Kronprins Reza Pahlavi har turnert i Europa den siste tiden med sitt politiske budskap om frigjørelsen av det iranske folket. Han har møtt en rekke journalister, særlig i Stockholm og i Berlin, til sammen rundt 150 stykker. Det mest oppsiktsvekkende både for ham og alle europeere som elsker demokrati og frihet, er det europeiske etablissementets taushet. Taushet i forhold til de ufattelige lidelsene til det iranske folket gjennom 47 år og helt inn i våre dager og timer.
Mange nordmenn kjenner personlig iranere som står på frihetens side, som er reelle politiske flyktninger i Norge og som fortviler over sitt lands skjebne i klørne på det iranske ayatolla-regimet. Vi vet hvor vår sympati er. Den er med dem som er sulteforet på den friheten vi selv nyter glede av daglig.
En tale til historien
Kronprins Pahlavi flyktet som barn sammen med familien sin til USA etter at ayatollaene, sammen med kommunistene, styrtet det vestlig-orienterte sjahstyret i 1979. Han er innstilt på å vende tilbake til Iran dersom dagens styre faller. Ikke som en ny og livslang sjah, men som en overgangsfigur inntil folket selv kan gå til urnene og velge sin nye leder. Hvor stor støtte han har blant iranere i Iran og dem i eksil, kan ingen slå fast med sikkerhet, men det er grunn til anta at han er den personen flest iranere i dag ser for seg som en ny leder. Antakelsen handler ikke minst om hvilket navn som ropes av demonstranter både i Vestens gater og i Iran. De roper ikke på en ayatolla, på en kommunist, de roper på sjahsønnen Pahlavi.
Pahlavi oppsummerer sine inntrykk fra besøket i Europa i en tale lagt på nettet. Han understreker at frihetskampen for iranerne fortsetter – «med eller uten Europa».
Hans ord treffer midtskips i et europeisk skrog som har mistet fornuften, moralen og gnisten for det frie liv:
Jeg har de siste ukene reist rundt i Europa og møtt medlemmer av parlamenter, regjeringer og pressen. Mitt besøk hadde ett eneste mål: å gi en stemme til de millioner av iranere som holdes som gisler av Den islamske republikk, dens terror og dens internett-blackout. De millioner av iranere som er blitt tiet i hjel.
Men nå kan jeg med sikkerhet si at denne tausheten, denne sensuren, ikke bare kommer fra regimet i Iran, men også fra de internasjonale – og særlig de europeiske – mediene.
Derfor vil jeg snakke direkte til Europas folk.
I løpet av de siste to ukene har jeg holdt to pressekonferanser, én i Stockholm og én i går i Berlin. Over 150 journalister var til stede til sammen. Vi tilbrakte mer enn to timer sammen.
Og i løpet av disse to timene stilte ikke én av de 150 journalistene meg et eneste spørsmål om de 40.000 iranerne som ble slaktet ned på gatene i mitt land 8. og 9. januar.
Ikke én av de 150 journalistene spurte meg om de 19 politiske fangene som ble henrettet de siste to ukene. Da jeg fortalte dem at det nå er 20 politiske fanger som er dømt til døden, spurte ikke én eneste av de 150 journalistene om dem.
Da jeg sto ved siden av en mor som mistet sønnen sin og en far som mistet sønnen sin 8. og 9. januar og ba dem fortelle historiene sine – stilte ikke én eneste av de 150 europeiske journalistene dem et spørsmål.
Her, i hjertet av et kontinent som påstår å stå for menneskerettigheter, rettferdighet og verdighet, har journalistene fullstendig sviktet sitt profesjonelle ansvar – og til og med sin moralske objektivitet.
Det er klart for meg at mine 40.000 modige, uskyldige landsmenn som ble slaktet i kampen for frihet, er av liten interesse for disse journalistene.
De virker mer opptatt av å kritisere Amerika og spørre hvorfor USA og Israel drepte diktatoren som har slaktet vårt folk i 47 år, enn å kritisere regimet som faktisk står bak slaktingen.
De virker mer opptatt av å stille spørsmål om Irans fortid og historie enn om hva som skjer i Iran i dag, eller om den demokratiske fremtiden det iranske folket kjemper for.
En parlamentariker sa til og med til meg at han ikke trodde iranere var klare for demokrati.
Men til den parlamentarikeren, og til disse journalistene, minner jeg dere om: Iranerne er ikke bare klare for demokrati. 40.000 mennesker ga nettopp livet sitt for det. Og jeg skal ikke la det bli forgjeves.
Så vit dette: Enten Europa stiller seg med oss eller ikke, enten journalistene deres gjør jobben sin eller ikke, enten politikerne deres viser mot til å handle eller ikke – jeg skal kjempe for mitt folk og mitt land.
Selv om vi må gjøre det alene, skal vi kjempe helt til Iran er fritt.
Fra lederen av Ex-Muslims og Norway, Cemal Knutsen Yucel, sin Facebook-side, der du kan se og høre talen til Pahlavi, 25. april.
Hovedbildet: Skjermdump fra talen.