Av og til når man et punkt der det tipper over. Tålmodigheten brister, akkurat som knoppene på trær og busker er i ferd med å briste i Norge nå. Knoppene er ustoppelige, de tvinger seg frem uansett motstand.
Akkurat der er mange av oss nå i forhold til Noman Mubashir som har hatt stjernestatus i det norske samfunnet siden slutten av 90-tallet, best hjulpet frem av NRK. Nå er det iftar-sjokoladen til Freia som har fått ham til å gå på banen i en velkjent rolle som forurettet «muslim».
På Facebook 4. mars skrev Mubashir blant annet dette:
Flott og inkluderende gest av Freia. Jeg tenker at mange muslimer vil sette pris på denne oppmerksomheten nå som det er Ramadan og snart Eid <hjerte>
For muslimer er også et lite stykke Norge <norsk flagg>
Det er ikke mange andre forunt å bli løftet frem som Mubashir har opplevd. Hans karrierevei har vært dekket med gullstøv – drysset av det etablerte Norge. Han har fått tildelt status som en slags «innvandrermaskott», som et bevis på hvor godt nye nordmenn klarer seg, hvor mye de tilfører Norge.
I denne rollen burde man derfor kunne forvente at han er ærlig. At han tar opp det vonde, stengslene, ubehaget han har blitt møtt med. Men den rollen har han sviktet noe durabelig. Antakelig sviktet fordi det ikke er nordmenn som har mørklagt hans vei – tvert om.
Den evige kjetteren
For Mubashir er ikke muslim, hevdes det fra de «rettroendes» rekker. Og han er homofil. To av de verste etikettene man kan bli påklistret i Norge – av sunni- og sjiamuslimer.
Jeg er en av de veldig få nordmenn som har løftet frem dem med samme bakgrunn som Mubashir, nemlig de utstøtte, æreskjelte og forfulgte ahmadiyya-muslimene. Dette fordi jeg ikke tåler forfølgelse av mennesker på bakgrunn av deres tro, kjønn eller legning.
Ahmadiyyane mener selv de er muslimer, og deres profet er Mirza Ghulam Ahmad (1835–1908), fra Qadian i India, derav kalles de også Qadianere. De defineres som vantro, som kjettere, helt tilbake til 1800-tallet. Hele OIC har definert dem som ikke-muslimer. I Pakistan like så, der diktatoren Zia ul-Haq innførte et eget straffelovverk mot dem på 80-tallet:
- De har ikke lov å opptre som om de er muslimer.
- De har ikke lov til å ta på koranen.
- De har ikke lov til å hilse med frasen alsalamu alaikum (fred være med deg).
- De har ikke lov til å dra på pilgrimsferd til Mekka.
- De har ikke lov til å bygge moskeer.
For å nevne noe. Gjør de det likevel, kan de i ytterste konsekvens dømmes til døden for blasfemi.
Jeg har vært i rettssaker i Pakistan allerede tidlig på 90-tallet. Jeg har sett forfølgelsen på nært hold, og den er beinhard. Som en venn av meg i Lahore fortalte: I postkassen dumper det jevnlig inn drapstrusler fra typisk sunni-muslimer. Man risikerer – i de onde hensikters navn – feilaktig å bli beskyldt for blasfemi. Bare for å skadde deg og din familie. Og det virker. I Pakistan.
Og det virker også i Norge. Da jeg skrev om ahmadiyyane i Dagbladet i 1997 fikk jeg rasende telefoner fra sunni-muslimske pakistanere. De skrek inn i røret at jeg ikke måtte våge å kalle ahamdiyyane for muslimer, for de er vantro, kjettere, var beskjeden. De er ikke muslimer, ble det skreket. Ubehagelig? Selvsagt, men det skremte meg ikke fra å ta parti med de forfulgte.
Så fortell meg, Mubashir, og vær helt ærlig:
Da du arrangert en støttemarkering i Oslo etter drapet på Theo van Gogh i 2004. Jeg var der, HRS var der, innfødte nordmenn møtte frem. Vi telte under 10 personer med ikke-vestlig utseende. Vi så ingen typiske sunni- eller sjiamuslimer. Vi så ingen imamer der. Ingen av den slags som uttrykte fordømmelse av drapet. I det hele tatt var det en glissen forsamling.
Og du var tydelig skuffet da jeg henvendte meg til deg etter demonstrasjonens slutt med støtte til ditt initiativ.
Men «selvsagt» kom ikke muslimer i hopetall til markeringen. Det lå åpent i dagen. Jeg hadde forventet det på forhånd: Mubashir som «kjetter», som ahmadiyyamuslimer, er utstøtt av «sine egne». Han anses ikke som muslim. Hvorfor skulle de som anser seg som de eneste rette muslimene støtte oppunder en «kjetter» som «later som om» han er muslim?
Og ikke fortell meg at dette kjetterstemplet er noe du ikke har vokst opp med her i Norge blant «dine egne». Kunne du ikke vennligst fortelle oss hvordan akkurat det var for et barnesinn? Og i voksen alder? Aldri å bli akseptert – av «rettroende» muslimer.
Vær ærlig – for en gangs skyld
Å definere seg som muslim – når man ikke anses av de «rettroende» for å være akkurat det, er den største synden blant den islamske portens mange voktere. Hvis noen er i tvil om hvordan forfølgelsen av ahmadiyyane i Europa kan fungere, kan vi dra frem ett eksempel fra Skottland, som viser den ytterste konsekvensen: Butikkeieren Asad Shah ønsket sine medborgere god påske i sosiale medier. Han ble deretter stukket til døde i Glasgow. Av en sunnimuslim. Representanter for moskeer og muslimske organisasjoner møtte ikke frem i begravelsen til Shah – selv om de var personlig invitert.
Å være homofil, som Mubashir er, er ikke den største synden. Ikke så lenge man avstår fra å praktisere sin legning (og helst gifter seg med en kvinne).
Men hvor mange troende muslimer, sunni- og eller sjia, ville invitert Mubashir hjem til seg for å dele et måltid? Ytterst få er min erfaring. Hvor mange ikke-muslimske nordmenn kunne gjort det? Særdeles mange, er min erfaring.
Så Mubashir: Du har fått dobbelt dose blant «dine egne» av motstand og undertrykkelse etter at du ble født. Ikke-muslim og homse.
Det er på tide, ja, det er lang på overtid: Kan du ikke lage et ærlig TV-program om deg selv? Fortell oss hvordan den doble dosen har fungert for deg – ikke minst overfor pakistanere i Norge.
Sagt på en annen måte: Er det nordmenn som har vært dine stengsler i livet? Eller er det visse andre?
Det er nok nå. Spillet må ta slutt. La oss få et ærlig utilslørt øyeblikk.
Hovedbilde: Mubashirs status på Facebook 10. mars.