Virkeligheten kan ikke lenger skyves under teppet. Knapt noe land i Europa er så hardt rammet av grov kriminalitet som Sverige. Situasjonen er så ille at den gir assosiasjoner til borgerkrigsliknende tilstander. Skal man ha håp om å endre bildet av et land som en mafiastat, trengs det kraftig lut for å rydde opp.
Det er nettopp dette Sveriges mest fremtredende politikere innen kriminalitetsbekjempelse nå varsler i en kronikk i Expressen. Kronikken er signert justisminister Gunnar Strömmer (M), leder av justiskomiteen i Riksdagen, Henrik Vinge (SD), talsperson for kriminalomsorgen, Ingemar Kihlström (KD) og rettspolitisk talsperson, Martin Melin (L).
Straff på ubestemt tid
Den kriminelle lavalderen i Sverige skal senkes helt ned til 13 år, fra 15 år i dag (som i Norge), og det skal bygges nye ungdomsavdelinger over hele landet med plass til 100 – 150 personer. Tiltaket skal være på plass 1. juli 2026.
Fokuset skal nå være på de lovlydige borgernes sikkerhet, og på samfunnets overordnende trygghet.
Noen kriminelle er så farlige for samfunnet at de ikke bør løslates automatisk.
Vi er derfor enige om å innføre en ny ubestemt fengselsstraff fra 1. mars 2026, skriver Gunnar Strömmer (M), Henrik Vinge (SD), Ingemar Kihlström (KD) og Martin Melin (L).
Sverige har ikke som Norge en bestemmelse om forvaring, som betyr at folk kan bli sittende bak lås og slå i prinsippet hele livet for å beskytte samfunnet. Det er her regjeringen Kristersson nå går inn med lovendring.
Alvorlig kriminalitet forårsaker stor skade på folks privatliv og sikkerhet. Dette gjelder personen som blir voldtatt, forbipasserende som blir truffet av gjengens kuler, det eldre paret som blir oppringt og får sparekontoene sine tømt, eller tenåringen som blir frastjålet mobiltelefonen sin på vei hjem.
Bare frykten for å bli utsatt for kriminalitet gjør at for mange begrenser livene sine. Friheten reduseres når lovlydige borgere holder seg inne fordi farlige mennesker er ute og farter.
Tryggheten skal økes, og dermed sikres økt frihet, er tankegangen. Sverige får et radikalt perspektivskifte: «fra fokus på gjerningsmannens interesser til fokus på ofrenes oppreisning og samfunnets behov for beskyttelse mot alvorlig kriminalitet.»
Denne tilnærmingen gjennomsyrer alt vi gjør, ikke minst synet på straff. Når vi sier at straff skal gjenspeile alvorligheten i forbrytelsene, tar vi utgangspunkt i offeret og samfunnets interesse i beskyttelse. Bak murene kan ikke kriminelle begå nye forbrytelser, rekruttere nye barn og så videre.
Hva med utvisning?
De fire forfatterne lover flere «store reformer». Man vil sette inn rundt 50 strafferettslige endringer. Gjengkriminelle skal få doble straffer, og gjentatte tilfeller av grov voldtekt, grov voldtekt av barn og særlig grovt overfall skal føre til livsvarig fengsel.
I dag blir man betinget løslatt etter å ha sonet to-tredjedeler av idømt straff. De nye rammene betyr at man må sone minst tre firedeler av straffen før man kan slippes ut.
Dersom det er fare for gjentatt grov kriminalitet, blir det ingen prøveløslatelse overhodet.
Samtidig er noen kriminelle så farlige for samfunnet at de ikke bør prøveløslates automatisk. I dag er det ingen mulighet for å fortsette fengslingen selv om risikoen for ny alvorlig kriminalitet er svært høy. Det ønsker vi å endre, og nå har regjeringen besluttet å legge frem et forslag for Lovrådet om at en ny tidsubegrenset straff – sikkerhetsforvaring – skal innføres 1. mars neste år. Vi har blant annet hentet inspirasjon fra hvordan tilsvarende straffer er utformet i våre nordiske naboland.
De som skal rammes av sikkerhetsforvaring er personer som har begått en alvorlig forbrytelse mot en annen persons liv, helse, frihet eller fred, eller som har begått slike forbrytelser gjentatte ganger, og som anses å ha høy risiko for gjentakelse av slike alvorlige forbrytelser. Dette kan for eksempel omfatte alvorlige volds- og seksualforbrytelser.
Straffen blir altså på ubestemt tid. Det blir ingen grense for hvor mange ganger en forlengelse av straffen kan besluttes.
Personer under 18 år skal ikke kunne idømmes sikkerhetsforvaring.
De fire politikerne avrunder slik:
Steg for steg gjenoppretter vi sikkerhet og frihet i Sverige. Dette er viktige forbedringer for å beskytte ofre for kriminalitet og samfunnet generelt.
De nevner ikke utvisninger som straffereaksjon. Vi har sett svært mange grove voldssaker gå for domstolen der retten konkluderer med hensyn til den kriminelles interesser (av å bli i Sverige). Sist en eritreer som voldtok en kunde han hadde i drosjebilen sin. Aktor vil ha ham utvist, men Migrationsverket sier nei for å beskytte den kriminelle fra å bli innrullet i den obligatoriske militærtjenesten i Eritrea. Han risikerer «å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur til Eritrea». Altså er det eritreerens interesser som får forrang, ikke det svenske samfunnets trygghet og frihet for kvinner.
Vi vil anta at spørsmålet om utvisning som del av straffereaksjoner tvinger seg frem på et tidspunkt.
Repatriering?
Raten på saker som henlegges er skyhøy i Sverige. Hva skal politisk ledelse gjøre med det? Ikke minst gjelder dette voldtekt. Tilbake til 2017 kunne vi fortelle at politiet henlegger 13 anmeldelser av voldtekt per dag, mens sjansen for at det blir en tiltale etter anmeldte voldtekt er 8 prosent.
Også drap i gjengkonflikter har lav oppklaringsprosent, som at av 38 drept i gjengoppgjør i Malmø ble kun seks av sakene oppklart.
Svært få våger å vitne når en gjengkriminell drepes. Derfor har ikke ett eneste gjengdrap blitt helt oppklart i Malmø-regionen siden 2015.
Politisk ledelse har gjentatte ganger lovet en styrket innsats også på disse feltene, men det er ikke merkbare endringer å skue. Spørsmålet er: Har den svenske tilstanden gått så langt at den ikke kan snus uten dramatiske grep som repatriering av hele klaner?
Hovedillustrasjon: HRS