Man mer enn aner et tidsskille i Europa nå: Hvem støtter bødlene i Iran og hvem velger å stå på frihetens og den sekulære nasjonalstatens side?
Det viser seg at bødlene har særdeles mange sympatisører i dagens Vest-Europa, inkludert eksempelvis Trondheim der de har demonstrert sin sympati med lederskapet i Iran – og mot USA og Israel.
I London kunne man se Irans sympatisører i full blomst sist helg. Det var en Al-Quds-samling, altså en samling til støtte for Revolusjonsgarden i Iran. Al-Quds har «ansvar for utenlandsoperasjoner, etterretning og militær støtte til allierte ikke-statlige aktører». Styrken rapporterer direkte til Irans øverste leder. Den er kjent for å støtte grupper som Hizbollah i Libanon, Hamas, sjiamilits i Irak og Syria, og Houthiene i Jemen, sier AI.
En truende forsamling i Londons gater
O’Neill var altså til stede under markeringen, og det ble langt fra en lystig opplevelse, tvert om.
Det var Al-Quds-samlingen. Det er den årlige pro-teokrati-samlingen, der fanboys av det iranske regimet samles for å hylle ayatollaen og baktale den jødiske staten i byer over hele verden. I år, på grunn av krigen i Iran, ble London-marsjen forbudt av den britiske innenriksministeren. Men en statisk sammenkomst fant sted på sørsiden av Themsen. Jeg dro ned dit for å se det selv, og det var en av de mest truende forsamlingene jeg noensinne har vært vitne til.
Mange sørget over slakteren i Teheran: Ayatollah Khamenei, som ble drept av et israelsk luftangrep 28. februar . Hans bilde var overalt. Barn viftet med plakater prydet med ansiktet hans. Et stort banner med hans skjeggete bilde inviterte oss til å bli med ham på «historiens riktige side». Dette er en mann hvis brutale militser myrdet tusenvis av uskyldige for bare to måneder siden, og likevel ble han hyllet som om han var Nelson Mandela.
Tross Khameneis død, fortalte demonstranters plakater at «Khamenei er vår leder». Men han er som kjent «blitt sendt av gårde for å hente sine 72 jomfruer» av Israel og USA.
Har vi lov til å snakke om hvor alvorlig dette er, for ikke å snakke om hvor kvalmende det er – denne dystopiske visjonen om folk i Storbritannia som åpent sverger troskap til en fiende av Vesten hvis stedfortredere myrder jøder og hvis vakter slakter sivile? Dere kan kalle meg «islamofobisk» til kyrne kommer hjem – etter min mening er dette direkte forrædersk oppførsel.
Drømmen om å stjele Jerusalem
Plakater ropte: «Stopp folkemordet! Hendene vekk fra Iran!» Men det er ikke et folkemord som pågår, langt derifra. Det pågår en krig mellom ondskapen og friheten.
«Israel er en terrorstat!», ropte de, et rop som er rikt på dårer som faller for føttene til et middelalderregime som skyter kvinner i hodet fordi de ønsker frihet. Jeg så et barn med et plakat der det sto «Al-Quds vil bli frigjort». Al-Quds er selvfølgelig arabisk for Jerusalem. Al-Quds-dagen ble innstiftet av Den islamske republikk selv for å skape global støtte for dens vanvittige, imperiale mål om å erobre Jerusalem. Jeg følte et stikk av sorg ved synet av det jeg antar er et britiskfødt barn som uskyldig ga stemme til den antisemittiske grusomme drømmen om å stjele Jerusalem fra jødene.
Folkemengden var sterkt preget av jødehat og selvsagt hat mot Israel.
En lastebil strålte et blodrødt bilde av Jeffrey Epstein, Benjamin Netanyahu og Donald Trump som stirret ned på mullaene. «Verdenskrigs-Epstein», sto det. Dette er jødehat forkledd som kulturkritikk, med implikasjonen at et nettverk av jødiske pedoer prøver å ødelegge den hellige islamske republikken.
O’Neill så en kvinne med en plakat hvor det sto: «Operasjon Epstein Fury. Epstein-klassen vil brenne hele verden ned for å redde seg selv.» O’Neill bemerket tørt til kvinnen at dette var en «fin antisemittisk plakat», og dermed «brøt helvete løs».
Straks etter dette opptrinnet ble O’Neill omringet av en rasende mobb unge menn. De stilte seg opp mot ham, dyttet ham, og spurte: «Hva i helvete driver du med?», hvorpå O’Neill svarte kort: «Jeg observerer og tar bilder», sa han og fortsatte: «Dette er ikke Den islamske republikk – man kan ikke bringe journalister til taushet.»
Det var game over for meg. Raseriet var til å ta og føle på. Banningene fløt – ganske upassende for religiøse menn, tenkte jeg. Politiet måtte eskortere meg bort for min egen sikkerhet. Mobben fulgte etter. Politiet ventet til jeg hadde kommet meg på en Lime-sykkel før de returnerte til demonstrasjonen. Jeg vinket litt til mine teokratiske trakasserere og syklet av gårde, mens jeg lurte på: Hva har blitt av byen min?
Han begikk to «forbrytelser»
Man tar seg selvfølgelig i å tenke følgende scenario: Hva om hvite briter hadde samlet seg for å hylle utenlandske nazister som hyllet drap på jøder? Eller om de hadde samlet seg og åpent sverget troskap til et høyreekstremt regime i utlandet? Hva ville ha skjedd?
Den venstreorienterte avisen Guardian ville ha ryddet forsidene sine. Statsminister Keir Starmer ville gått på BBC med en TV-preken. Politiet hadde ryddet gatene, sier O’Neill.
Men når det gjelder en ikke-hvit minoritet, er det tydeligvis greit. Dette er rasismen av lave forventninger, i all sin fordomsfulle, vanvittige prakt.
Det som faktisk skjedde i London i helgen var et opptrinn basert på den multikulturelle statsideologien. En ideologi som oppfordrer til fiendskap mot den britiske nasjonen. Det man så var en mengde «anti-britisk, anti-vestlig og antisosial fiendtlighet».
O’Neills «forbrytelse» var i mobbens optikk todelt: Han nektet å hate jøder, og han representerte det britiske med sin hvithet. Han tilhørte de andre.
Iran-krigen har trukket de dype sprekkene på den vestlige hjemmefronten i søkelyset – det ville være selvmorderisk å ignorere dem, konkluderer han.
Sagt på en annen måte: Al-Quds-dagen denne helgen beviser at også de angivelige «progressive» («venstresidens apologeter») har blitt barbariets tjenerinner.
Spiked: «Al-Quds-dagen beviser det – multikulturalisme har vært Storbritannias død»
Hovedbilde: Getty Images, demonstrasjonen i London i helgen