Områdene blir flere og flere i Europa, områder som er tapt for nasjonalstatene. Innbyggerne ble lovet en lykkelig, blomstrende «flerkultur», men endte opp med monokultur, der islam har presset alt annet enn seg selv til side.
Øyekontakt med en hvit person
I forbindelse med boken Islam. Den 11. landeplage, dro jeg spesielt til den sørfranske byen Marseille og skrev et kapittel derfra, inkludert om den ulykkelige islamsituasjonen generelt i Frankrike. Ja, det ble bråk, det vil si det ble full fornektelse fra de «gode» rekkene. Jeg tok feil, jeg overdrev, og det ble også stilt spørsmål ved om alt var fabrikkert og om jeg overhodet hadde vært i denne mer og mer fortapte byen. Islam var ikke et problem, ble det hevdet.
Saklighetsnivået var ikke helt på topp, for å si det slik.
Nå har Berlingske tatt samme grep. De har reist til Saint-Denis, en by nord for Paris, og det som rapporteres derfra børfå en samlet gruppe partiledere i Norge til å legge ut på den samme reisen. Kanskje de ville blitt litt mer realitetsorienterte og dermed ha justert innvandringspolitikken kraftig?
Berlingske har møtt Rémy Lagadec (36), altså en helstøpt franskmann som har bodd i Saint-Denis. Han var ikke fylt 30 år før han hadde kjøpt en ny og stor leilighet bare 15 minutter fra Paris med t-bane. Alt lå til rette for en ung mann med livet fremfor seg. Slik gikk det ikke. Rémy flyttet etter fem år med daglige magesmerter og frykt for overfall og å bli ranet. Han opplevde endog drapstrusler fra naboer. Han opplevde ikke å være i eget land.
Det var nærmest slik at når jeg møtte en annen hvit fyr på gaten, så søkte vi alltid øyekontakt – vi var i mindretall.
Tilbake i 2021 hadde Rémy fått nok og solgte leiligheten og nærmest flyktet fra Saint-Denis, byen der Frankrikes store konger ble begravd. Selv om byen ble pusset opp til OL, er befolkningssammensetningen stort sett den samme i dag. Gatene domineres av ikke-vestlige, hovedsakelig muslimer.
Innbyggere på flukt forteller om hvordan man tidligere kunne gå rundt i Saint-Denis’ sentrale gater som Rue Gabriel-Péri og Rue de la République og nyte lukten av nybrente kaffebønner, franske crêpes eller se på klassisk damemote.
Den tiden er over:
«Det finnes nesten ingen vanlige slaktere lenger. Ingen vinbutikker. Svinekjøtt er vanskelig å finne. Nesten alle frisørene er arabere som ikke snakker mye fransk, og alt må betales kontant fordi de jobber ulovlig. Hele dagen er det muslimske bønner på TV-en i salongen», sier Rémy Lagadec over telefonen fra sin nye hjemby, Reignier-Esery, som ligger 20 minutter fra Genève i Sveits.
En migrasjon utenfor kontroll
Offentlig fransk statistikk viser at omtrent en tredjedel av befolkningen i Saint-Denis byttes ut ca. hvert sjette år. Tilstrømningen fra særlig de tidligere franske kolonier fremstår som ustoppelig. Men utflytting skjer, også av dem som gjør det godt i Frankrike.
Byen Saint-Denis og Seine-Saint-Denis-regionen er blitt symbolet på mye av det som har gått galt i Frankrike: En ukontrollert høy innvandring og mange fundamentalistiske moskeer. Den grufulle terroren i Paris 13. november 2015 viste med all tydelighet hvor galt det har gått. Hovedhjernen bak angrepene var Abdelhamid Abaaoud, og han gjemte seg hos et familiemedlem i Saint-Denis etter angrepene.
Tross en ung befolkning er arbeidsløsheten skyhøy, og den offentlige sektoren «er fullstendig fraværende og ofte så godt som ikke-eksisterende». Kriminaliteten er også skyhøy, og politiet klarer ikke å skape ro og orden. Jevnlig oppstår det blodige feider mellom unge innbyggere og politiet «som med vold og blokader i flere dager på rad setter et distrikt i unntakstilstand».
Saint-Denis er et ekstremt eksempel, men mange områder sliter med liknende problem i mindre skala. Forfatteren og demografen Christophe Guilluy peker på følgende trekk ved et fungerende samfunn som Frankrike i økende grad sliter med:
-
En velfungerende rettsstat, slik at kriminalitet er under kontroll.
-
En velfungerende offentlig sektor.
-
En migrasjon som er under kontroll.
-
En jobb.
Ingen av disse punktene finnes i Saint-Denis, skriver Berlingske.
Derfor er byen i dag et skrekkeksempel for alle andre franske byer. De har alle noe av Saint-Denis. Nå kjemper de for ikke å ende opp som Saint-Denis.
Saint-Denis var et politisk prosjekt flere tiår tilbake. Kommunistene stod sterkt her, etter hvert overtok sosialistene mer og mer av styret. Felles var at de ville bygge blokker som vanlige folk hadde råd til å bo i, arbeiderklassen skulle løftes ut av fattige og usunne kår i storbyene, og man skulle også ta imot de arbeidssøkende som flyttet fra landsbygdene inn til storbyene.
Sveitseren, arkitekten og byplanleggeren Le Corbusier er hodet bak de monstrøse sosiale boligblokkene, som han selv ublygt karakteriserte som «boligmaskiner». Boligmaskinene skulle på et begrenset areal kunne ta av for det økende befolkningspresset til en rimelig penge for beboerne. Folk stables i høyden. Le Corbusier tankesett var som følger: Mennesker er på mange måter som en plante. Bortsett fra næring, er det lite annet man trenger enn luft og solskinn. Dette ville beboerne få tilfredsstilt i høyblokker i grønne utkantområder av storbyer. Arkitekturen ville forme mennesker inn i modernitet.
I Saint-Denise endte dette prosjektet med konsentrasjon av lavinntektsfamilier og lite sosialt mangfold. «En dynamikk som ble styrket da industrien ga vei for massiv arbeidsledighet fra rundt 1970-tallet.»
Én slakter er ikke halal
Men nærheten til Paris og lave boligpriser tiltrekker seg fremdeles folk, som franske Éliane Demel (58). Hun har bodd 11 år i byen, og har funnet seg til rette i en kommunal ettromsleilighet. Kvinnen fikk for 25 år siden en alvorlig hjernesykdom og betaler derfor kun halv leie av 320 euro, altså 160 euro i måneden.
Idet Élaine Demel låser opp døren til leiligheten sin, viser hun oss et lite magnetisk metalldeksel som blokkerer tilgangen til dørlåsen. Hun fikk det installert etter at noen hadde stukket små trebiter inn i låsen tre ganger, noe som krevde at hun ringte en låsesmed hver gang.
Demel trives, tross kakerlakker som løper rundt på gulvet, med å bo hvor hun bor – grunnet nærheten til kulturelle tilbud i Paris. Men hun som er ateist er lei av de religiøse innslagene på gatene og i det offentlige rommet, som muslimske kvinners bekledning. Men også alle halalbutikkene. Av alle slakterbutikker i Saint-Denis er kun én butikk ikke halal. Samtidig blir det flere og flere steder der man kan be, forteller hun.
Det finnes ikke noe offisielt tall for antall steder der muslimer samles for å be i byen, som er hjemsted for rundt 150.000 mennesker.
Men hvis man ser på departementet – et slags fylke eller region – som Saint-Denis ligger i, hvor omtrent 1,7 millioner mennesker bor i dag, fantes det allerede 160 steder hvor muslimer kunne be i 2015.
Og hva gjør dette med de fattige franskmennene, den lavere middelklassen og franske arbeidere? De har for lengst forlatt venstresiden.
I valget i 2020 var 46.000 stemmeberettigede registrert i byen. Av disse stemte kun 31 prosent. Slik oppnådde sosialistene flertall i andre runde takket være kun 8.604 stemmer.
63,2 prosent av befolkningen i Saint-Denis var innvandrerbakgrunn, 31,6 prosent er førstegenerasjon. En stor del kommer fra Nord-Afrika og øvrige Afrika. Presset på det offentlige er høyt. På postkontoret må du beregne flere timers ventetid, skolene er forfalne, de mangler lærere, og politiet mangler betjenter. Å klare å løfte denne byen opp og frem fremstår nær umulig.
Politikerne sier en ting på kamera, en annen ting når kameraet er slått av
En av grunnene til at Rémy flyttet dit var at han jobbet i fjernsyn og kanalen hadde kontor i Saint-Denis. Han var avdelingsleder på kundeservice.
Så han var involvert da lederne stadig ansatte nye selgere og servicemedarbeidere.
Her opplevde han at mange unge mennesker var motvillige til å ta en ordentlig jobb.
«Det gir mer penger å selge cannabis», bemerker han.
Nettopp det samme opplevde jeg i Marseille, alt cannabis-salget som de unge drev med i gater og det offentlige rommet. De var bokstavelig talt overalt på sine mopeder.
Da Rémy skulle ansette folk, møtte han to hindringer: potensielle ansatte snakket gettofransk og de kunne ikke skrive korrekt fransk. Han fant knapt noen å ansette.
De som behersker språket, de flytter fra Saint-Denis, mens andre nyankomne flytter inn. Det hele blir en ond sirkel hva gjelder arbeidsledighet og utdanningsnivå.
Og er politikerne villig til å gjøre noe for å snu situasjonen? Neppe, sier demografen Guilluy. Hvorfor skulle de endre på tilstanden? spør han retorisk. Politikerne blir gjenvalgt av et lite mindretall, de kan be staten om økonomiske overføringer, dessuten er velgerne mot restriksjoner på innvandringen. Men hva sier de samme politikerne når mikrofonene slås av etter festtaler?
Tonen endrer seg imidlertid ofte når skålingen er over og journalistene har slått av båndopptakeren eller kameraet, forklarer Guilly.
«Når politikere snakker i bakgrunnen, liker de å si høyt at migrasjonen må stoppes. Men sosialt sett er det fortsatt en uakseptabel diskurs i Frankrike.»
Berlingske fikk en smakebit på selve tabuet.
Da vi ba om et intervju med en av byens varaordførere om innflytelsen fra den muslimske minoriteten og islam, var svaret via tekstmelding at tiden var knapp og at «jeg ønsker ikke å gi et intervju om det emnet».
Fravær av en rettsstat
Rémy og kjæresten flyttet inn i en ny leilighet i Saint-Denis som var full av mangler. De ville egentlig ha flyttet før det gikk fem år, men ifølge kontrakten var kravet fem års botid før den kunne selges. Dette var en av grunnene at paret ble boende (på papiret) i fem år til fulle. Den andre grunnen til at de flyttet i all hast var en nabo uten jobb som kjørte rundt nattestid og antakelig solgte narkotika. Støyen om nettene i de dårlig isolerte leilighetene fikk det til å renne over for Rémy.
Ettersom man kunne høre nesten alt som skjedde i alle leilighetene rundt, ble det et stort problem at de nye leieboerne var våkne til sent på natt. Og en natt, da de også spilte høy musikk, ble det for mye for Rémy Lagadec. Det hele endte med drapstrusler fordi han klaget på forholdene.
Rémy Lagadec, som igjen var på telefonen med politiet, spurte: «Hva gjør jeg nå – skal jeg ta med meg en kniv?»
«Gjør det du må gjøre», var svaret.
Og der og da ble det klart for Rémy Lagadec hva det vil si å bo i Saint-Denis:
«Rettsstaten fungerer ikke. Da jeg trengte den, var ikke rettsstaten der for meg.»
Berlingske skal følge opp denne reportasjen i andre europeiske byer som har liknende tilstander som Saint-Denis.
Hovedillustrasjon: Ghetto, HRS