Slik innleder Einar Andreas Lund sin kommentar på Facebook om den eksplosjonsartede kriminalitetsutviklingen i Oslo, som VG nylig beskrev gjennom et langt intervju med hovedstadens politimester, Ida Melbo Øystese.
Kommentaren gjengis her i sin helhet etter tillatelse fra Lund:
OSLO, BYEN DER GRANATER REGNES SOM KULTURELLE IMPULSER OG POLITIET LATER SOM KRIMINALITET OPPSTÅR VED FOTOSYNTESE.
Som om dette er en slags naturkatastrofe.
Som om organisert kriminalitet i Oslo plutselig steg opp av bakken som små sopper etter et regnskyll. Som om ingen aner hvorfor.
Og derfor kjører hun rundt med VG i politibil, som en litt for sen guide i en dyrepark som endelig innser at rovdyrene ikke faktisk holder seg lydig bak de vidåpne dørene.
Det er nesten søtt. Men bare nesten.
For mens politimesteren peker ut vinduet og sier «Her ser vi konsekvensene av en ny type kriminalitet», sitter hele byen og later som om vi ikke vet nøyaktig hvor den kommer fra.
Vi bare nevner det ikke høyt, fordi ord som «klankultur», «masseinnvandring», «svikt i integrering», «svenske tilstander» og «importert vold» nå regnes som hatefulle ord, på linje med å si at det finnes to biologiske kjønn.
Forretningsmodell, sier hun
Politimesteren sier: «Det har blitt en forretningsmodell.»
Ja vel.
Men hvem startet franchiseordningen? Norske skogmus?
Hun sier: «Dette er noe vi ikke har sett før.»
Det stemmer. Vi har ikke sett det før fordi vi brukte femten år på å skyve alle fakta inn under teppet og kalle det “ytre høyre” når noen pekte på hullet i veggen eller at taket hadde blåst av.
Hun sier: «Vi er inne i et paradigmeskifte.»
Det stemmer.
Paradigmet skifter når du i flere tiår importerer store grupper fra visse typer kulturer som ikke har felles verdier eller kjøreregler, og der konflikter ikke løses, men arves.
Det er som å importere noen av verdens mest dysfunksjonelle samfunnsstrukturer og forvente at de oppfører seg mer europeisk enn Europa selv klarer.
Det fungerer ikke i Paris.
Det fungerer ikke i Brussel.
Det fungerer ikke i Stockholm eller i Malmø.
Det vil ikke mirakuløst fungere i Oslo, uansett hvor mange handlingsplaner som produseres og hvor ofte ordet mangfold brukes.
120 nettverk, sier hun
Hun sier: «Det er 120 kriminelle nettverk i Oslo.»
Men hun sier aldri hva de består av.
For vi må ikke nevne kulturelle faktorer.
Vi må ikke nevne migrasjonsmønstre.
Vi må ikke nevne at kriminaliteten ofte følger etnospråk, ikke postnummer.
Vi må ikke nevne at svenskene allerede har gjort fasiten tydelig, blodig og umulig å bortforklare.
Nei, vi sier bare «120 nettverk».
Som om det er 120 julegranprodusenter som har hatt et vanskelig år og nå må selge håndgranater til jul for å få endene til å møtes.
«Organisert kriminalitet kommer fra utlandet og styres digitalt», sier politimesteren. Som om det er en wifi-feil som er problemet, ikke hvem som logger seg på.
Ja, men hvorfor akkurat disse ungdommene?
Fordi norske barn i alminnelighet sitter og drømmer om en lysende karrierestige i granatkasting?
De rekrutteres fordi de vokser opp i visse miljøer der statens integrering bare har vært dekor og politisk korrekt pynt, mens virkeligheten har vært klaner, kaos og fravær av voksne. Bygget på helt andre verdier.
Ikke et mysterium
Det er ikke et mysterium.
Det er en konsekvens.
Men alt dette er tabu å snakke om.
Den eneste måten å omtale virkeligheten på i Norge i 2025 er å late som kriminalitet er et meteorologisk fenomen.
Litt vind her. Litt regn der. Noen sprengninger i Pilestredet. Et par macheter på Tøyen.
Ta med paraply og unngå for all del rushtiden.
Politimesteren sier: «Det handler om forretningsmodeller.»
Ja. Blant annet importerte forretningsmodeller fra klansamfunn der vold er valuta.
Granatkasting, knivslagsmål og 16-åringer som får drapsoppdrag er ikke en norsk tradisjon.
Dette er ikke «nye utfordringer».
Dette er visse kulturer som har kommet hit med sine strukturer intakte, fordi ingen våget å si at «integrering krever mer enn brosjyrer og masse-overføringer fra Nav».
Så står vi nå her, og staten og politimesteren later fremdeles som om årsaken ikke kan nevnes.
Det er som om man rapporterer om en brann uten å nevne at det faktisk brenner. Man sier «temperaturavvik i bygningsmassen».
Når politimesteren sier at «kriminaliteten er grenseløs», mener hun egentlig at «de som begår den er grenseløse».
Men det må ikke sies, for det høres ikke pent ut i konsulentrapportene. Eller det regnes som rasistisk å snakke om virkeligheten.
Da tyr vi til absurditeter:
Vi later som organisert kriminalitet oppstår spontant når landet blir rikt.
Vi later som granater havner i Pilestredet fordi nordmenn utførte for mange Vipps-betalinger.
Vi later som ungdommer generelt fra Bislett har fått smaken på håndvåpen og granater via TikTok.
Vi later som en befolkningseksplosjon importert fra enkelte dysfunksjonelle samfunn ikke kan påvirke graden av dysfunksjon.
Vi later som realisme er hatprat og rasisme.
Vi later som fakta er ideologi og ytre høyre.
Vi visste det før…
Og Ida Melbo Øystese sier: «Vi må si fra. Ingen skal kunne si at de ikke visste.»
Men vi visste det alle før hun sa det.
Vi visste før Pilestredet.
Vi visste før Stockholm brant.
Vi visste før Malmö eksploderte.
Vi visste før den svenske hæren ble sendt inn i forstedene.
Vi visste før man i Sverige sluttet å telle etnisitet, for å slippe å telle sannheten.
Vi vil bare ikke vite at vi egentlig visste, fordi vi er feige. Politisk korrekte. Dumsnille. Naive. Redde.
Og på grunn av EU:
EU behandler migrasjon som et logistikkprosjekt, og Ursula von der Leyen er prosjektlederen som forteller Europa at alt går etter planen, selv når hele lageret brenner.
Og Norge, som ikke engang er medlem, står der med kaffekannen og nikker, som en servitør som prøver å late som han er en av eierne.
Slik har vi endt opp med en innvandringspolitikk der Ursula tegner kartet, EU fyller bussene, og vi later som mottaket av tusenvis av mennesker fra klanbaserte konfliktsoner er et slags europeisk gavebytte.
Det er ikke samarbeid. Det er kollektivt selvbedrag med et direktivnummer.
Og nå sitter Norge som en overnervøs kopi av Sverige og later som vi kan håndtere dette med flere kurs, mer byråkrati, bedre inkludering, mer stillhet, selv om ingen andre i Europa klarer det.
Trenger mer ressurser, sies det
Politimesteren sier: «Vi trenger flere ressurser.»
Det gjør vi.
Men Norge trenger noe mer enn det:
– et språk som ikke lyver,
– en politisk kultur som ikke sensurerer,
– en offentlighet som ikke blir hysterisk når noen nevner at kultur påvirker adferd,
– og en ærlighet som kan si at kriminalitet ikke er et værfenomen,
men et mønster som også følger masseimmigrasjon, sosiale strukturer og importerte normer, verdier og regler.
Men frem til det skjer får vi flere rapporter, flere advarsler, flere granater, flere nettverk, og flere VG-turer i politibiler der alle later som om den eneste virkelige gåten er: «Hvorfor skjer dette».
Svaret er enkelt.
Det krever bare mot og ærlighet nok til å si det.
Illustrasjonsfoto: HRS