La oss starte der vi må starte – med prinsippene.

Når en rådgiver sier at enkelte etnisiteter ikke bør få barn, er det rasistisk. Ikke fordi det er «uheldig formulert», men fordi det bygger på en idé om at menneskeverd kan graderes etter opprinnelse. Det er en normativ rangering av mennesker. Det er selve definisjonen av rasisme. Derfor skal det møtes med konsekvenser.

Men det betyr fortsatt ikke at et helt parti er rasistisk.

Det er her norsk offentlighet svikter – fundamentalt. Vi har utviklet et system der skyld selektivt kollektiviseres. Én uttalelse fra én person brukes som bevis på en hel organisasjons moralske karakter. Det er ikke en analyse. Det er en politisk instrumentalisering av et alvorlig begrep.

Jeg er utenlandsadoptert. Oppvokst på Sunnmøre, i Møre og Romsdal – i et område der Fremskrittspartiet står sterkt. La meg være konkret: I løpet av mine første 19 leveår kan jeg telle på én hånd – faktisk to ganger – at jeg har opplevd rasisme. To ganger.

Så flyttet jeg til Oslo som 19-åring. Derfra – og gjennom voksenlivet – har jeg opplevd det betydelig flere ganger. Nå er jeg 50. Kontrasten er ikke bare tydelig. Den er ubehagelig presis.

For den river i stykker en fortelling mange har blitt komfortable med – om hvor problemet «ligger», og hvor det angivelig ikke gjør det.

Hvem som lever homogent

Flere av mine nærmeste venner er i Fremskrittspartiet. De lever ikke i lukkede miljøer eller ekkokamre. De står i arbeid, bygger virksomheter og samhandler med mennesker med ulik kulturell bakgrunn – hver eneste dag. Ikke som teori. Ikke som ideal. Men som levd virkelighet. Flere av dem har også stiftet familie på tvers av kulturer – giftet seg og fått barn. Det er vanskelig å få det mer konkret enn det.

Samtidig ser jeg et annet mønster: Flere av mine venner på venstresiden lever langt mer homogent. De bor i de samme områdene, beveger seg i de samme sosiale kretsene, og har i praksis få nære relasjoner til mennesker med annen etnisk og kulturell bakgrunn.

Likevel er det mine venner i Fremskrittspartiet som oftest får stempelet.

Kontrasten mellom hvem som faktisk lever mangfoldet – og hvem som tillegges holdningene – burde i det minste vekke et snev av refleksjon.

Avstanden mellom selvbilde og virkelighet er, ærlig talt, påfallende.

For å nevne noen: Jeg kjenner Sylvi Listhaug fra Sunnmøre, og har hatt profesjonell kontakt med Bård Hoksrud og flere – gjennom min tid som adm.dir. ved Murritunet og som styreleder i Virke Rehab. Dette er mennesker jeg har møtt i arbeid, i ansvar og i relasjoner.

De er ikke rasister.

Å hevde at et helt parti er rasistisk og har problemer er ikke bare upresist – det er analytisk uholdbart og empirisk svakt. Det reduserer et komplekst spørsmål til et karikert og lite troverdig narrativ. Resultatet er ikke en opplysning, men en forflatning – og det undergraver enhver seriøs samtale om et tema som faktisk krever langt større presisjon.

Men dette handler ikke bare om partipolitikk. Jeg er selv aktiv i Den norske kirke. Nettopp derfor reagerer jeg når vi later som om problemet ikke finnes der heller.

Kirken – som ofte opptrer som moralsk premissleverandør – har hatt konkrete saker om rasisme, og til og med blitt dømt. Hva skjer? Et medlem av Kirkerådet med tydelig politisk forankring på venstresiden forsøker å glatte over.

Her var det ingen kollektiv fordømmelse i mediene. Knapt en notis. Ingen bred systemkritikk.

Dette er ikke tilfeldigheter. Det er et institusjonelt mønster.

Rasisme mot etniske nordmenn

Vi har skapt en offentlighet der det gir sosial og politisk avkastning å anklage andre for rasisme – men med liten eller ingen kostnad ved å ignorere det i egne rekker.

Og så har vi det mest alvorlige:

Når enkelte i akademia og i venstreorienterte miljøer relativiserer eller omtaler terror som noe nær «det vakreste som har skjedd» – altså handlinger knyttet til Hamas-ledede angrep på Israel 7. oktober 2023, der kvinner ble voldtatt, barn ble drept og sivile ble massakrert – da er det stille. Fullstendig stille. Ingen kollektiv fordømmelse. Ingen krav om oppgjør.

Denne asymmetrien er ikke bare problematisk – den er avslørende.

Den viser at dette ikke først og fremst handler om rasisme.

Det handler om makt.

Som tidligere toppleder i Drammen Taxi erfarte jeg hva dette betyr i praksis – hver eneste dag. Både jeg, min trafikkleder og andre i ledelsen var vitne til hvordan enkelte sjåfører og løyvehavere snakket nedsettende og negativt om etnisk norske.

Ikke som enkelthendelser, men som gjentakende mønstre over tid.

Dette er det ingen som snakker om. For det passer ikke inn i narrativet.

Vi har fått en offentlig samtale der mange tror at rasisme kun går én vei – fra hvite mot andre. Det er feil. Rasisme er ikke bundet til hudfarge. Det er bundet til holdninger. Og ja – det forekommer også fra minoritetsmiljøer mot majoritetsbefolkningen.

Men det passer dårlig inn i det etablerte verdensbildet. Derfor ties det ned.

Da jeg som leder stilte krav til norskspråk, service og profesjonell opptreden – helt grunnleggende krav – ble det ikke møtt med forståelse. Det ble definert som diskriminering. Jeg ble til og med spurt om jeg hadde høyreekstreme holdninger og kontakter..

Det eskalerte til drapstrusler – forhold som er offentlig kjent – og gjorde det nødvendig å etablere sikkerhetstiltak rundt meg og familien min.

Min trafikkleder ble senere uføretrygdet etter belastningen han hadde gjennomgått over tid. Det sier sitt.

Where are you from?

Dette er ikke enkelthendelser. Det er konsekvenser av et system der begreper er så politisert at selv grunnleggende krav til profesjonalitet mistenkeliggjøres.

Og så har vi en annen utvikling som er like problematisk:

Vi har begynt å skape rasisme der det ikke er noen.

Folk reagerer på spørsmål som «hvor kommer du fra?» som om det i seg selv er diskriminerende.

La oss være ærlige: Alle ser at jeg ikke er etnisk norsk – selv om jeg snakker kav sunnmørsdialekt. Hva er problemet med å spørre?

Jeg reiser store deler av Europa – senest Balkan, Nord-Makedonia, Kosovo og Albania – og nylig i Egypt. Hva tror dere folk spør om?

«Where are you from?»

Jeg svarer: Norge.

Og hva kommer så?

«Where are you really from?»

Er det rasisme? Selvsagt ikke. Det er nysgjerrighet. Det er helt normal menneskelig interaksjon.

Skal jeg da begynne å kalle folk i Egypt eller på Balkan rasister?

Selvsagt ikke.

Men i Norge har vi utviklet en kultur der slike spørsmål blir tolket i verste mening. Det er ikke bare feil – det er ødeleggende.

For når vi utvider rasismebegrepet til å omfatte helt normale sosiale interaksjoner, skjer det noe alvorlig: Begrepet mister sin mening. Og når det mister mening, mister det også kraft.

Rasismebegrepet mister kraft

Så la oss være tydelige:

Rasisme finnes. Den er reell. Den skal bekjempes – konsekvent.

Men det vi ser i dag, er ikke konsekvens.

Det er selektiv moralisering kombinert med begrepsinflasjon.

Når begrepet brukes som et politisk våpen, mister det kraft. Når det brukes på alt, mister det presisjon. Når det brukes ensidig, mister det troverdigheten.

Og når noen miljøer alltid dømmes, mens andre alltid slipper unna, er det ikke lenger et moralsk prosjekt.

Da er det et maktprosjekt.

Problemet i Norge i dag er ikke at vi snakker for mye om rasisme.

Det er at vi snakker for selektivt – og for unøyaktig.

Hvis vi fortsetter slik, mister vi ikke bare presisjonen i begreper – vi mister også evnen til å stille krav, integrere og opprettholde tillit.

Og da står vi igjen med noe langt mer alvorlig enn uenighet:

Et samfunn som ikke lenger evner å styre seg selv.

Fremskrittspartiet har ikke et generelt problem med dette. Samtidig er hendelsen alvorlig, skulle aldri ha skjedd og er totalt uakseptabel. Nettopp derfor er det rimelig å forvente at den blir håndtert og ryddet opp i.

Facebook