. 570 til 632 e.Kr.) ble guden Allah tilbedt på den arabiske halvøya sammen med mange andre stammeguder. Han var «gudenes herre» som var felles for alle arabiske stammer. Hvert år kom araberne som pilegrimer til «Allahs hus», Kaaba i Mekka, for å bringe ham dyre- og menneskeofre. Det var bygd offersteiner og templer også til Allat, «gudenes herskerinne», og Al’Uzza, hans datter. Hedningen Mohammed, grunnleggeren av islam, holdt fast ved Allah, sine forfedres avgud. Allah i islam er den samme Allah som araberne før ham tilba. Det finnes vitnesbyrd om dette i Koranen, i hadith og i de eldste biografiene om Mohammed fra det 8. og 9. århundre. Allah er en avgud og har like lite med den sanne GUD å gjøre som mørke har med lys.

Også fra islamsk synspunkt er oversettelsen av navnet «Allah» med «Gud» uvitenskapelig og feil: I forklaringene til den tyske Koranoversettelsen «Al Qur’an Al Ka-rim» (Köln 1995) sier oversetteren M. A. Rassoul: «Vi har valgt å ikke oversette det opphøyde navnet ‘Allah’ med det tyske ordet ‘Gott’ (Gud), da ‘Allah’ er et egennavn og derfor ikke kan oversettes.»

På mitt spørsmål i en telefonsamtale (29. august 1997) om hvorfor muslimer likevel oversetter «Allah» med «Gott» i tyskspråklige publikasjoner, innrømmet han: «Muslimene er godt klar over at den feilaktige oversettelsen villeder de kristne. De gjør det for i det hele tatt å få til en samtale.»

Kristent Sentrum anmodet flere islamske organisasjoner om svar på den feilaktige oversettelsen av egennavnet Allah. Nümih Nur Cemaati e.V., Landsberger Str. 104, 80339 München svarte slik: (s 60)

Vi takker deg hjertelig for din henvendelse angående oversettelsen av begrepet «Allah»:

Gud er illah på arabisk. Allah er derimot et navn som er forbeholdt den opphøyde rettferdige, et bestemt, absolutt konkret navn, og kan derfor ikke oversettes som egennavn.

I Koranen åpenbarte Allah gjennom sin erkeengel Gabriel sine 1001 vakreste navn. Blant de 1001 vakreste navnene på Allah er det noen egenskapsnavn som hver har uendelige betydninger. Siden disse 1000 eller 1001 vakreste navnene på Allah tidligere og fremdeles for det meste er ukjent for mange mennesker, nøyer noen oversettere seg med å gjengi Allahs egenskapsnavn med det vanlige tyske begrepet «Gott» eller «Herr» når de oversetter islamske verk.

Det er på ingen måte mulig å oversette det høyeste navnet «Allah». Vi mennesker oversetter jo heller ikke våre egne navn, Herr Baum heter for eksempel Herr Baum overalt.

Koranverset «La ilahe i/lal/ah» kan omtrent omskrives slik: «Det finnes ingen Gud utenom Allah». Omformuleringen ‘Det finnes ingen Gud uten Gud’ er fullstendig feil. Islam-Arkivet i Kristent Sentrum

Den islamske organisasjonen Vergessene Jugend Berlin, VJB, (Glemt ungdom), Görlitzer Str. 71, 10997 Berlin, skrev følgende:

«Profeten Muhammed, fred og velsignelse være med ham, som forkynte den islamske religionen, avviser begrepet «Gud» i den hellige boken Koranen. Han understreker det faktum at Allah, den Opphøyde, er unik. Det må være klart at Allah ikke er en gud vi kan forestille oss. Han er Opphøyd og kan ikke oversettes til andre språk med begreper som Gott eller Gottvater på tysk, God på engelsk, Dieu på fransk eller Ranri på tyrkisk. Det bør imidlertid også være klart at dette ikke betyr at vi tilber navnet (eller begrepet) «Allah».» Det vi muslimer tilber, er det vesenet som bærer dette spesifikke egennavnet …

For eksempel har du også et navn, et egennavn; la oss si at du heter Frank. Det betyr at du vil bli kalt Frank på alle språk, nettopp fordi det er ditt egennavn. Det samme gjelder egennavnet «Allah». Hamdi Yazir påpeker dette i sitt verk «Hakk di-ni Kuran dii»: «Enten det er et egennavn eller et generelt navn, er allmakten knyttet til navnet ‘Allah’ ikke gitt til noen gud foruten Allah» (bind 1, s. 24 i den tyrkiske oversettelsen). … (s 60)

Etter å ha mottatt åpenbaringen, prøvde Muhammed, med all den styrken han hadde fått av Allah, den allmektige, å hindre folk i å tilbe noen guder med budskapet Kelime-i-Tawhid, som lyder: «La ilaha ilaha lah» som betyr «Det finnes ingen guddom utenom Allah.» Denne formelen blir noen ganger feilaktig oversatt til «Det finnes ingen gud utenom Gud», noe som tilslører det sanne budskapet til Kelime-i-Tawhid.  CM-Islam-arkiv

Til tross for motstand fra den tyske befolkningen er  islamske foreninger som driver minaret-moskeer fast besluttet på å håndheve muezzinens oppfordring til bønn, slik dette utsagnet viser: «Den eldre generasjonen var stille og tålmodig og oppnådde ingenting på flere tiår. Den yngre generasjonen ønsker å se handling!» Gorsel Dogan, talsperson for MTU (muslimsk-tyrkisk union), i Rheinische Post 29. oktober 1996, angående søknaden fra to moskéforeninger i Duisburg, Tyskland.

Muslimer ikke bare truer med rettslige skritt når de sender inn søknader om tillatelse til å høre muezzinens bønneoppfordring, om nødvendig tar de saken for retten gjennom alle nivåene.

Freden i nabolagene forstyrres alvorlig der muezzinens bønneoppfordring dundrer fra høyttalere. Beboere protesterer i leserbrev, med underskriftskampanjer, ved å danne borgerinitiativer, ved informasjonsarrangementer og annonser. Men argumentene fra vertssamfunnet er nytteløse. Uforferdet og fornærmet av «tyskernes mangel på toleranse», forfølger muslimer sta sitt mål, selv om muezzinens bønneoppfordring via høyttaler ikke kan utledes fra Koranen (det fantes ingen høyttalere på 600-tallet), sunna (Muhammeds bindende ord og handlinger) eller islamsk lov, og selv i Tyrkia er oppfordringen på grunn av støyen bare tillatt i store moskeer.

Gjennom muezzinens rop ønsker muslimene å definere sin innflytelsessfære og tvinge den tyske befolkningen til offentlig å anerkjenne Allahs krav på Tyskland. Dette er ikke gjesters holdning. Dette er erobrerens holdning! (s 62)

Steder der muslimene har fått fotfeste, flytter tyskerne ut av hjemmene sine og selger husene. Slike eiendommer kjøpes gjerne av muslimer, som dermed utvider sin innflytelse videre, og i visse distrikter i tyske byer utgjør de allerede opptil 90 prosent av befolkningen. 

Politisk maktovertakelse

Et annet skritt «på Allahs vei», på veien mot å erobre Tyskland for islam, er å gripe politisk makt, i utgangspunktet gjennom fredelige midler:

«Mulighetene for foreningsvirksomhet er langt fra fullt utnyttet av muslimer i Tyskland. Slett ikke alle har grunnleggende ferdigheter innen presse- og lobbyarbeid. Bare få har forstått at politikken i Tyskland i stor grad påvirkes av foreningene; frekke tunger hevder til og med at Tyskland egentlig styres av foreningene.» Al-Islam, München, nr. 4, 1995, s. 17.

«Muslimer her (i Tyskland) bør være forsiktige med teoretisk å avvise sekulariseringen når de i daglig praksis erklærer seg enige med den. … Religionsfrihet utgjør ikke noe problem i Tyskland, i hvert fall ikke i prinsippet og i henhold til loven. Men hvis et islamsk samfunn, det vil si et kollektiv av muslimer, skal overleve på lang sikt i et ikke-muslimsk samfunn, må områder av privatretten som ekteskap, skilsmisse, arverett osv. overlates til muslimene selv. Juridisk autonomi for muslimer er derfor uunnværlig.» Rüstü Aslandur, Islam hier und heute, Karlsruhe, mai 1996.

Tidsskriftet Islam her og nå hadde en lengre forklaring om dette i juni 1994:

«Vi er avhengige av å søke våre rettigheter innenfor Forbundsrepublikken Tysklands rettssystem. … Inntil da (inntil islam er anerkjent som et offentligrettslig rettssubjekt), har muslimer i Tyskland bare to måter å leve islam fullt ut på: enten utvandre til et virkelig muslimsk land eller å utøve av sharia personlig – uavhengig av gjeldende tysk lov. For eksempel kan man gjennom et testamente sette i kraft koranens arvelov… Alt utover det skal ikke oppnås gjennom motstand, men snarere ved å utnytte mulighetene i den tyske rettsstaten – steg for steg og med stor tålmodighet. Spørsmålet er derfor ikke ‘tilpasning’ eller ‘motstand’, men snarere: «Hvor raskt ønsker vi å åpne Tyskland for islam?» Murad Hofmann, advokat og tidligere tysk ambassadør i Marokko, i: Al-islam, München, 3/96, s. 14. (s 63)

«Som muslimer har vi ikke politisk ansvar overfor systemene og partiene, bare overfor Allah. Politisk ansvar er en del av vår religiøse plikt. …  Islam bør ikke lenger sees på som en eksotisk suvenir som noen innvandrere har med seg. Det er ikke noe som muslimer tar med seg hjem når de reiser ut av Europa. Islam har blitt en del av europeiske samfunn, og muslimer må sees på som sådan.

Politisk deltakelse og engasjement begynner gjerne på lokalt nivå. Personlig ser jeg lett for meg slik muslimsk deltakelse og vil gjerne liste opp noen idéer:

– Søk medlemskap i lokale politiske partier

– Dann arbeidsgrupper innen partiene om temaet islam

– Driv opplæringsarbeid i disse kretsene

– Gi støtte til muslimske kandidater med tysk statsborgerskap

– Motiver politisk informerte muslimer til å delta aktivt i politikken

– Organiser turer til europeiske politiske sentra, som Strasbourg og Brussel, osv.

– Etabler kontakter mellom religiøse grupper i Europa

– Inviter politikere til muslimske møter og danne diskusjonsgrupper

– Muslimer, som for tiden ikke har stemmerett, bør bruke sitt islamske potensial til å etablere frie valgsamfunn slik man har i Storbritannia, for å diskutere egne problemer på et politisk nivå og utvikle egne alternativer.

– Informer politiske institusjoner og politikere om temaer som gjelder islam gjennom ulike typer informasjonsmateriell.

– Utvalgte brødre eller søstre bør først og fremst følge viktige diskusjoner i kommunale parlamenter (de fleste viktige temaer påvirker oss alle), og etterpå drøfte den innsamlede informasjonen i det muslimske samfunnet.

– Offentliggjør den islamske posisjonen i aktuelle politiske spørsmål.» (s 63)

På møtet for tysktalende muslimer (TDM) i Lotzelbach i 1995 ble muslimer oppfordret til å stille til valg til ordførervalget. De ville lykkes best hvis de aktivt deltok i foreninger og andre institusjoner for å få anerkjennelse og publisitet. (Kilde: Videoopptak)

Ifølge direktøren for Islamarkivet i Soest, Salim Abdullah, var det i 1997 rundt 33 000 muslimer i de store politiske partiene. SPD (Sosialdemokratisk parti) hadde 28 000 muslimske medlemmer, CDU/CSU (Kristelig-Demokratisk Union/Kristelig-Sosial Union) 11 000, og FDP (Frie Demokratiske Parti) 100. De Grønne ga ingen informasjon. Partikontorene til SPD og CDU kunne hverken bekrefte eller avkrefte disse tallene, de opplyste at de ikke registrerte medlemmenes religiøse tilhørighet. Abdullah forklarte at tallene ble innhentet fra distriktsforeningene. Ifølge ham var rundt 200 000 muslimer stemmeberettiget i 1997.

Presidenten for det føderale kontoret for beskyttelse av grunnloven, Peter Frisch, sa det slik til avisen «Die Welt» 13. oktober 1997: «Islamistene prøver åpenbart å få politisk innflytelse. De har nesten som en oppgave å bli med i partier og komme så langt som mulig.»

«Hellig krig» på tysk jord

«Den islamske vekkelsen kan ikke begynne uten religion, men kan ikke fullføres uten politisk revolusjon. Den islamske bevegelsen må gripe makten i staten så snart den er moralsk og tallmessig sterk nok til å styrte den eksisterende ikke-islamske makten og etablere en islamsk makt.» Bosnias president A. Izetbegovic i «Die Welt» 9. februar 1993. (s 65)

Vi føder dere i kne!

Det var ved Elbe-dammen nær Stade i Tyskland. Jeg satt på en benk og leste avisen. På benken ved siden av startet en samtale mellom to tyrkiske kvinner og en tysk kvinne. Den ble ført så åpent at jeg ikke kunne unngå den.

Den tyske kvinnen spurte hvor lenge de hadde vært i Tyskland og hvor de kom fra. De muslimske kvinnene svarte at de hadde vært her i fire år og kom fra Anatolia. De hadde tre eller fire barn, fortsatte de, fordi barn var veldig, veldig viktig.»

«Først trodde jeg det var en spøk, men innså snart at de to mente dødsens alvor da de oppga grunnen: «å erobre Tyskland». Og gjøre det ved å få barn. Velferdsstaten vil tross alt betale.

Det de tyrkiske menn ikke hadde klart foran Wien [1683], skulle nå de tyrkiske kvinnene klare gjennom å føde! Det skyldte de Allah og hans oppdrag: «Vi føder dere i fillebiter!»

Den tyske kvinnen, innhyllet i sin hjemmestrikkede kåpe, kunne nesten ikke slutte å le av glede og syntes det var «helt fantastisk! Vilt bra! R. Rudolph, CM-Islam Arkiv.

Det finnes en veldokumentert samtale mellom den tidligere tyske kansleren Helmut Schmidt og den tyrkiske statsministeren Sulayman Demirel, der sistnevnte sa: «Du vet, herr Schmidt, innen slutten av århundret må vi eksportere ytterligere femten millioner tyrkere til Tyskland. … Bare vent og se. Vi produserer barna, dere skal ta dem inn.» Tidsskriftet Zeit-Punkte (Tidspunkter), nr. 1/1993, s. 29.

«Tiden arbeider for oss. Våre kvinner har alltid en stor mage. Kristne kvinner får stadig færre barn. Når vi blir 50 prosent, må grunnloven vekk og Koranen være grunnlaget. De som styrer må være muslimer. Det vil endelig bli slutt på avgudsdyrkelsen til kristne, å tilbe Jesus som Gud.» M.A. Rassoul i en samtale med et medlem av CM, KöIn i september 1997.

«I et islamsk senter ble det gitt eksplisitte instruksjoner om å gifte seg med tyske kvinner. Kvinnene skulle deretter konvertere til islam, og barna oppdras deretter.» Peter Frisch, president for det statlige kontoret for beskyttelse av grunnloven, i Die Welt 13.10.1997.

«Hellig krig» på tysk jord

Jihad, ofte oversatt som «hellig krig», betyr: innsats, forpliktelse og kamp på Allahs vei, på erobringens vei. (s 66)

«Det kan ta følgende former:

• Hjertets jihad: Denne formen for jihad betyr noe sånt som selvrensing og ble kalt ‘det større jihad’.
• Ordets jihad, som inkluderer sinnets jihad. Dette refererer til bestrebelsen på å overbevise folk om den rette veien og få dem til å vende bort fra det onde. Profeten (fred og velsignelser være med ham) foretrakk tydeligvis denne tilnærmingen fremfor voldelige metoder.
• Håndens jihad: Her menes å støtte rettferdige handlinger og forbedre urettferdige handlinger gjennom fysiske, men ennå ikke voldelige, midler.
• Sverdets jihad: Siden krig er den ultimate dommeren i menneskelige konflikter, tillater islam gjengjeldelse mot ondskapens aggressive krefter. Bare en krig som forfølger et rent religiøst formål og føres i henhold til lover og skikker som er godkjent av islam, kan kalles jihad. Ingen annen form for krigføring tolereres innenfor eller utenfor det islamske samfunnet. Jihad godkjennes av islam når den er ‘fi Sabili-I-llah’ (på Allahs vei).» Mohammed Rassoul, Der deutsche Mufti (Den tyske mufti), Köln 1997, s. 349.

Boken Islamske idealer for den økonomiske og den samfunnsmessige orden forklarer det slik:

«Ifølge teorien om den islamske staten er verden delt inn i: ‘dar al-islam’ (det islamske territoriet) og de ikke-fredelige, fiendtlig-sinnede landene, noen ganger bare referert til som ‘dar al-harb’, hvor styresettet ikke følger den islamske ordenen og islamsk lov ikke er gyldig. … I prinsippet råder det krigstilstand, med mindre ‘dar al-islam’ er knyttet til ‘dar al-harb’ gjennom en traktat eller overordnet avtale.» (s 34)

«Når det gjelder jihad, handler det om å strebe etter Allahs sak eller vei. … Forsvar av islam og Ummaen er ett aspekt av jihad (defensiv karakter), det andre aspektet er oppdraget med å etablere Allahs lov blant alle (!) folk (offensiv karakter)… Utover den åndelige eller ideologiske karakteren, er jihad middelet for å spre og forsvare den islamske verdensorden og islamsk territorium.»  s 37 i Köhler: „Islam-Leitbilder der Wirtschafts- und Gesellschaftsordnung“, Köln 1981. (s 67)

Islam arbeider systematisk med å skape et fiendebilde. Vesten og alle kristne er erklært som fiender, dette er noe som oppfordrer til jihad:

«Tilsynelatende kan ikke-muslimer aldri tolerere muslimer og har konspirert for å være evige fiender av islam… Muslimer tolker Vestens intolerante holdning til islam som en ren krigserklæring. … Vi må bare utvikle nye strategier for å forsvare oss mot fiendens trussel!» Islam hier und heute (Islam Her og Nå), februar 1997, s. 4.

«Koranen advarer de troende om fiender blant menneskene, dette inkluderer både Allahs fiender og de to englene Gabriel og Mikael. Allah erklærer fiendskap mot de vantro. Siden Allah er de troendes Herre, så er disse vantro også de troendes fiender, slik Koranen erklærer. …

Bare det faktum at Allah ettertrykkelig advarer de troende mot sine og deres fiender og oppfordrer de troende til ikke å ta disse som ‘beskyttende venner’ (Koranen 60:1), gjør et fiendebegrep uunnværlig for å gjenkjenne disse fiendene, for eksempel når de rekker ut sin ‘hjelpsomme’ hånd og tilbyr ting som ‘fredsoppdrag’ eller ‘militære hjelpeavtaler’.» [Andre vers: 8:60 og 4:101. Ikke-muslimene kalles også «Satans venner», 4:76, 58:19] Op. cit., nr. 12, 1996.

Musikkgruppen fra Nürnberg; Die harten Muslime (De tøffe muslimene), sverger i sangene sine hevn med væpnet vold for ofrene fra Solingen og truer med å gjøre livet til et helvete for de «vantro tyskerne». «I minaretens skygge», sending fra ARD 3. september 1997.

Daværende president for det statlige kontoret for beskyttelse av grunnloven, Peter Frisch, uttalte at tilbøyeligheten til vold blant unge tyrkere i Tyskland «er resultat av islamistiske læresetninger som krever at islam er gyldig også utover den religiøse sfæren. Hvis bevisstheten om dette ikke vekkes i tide, hvis advarsler ikke utstedes tidlig, kan det i det neste århundre oppstå farer som kan få katastrofale konsekvenser.» Intervju i Die Welt 13.10.1997. (s 68)

I 1996 kom en ny lærebok på markedet: Islam lernen, Islam leben (Lær islam, lev islam). Innledningen klargjør målgruppen: «For titusenvis av barn og unge – hovedsakelig unge tyrkere som går på tyske skoler». Utgiveren er Den tyrkiske religionsstiftelsen i Ankara. Ett av diktene (s. 17) i boken lyder: (s 69)

«La oss alltid leve som muslimer og gi våre eiendeler og vårt liv til islam.

La oss tjene Allah alene og elske hverandre inderlig.

La oss lære verden islam og forsvare den mot fiendens raseri.

La oss våkne fra vår søvn slik at fiendene ikke lenger kan le.»

«Ja, jeg er fundamentalist, og glad for det; en som ikke bøyer seg for tidsånden. En som stolt forkynner at islam er vårt – mitt – liv, Muhammed er vårt sendebud, troens martyrer, fundamentet for livet vårt. … Derfor, mindre snakk, mer handling, la oss føle styrken i det islamske samfunnet – det er derfor jeg er stolt av å være fundamentalist. Allahu Akbar (Allah er større).» Ali Kaufmann i Die Morgendämmerung (Daggryet), nov./des. 1993, s. 56.

«Å danne hærer, spre krigsindustrien slik at ikke-muslimske folk og stater rundt om i verden blir fylt med frykt. … Ja, alt dette er en forpliktelse. Det finnes mange (Koran-vers) og forskrifter som peker på nødvendigheten og uunnværligheten av dette. Her er to av dem:

«Fortsett å kjempe mot dem helt til det ikke mer anstiftes ufred og forfølgelse, og levemåten (religionen) blir underordnet Allah alene (systemet for å verne fred og menneskeverd blir fullstendig etablert). …» 2:193 «Dere er forpliktet til å kjempe (mot de vantro)» (2:216)». Die islamische Verfassung (Den islamske grunnloven), Düsseldorf 1993, s. 51.

«Fremover, fremover, menn, kvinner, fremover revolusjonen.» Grønne flagg vaier allerede, kapitalismen er grepet av redsel. … Bare islam – den grønne revolusjonen – bringer oss frihet.  De som lever av hånden (manuelt arbeid), har rett til rettferdig lønn. Fra moskéen gjenlyder Adhan, som kaller muslimene til å bli med. Alle som kjenner Allahs plan, frigjør dere fra utbyttere. De skjelver for den muslimske jihad. Den islamske arbeideren skaper nå den rettferdige staten. Andreas Muesfeldt, Die Morgendämmerung, sept./okt. 1994, s. 54.

«La dere ikke splittes i sunni- eller sjia-muslimer, arabere eller europeere, hvite eller fargede. Dette er imperialistenes triks, eldgammelt og dessverre vellykket. Det finnes bare én Allah, bare én Kaaba, bare én Koran. Dette er fundamentene! Ikke bland dere inn i meningsløse debatter om problemer som ikke er våre. De er herrefolk som tenner hatets flammer daglig for fortjenestens skyld…» Ali Kaufmann, Die Morgendämmerung, mai/juni 1995, s. 10. (s 70)

«Det er virkelig ingen vits i å nøle lenger. … Bryt frem med samlet kraft, da vil vi oppnå det som tilsynelatende er umulig! Målet må være tydelig for øynene våre, det som virkelig frigjør oss fra pine og smerte: Den guddommelige staten i sin fullkomne form, som rettmessig følger den islamske normen, det er håpet det er verdt å anstrenge seg for, dette understreket Sendebudet tydelig!» Shaker Hussein Assem, Die Morgendämmerung, nov./des. 1993, s. 55.

Ved veiens ende ligger den islamske tyske staten. M. A. Rassoul skrev i Det Tyske kalifatet, Islamische Bibliothek Köln 1993:

«Jesus – fred være med ham – foreskrev ikke et demokratisk system, men snarere evangeliet som åpenbart for ham av Allah. … Og hvis demokratiet i seg selv er udefinerbart den dag i dag, og demokratiske systemer ikke er identiske, så stammer de uansett ikke fra noe guddommelig budskap.» (op. cit. s. 43).

«Når alle systemer – med unntak av islam – har mislyktes fullstendig opp gjennom menneskehetens historie, og alle herskere og deres styreformer har gått til grunne, må vi forvente at også alle andre gjenværende systemer vil gå til grunne, fordi et slikt resultat er del av skapelsens evige lov og uttrykket for vår Skapers allmakt. … Hans vilje skjer. Hans åpenbaring består, Hans lover vil bli bekreftet for alltid og inntil dommedag som det eneste gyldige og frelsende systemet for menneskeheten på jorden.» (op. cit. s. 80).

«I 1683 nådde de islamske hærene i Det osmanske riket så langt som til Wien, men måtte returnere tomhendt. For meg er én ting sikkert: Allah sender arbeidere til Vesten for å lede islam til seier!» M.S. Abdullah, alias Herbert Krahwinkel, «Heilbronner Stimme» (Heilbronn-stemmen), 05.01.1991.

«Islam hersker, blir ikke hersket!» sagt av profeten Muhammad, Hukhari haidth. (s 71)

— slutt på kapittel 3.