«Din tilstedeværelse i Storbritannia anses ikke å være i offentlighetens interesse», sa britiske myndigheter tidligere i år til den fredelige, velformulerte islamkritikeren Eva Vlaardingerbroek. Hun ønsker remigrasjon velkommen, et begrep det politiske etablissementet i hele Vest-Europa skyr som pesten.
Det britiske samfunnet har en fortid som ytringsfrihetens høyborg i Europa. En av ytringsfrihetens fremste forkjempere på de britiske øyene var ikke minst den fremragende tenkeren John Stuart Mill. Hans tid i Storbritannia fremstår mer og mer som forbi.
Tusenvis av britiske statsborgere har blitt arrestert de siste årene for å ha kommet med «støtende», «upassende» eller «truende» uttalelser på sosiale medier. Bare i 2023 skjedde dette over 12.000 ganger, ifølge den britiske avisen The Times. 12.000 ganger på ett år tilsvarer 33 personer daglig.
Hvordan skal man tolke «ikke å være i offentlighetens interesse»? Selvsagt handler det om personer med standpunkt som ikke tjener politisk ledelse. For det finnes ingen klare kriterier juridisk for denne begrunnelsen. I Danmark har man klare betingelser for hvem som er ført opp på listen over personer som ikke skal slippes inn. De såkalte hatpredikantene oppfordrer til ikke bare hat, men også vold mot typisk annerledes troende, og de undergraver demokratiske verdier. Forbud mot slike aktiviteter fantes allerede i lovverket. Altså nektes personene adgang til riket på bakgrunn av brudd på lovverket.
«Ikke gunstig for offentligheten»
Ethvert land har selvfølgelig rett til å ha kontroll på grensene sine, selv bestemme hvem som slippes inn og hvem som skal ut. Hvis man ikke har den kontrollen, opphører man rett og slett å være en velfungerende nasjonalstat. Men når man begynner å stenge grensen for dem som har politisk synspunkt som et politisk filter, altså et filter som brukes for å stanse ytringer, da går man over en grense som strider mot demokratiets grunnbjelke.
Den nederlandske politikeren Geert Wilders ble i 2009 nektet innreise til Storbritannia fordi britiske myndigheter mente hans tilstedeværelse ville utgjøre en trussel mot samfunnssikkerheten. Avgjørelsen burde skapt politiske bølger over hele Europa, men det skjedde ikke. Fordi etablissementet anser han som enfant terrible. Hans meninger er uønsket.
Det samme gjelder den amerikanske aktivisten og islamkritikeren Valentina Gomez. 16. mai neste måned skal bevegelsen Unite the Kingdom, ledet av Tommy Robinson, holde en demonstrasjon i London. Gomez var satt opp som taler, men hun er nå nektet innreise av innenriksminister Shabana Mahmood. Begrunnelsen er: det vil «ikke ville være gunstig for offentligheten».
Muslim Council of Britain (MCB) er, ikke overraskende, fornøyd med Mahmoods avgjørelse.
Folk som sprer hatefulle ytringer og splittelse bør ikke få fri innreise til Storbritannia. Etter å ha skrevet til innenriksministeren, snakket med pressen og koordinert tiltak fra flere organisasjoner og parlamentsmedlemmer, har Gomez fått visumet sitt inndratt.
Denne avgjørelsen er riktig fremgangsmåte fra den britiske regjeringen, og den bør være en presedens for andre som velger å fremme desinformasjon og hat.
Dempe konfliktnivået
Det dem som nektes innreise har til felles, skriver jurist Aia Fog i Trykkefrihedsselskabet, er at de ikke «utgjør en terrortrussel, eller at de oppfordrer til eller truer med vold, men at de uttrykker betydelig kritikk av islam – og ikke minst av konsekvensene av islamisering».
Fog fortsetter slik:
Storbritannia er allerede under massivt demografisk og økonomisk press: hver dag krysser illegale migranter (først og fremst unge menn fra Midtøsten og Afrika) Den engelske kanal i små båter som myndighetene i stor grad ikke sender tilbake, noe som legger økende press på både asylsystemet, boligmarkedet og lokale myndigheter, og har resultert i en stadig mer intens politisk konflikt om migrasjon, integrering og ikke minst: kultur.
Og den muslimske delen av befolkningen vokser i en slik grad at den nå utgjør en betydelig politisk maktfaktor.
Og det er denne utviklingen og maktforskyvningen i det britiske samfunnet som mer og mer styrer hva som anses som legitim kritikk og debatt. Man skal dempe konfliktnivået, som det typisk heter fra ledelseshold. I Norge får denne holdningen konkrete utslag i for eksempelvis handlingsplan mot muslimfiendtlighet, som det heter.
De 30 tiltakene i handlingsplanen mot muslimfiendtlighet er fordelt på tre innsatsområder:
- dialog og et velfungerende demokrati
- kunnskap og kompetanse
- trygghet og sikkerhet
Her kan man med sikkerhet slå fast at «kunnskap» ikke handler om islams samfunnsødeleggende virke. Vi skal tvert om bløtgjøres slik at vi velvillig bøyer av: Vi skal avstå fra å rette fornuftsbasert kritikk mot den nye religionens/ideologiens inntreden.
Farlig maktkritikk
Derfor nektes samfunnsstemmer innreise til Storbritannia. De går ikke i maktens tjeneste, derfor skal de ties ned ved helt å usynliggjøres. Deres synspunkt anses som en sikkerhetsrisiko. Intet mindre.
Utviklingen må ikke minst ses i lys av at Labour tapte mange lokale representanter ved siste valg. De tapte overfor uavhengige muslimske kandidater som kjørte islam frem i førersetet i valgkampen. Dermed ser Starmer seg nødt til å justere kartet sitt for å tilpasse Labour den nye tiden i masseinnvandringens navn.
Dette beviser ikke i seg selv at innvandringspolitikken er direkte drevet av velgernes hensyn, men den er definitivt en del av konteksten beslutninger tas i, og har sannsynligvis vært en medvirkende faktor til at grensene for hva som anses som uakseptabelt har blitt flyttet, mener Fog.
Det ligger åpent i dagen at myndighetene gjør sitt for å slippe å høre ubehagelige politiske standpunkt ved å knytte ytringer til grensekontroll. Samfunnsutviklingen både i forhold til økonomi, sosialt og kulturelt går i negativ retning på de britiske øyene.
Derfor vinner tankekontrollen frem.
Det var det samme vi så i 2015 da boken Islam. Den 11. landeplage ble lansert. Toneangivende medier ville ikke omtale den (eksempelvis VG, Aftenposten og TV2) mens Dagbladet innrømmet at de til slutt krøp til korset og ga dem en anmeldelse. Da journalister forstod at bokforedrag ble voktet med pistoler, snudde de seg bort. Skulle de ha omtalt dette, måtte de nødvendigvis ta den nye samfunnstilstanden på alvor og analysere hvorfor islam førte til et slikt trusselbilde.
Ja, den negative utviklingen knyttet til ytringsfrihet er antakelig mest fremtredende i Storbritannia. Antakelig fordi problemene innvandring og islam har skapt der er så synlige og fordi briter er et stolt folkeslag med en kulturhistorisk tradisjon for maktkritikk. Men utviklingen i seg selv ses over hele Vest-Europa.