Vi registrerte artikkelen i VG i dag om det nye vedtaket, og trakk bare på skuldrene. Ingen jubel eller utsagn som «endelig, så bra!». Reaksjonen var mer som et skuldertrekk. Reaksjonen handler nok om en form for resignasjon overfor den politiske tafattheten og det politiske spillet gjennom hele dette århundret.
Det er Rødt, FrP, Høyre og KrF som har gått sammen om vedtaket og som dermed (igjen) pålegger Ap-regjeringen politikk. Som det sies fra FrPs Erlend Wiborg: det handler ikke om en venstre- og høyreside. Det handler om vold mot kvinner som skal stanses.
Som i HRS sitt slagord: Bedre enn å være høyre- eller venstreorientert er det å være velorientert.
Hente så mange kvinner man har ønsket
Våren 2002 la HRS frem denne problemstillingen for en sentral innvandringspolitiker: «Norske menns økende utnytting og, i dobbel forstand, utbytting av kvinner i fattige land må stanses. De henter kvinner gjennom ekteskap, dumper dem, henter nye, dumper, ja, teoretisk sett er det ingen begrensninger for hvor mange ganger en ny kvinne kan hentes til Norge.» Vedkommende svarte: «Vi kan ikke lovregulere dette. Det blir å gripe utilbørlig inn i privatlivet til folk.»
Slik åpner kapitlet om «Levende visum» i boken Feminin integrering. Utfordringer i et fleretnisk samfunn (2003), en bok som fikk føtter å gå på ut i verden, ja, faktisk helt til Brasil (vi oversatte den nemlig til Human Visas). Underkapitlet «7.4.4 Ekteskap: utnytting og utbytting» handler om nettopp utnytting av kvinner som hentes til Norge gjennom ekteskap av voldelige menn bosatt i Norge (norske så vel som utenlandske).
Kapitlet fortsatte slik, knyttet til politikeren som mente ekteskapsinnvandring til voldelige menn ikke kan lovreguleres:
HRS støtter ikke denne holdningen. En slik utnytting og form for menneskehandel kan reguleres gjennom utlendingsforskriften. Vi mener at det ikke er en «menneskerett» å benytte dagens regelverk til å inngå ekteskap med utenlandsk kvinne og sørge for å skille seg fra henne før det er gått tre år, slik at hun sendes tilbake til hjemlandet, for så å «dra på ferie» igjen for eksempel til Østen eller søke på Internett etter «postordrebruder» og hente ny hustru. Denne muligheten til å misbruke et menneske gjennom økonomisk overlegenhet, som utnyttes av en del menn i Norge, må motarbeides.[1] Dette betyr selvsagt ikke at «alle» ekteskap mellom en norsk mann og en utenlandsk kvinne er basert på en kynisk utnytting og utbytting. Et ekteskap inngått mellom etnisk norsk mann og kvinne bosatt i for eksempel Thailand, Filippinene, Polen eller Russland, kan selvsagt fungere godt for begge parter. Men så lenge vi er kjent med at det i flere tilfeller kan være basert på kynisme (oftest overfor sårbare kvinner), må nødvendige tiltak innføres (jf. vårt forslag nedenfor: tiltak C).
I teorien har menn i Norge altså kunnet hente så mange kvinner han bare makter til Norge gjennom ekteskap/samboerskap. Endog hvis kvinnene ender opp på krisesenter grunnet vold og mannen dømmes i norsk rett. Det er dette Stortinget nå skal stoppe. Foten settes ned for flere hentinger når volden er bevist.
Tiltaket
Dette står å lese i underkapitlet om utnytting og utbytting:
Fra en rekke krisesentre rapporteres det om en dramatisk økning av kvinner importert gjennom ekteskap fra fattige land.[13] Øverst på statistikken ligger Sogn og Fjordane, fulgt av Midttroms og Vest-Finnmark. I Sogn og Fjordane i 2001 var over halvparten av kvinnene på krisesenteret såkalte «postordrebruder». Et krisesenter rapporterte at de over en lengre periode hadde mottatt opptil fem «postordrebruder» som var mishandlet av samme mann.
Debatten som fulgte i kjølvannet av dette forholdsvis nye fenomenet, fokuserte på UDIs mangel på mulighet til å advare kvinner som søkte opphold i Norge gjennom ekteskap med en mann med kriminell/voldelig fortid. I motsetning til i Sverige (og Danmark), har ikke UDI innsyn i strafferegisteret. Flere politikere tok til orde for en løsning tilnærmet den svenske. Den svenske løsningen inkluderer selvsagt alle som er bosatt i Sverige, dvs. også innvandrermenn som mishandler hustru og som søker om å få ny hustru til Sverige fra opprinnelseslandet.
Vi mener informasjon/advarsel til kvinner som søker familiegjenforening gjennom ekteskap med voldelige menn, ikke vil fungere optimalt. Kvinner fra tidligere nevnte områder som søker seg til Norge gjennom ekteskap med norsk mann, vil ofte være villige til å strekke seg langt for å få opphold i Vesten grunnet de gylne økonomiske utsiktene (som også er erfaringene fra Sverige, jf. kap.3.2). For innvandrermenn som inngår et nytt arrangert ekteskap med kvinne i opprinnelseslandet, vil kvinnen ikke nødvendigvis kunne ta et selvstendig valg hva gjelder ekteskapsinngåelsen. Ekteskapet vil dessuten nesten alltid inngås før hun søker familiegjenforening og eventuelt får informasjon om at ektemannen er voldelig. Skilsmisse vil være svært vanskelig for henne, jf. tabu og skam rundt en kvinnes initiativ til skilsmisse i land der arrangert ekteskap er en utbredt praksis. Uansett om ektemannen er voldelig, vil hun ofte møte motstand mot skilsmisse (se kap.9 om kvinner og skilsmisse).
Vi kan vanskelig forstå at ektefeller som er beviselig voldelige, skal ha lovmessige rettigheter til å hente ny ektefelle til Norge, slik som reglene faktisk fungerer i dag. Vi foreslår derfor et tillegg i utlendingsforskriften:
Tiltak D:
Ektefelle som beviselig er voldelige mot den andre ektefellen, der denne er hentet til Norge gjennom familiegjenforening, eller vedkommende selv er kommet på familiegjenforening til Norge, skal miste retten til å hente ny ektefelle til landet gjennom familiegjenforening.
Bevis
En utfordring knyttet til ovennevnte forslag er hva som skal defineres som «bevis». Er det for eksempel tilstrekkelig at en importert ektefelle eller ektefelle av importert partner har søkt beskyttelse på krisesenter og forteller om vold? Skal volden ha forårsaket synlige eller indre skader som dokumenteres av helsepersonell? Er det tilstrekkelig at den voldelige ektefellen er anmeldt, eller må også vedkommende være dømt?
Erfaring tilsier at mange voldsutsatte kvinner generelt ikke anmelder mannen.[14] Men ettersom mange av de importerte kvinner ender på krisesenter før det er gått tre år og ekteskapet har gitt grunnlag for bosetting, er sannsynligheten stor for at hun anmelder forholdet ettersom vold gir unntak for treårsregelen.
Problemstillingene rundt «beviselig voldelig» mener vi bør utredes.
Her er hele innholdsfortegnelsen i boken
Illustrasjonsfoto: HRS