Bjøranger er vår samtids mest aktuelle krimforfatter. Han går inn bak gardinene i den bokstavelig talt drepende klan- og æreskulturen og setter seg der som en flue på veggen mens han samtidig intenst snoker rundt i alt av hemmeligheter som typisk skjuler seg i de dypt dysfunksjonelle storfamiliene og nettverkene. Nettopp fordi Bjøranger er så grundig unngår vi også begrepet «æreskultur» i overskriften. Det er ingen ære, i den betydningen vi kjenner til i Norge for dette begrepet, å oppspore i kulturen han beskriver.
Vi kan først som sist slå fast følgende: Årets krim er endelig her. Juryen til Rivertonprisen kan rydde bordet. Det er ikke mer å vurdere. Bjøranger fortjener «Den gylne revolver» for nok en forrykkende reise i Norges mest brutale, lukkede miljø.
Politiet er Norges største konkursbo
Denne gangen er det perspektivet til guttene og mennene som settes under lupen av Bjøranger gjennom hans hovedkarakter, den erfarne, noe rufsete politietterforsker Charlie Robertsen.
Charlie Robertsen er individualisten som på sin motorsykkel kjører sine egne veier, så langt som mulig borte fra sjefers regelrytteri. Bak Charlies tøffe ytre skjuler det seg dog et hav av varme og solidaritet med dem som gjøres sårbare i brutale omgivelser. Gjennom Charlie gis vi dyp innsikt i det som for oss (forhåpentligvis) er ukjent terreng, den nådeløse renhets- og hevnkulturen.
For Bjøranger er antakelig Norges mest erfarne politiadvokat innen æreskriminalitet, blant annet gjennom lang fartstid i Kripos. Han startet sin omfattende reise på slutten av 90-tallet som jusstudent med hovedoppgave om nettopp æreskulturen. Derfra ble han fullstendig hektet på å forstå, belyse, og så opplyse ikke bare innen eget fagfelt, men faktisk for hele folket. For vi er alle berørt av æreskulturen nå, direkte (de som lever i den) eller indirekte (de som frykter kniv, pistol og granat i hverdags-Norge, og som blant annet opplever den snikende æresmentaliteten i sine daglige liv, som på jobb).
Ingen annen krimforfatter i Norge når Bjøranger til anklene hva gjelder å gå rett inn i hyperaktuelle og politisk uløste og stemoderlig behandlede problemstillinger. Nå er han dessuten «fri» fra å ha arbeidsmiljøets og polititoppers kritiske blikk på sine beskrivelser av Norges nye virkelighet: Bjøranger har tatt steget ut i pensjonistenes rekker. Endelig kan han og Charlie legge ut på akkurat de veiene de ønsker, når de måtte ville det, og mene nøyaktig hva de mener.
Derfor kan han uten blygsel si nøyaktig hva han mener om politiets arbeid, ikke minst opp mot æreskriminalitet i transnasjonale nettverk, som har infiltrert samfunnet på alle nivå (eksempelvis lekkasjer fra politiet til de kriminelle nettverkene). Bakteppet for replikkene som kommer er illojalitet innad i politiet og derav lekkasjer, tukling med og fjerning av bevis.
Charlie: – Hvorfor har ikke politiet kontroll over nettverkene? Vet politiet mer enn de sier?
Han så på Lennart (kollega, red.). – Hva tror du svaret blir?
Lennart rettet ryggen. – De svarer at politiet er bekymret og følger nøye med. Men de glemmer nok å fortelle at politiet er sultefôret på alt fra kompetanse til ressurser. At det er Norges største konkursbo.
Og som denne samtalen med sin egen sjef, Barina, reflekterer:
Barina brøt isen. – Mange mener at sakene til både Nazdar og Assala (ofre for æreskultur, red.) kunne ha vært løst med dialog med familiene.
Charlie la armene i kors og presterte et sursøtt smil. – Dialog, Barina? Om hva? Om i hvilken grad jentene skulle gå med på å gifte seg med en de ikke ville ha? Bare ligge bitte litt med ektefellen for familieærens skyld?
Barina skiftet stilling. – Du vet like godt som meg at dialog er vanlig forebygging.
Charlie løftet kruset, konstaterte at det var tomt, og satte det fra seg.
– Barina, det der vet du er tøv. Forebygging? Det var en pågående voldssak allerede. Litt sent å forebygge da. Pleier politiet å ha dialog med overgripere? De som bestiller overgrep på barn på nettet fra Filippinene – skal vi ha dialog med dem? Hva med fyllekjørere?
Charlie reiste seg og travet bort til vinduet. – Familien til Nazdar har bodd i Norge i et par tiår, fortsatte han. – Hva er det de ikke har skjønt? Hva skulle den såkalte dialogen ha handlet om? Krig, fred og religion?
En taper, en homo
Taperen er oppfølgeren til Den ingen ser fra i fjor. Vi møter igjen karakterer som både fenget, varmet og rystet oss. Denne gangen åpner plottet på den andre siden av kloden, og jeg måtte dra på smilebåndet da Kim og Assala dukket opp i Patagonia av alle steder. Jeg smilte fordi jeg selv har tenkt tanken på å skulle anbefale par i Norge på flukt fra storfamilien i Norge å søke lys på Sør-Amerikas sydligste spiss. Hvorvidt det er et godt tips, får man raskt svar på i Taperen.
Taperen er som Bjørangers andre krimbøker. Den er sentrert rundt forbud, påbud, lengsler, tap, svik, drømmer som knuses, håp som tennes, korrupsjon og dobbeltspill, vold og brutalitet av en annen verden – bokstavelig talt. Alt under ærens dystre skygger som har besatt hele Norge.
Man skal aldri være i tvil om hvor Bjørangers lojalitet ligger: hos ofrene, jentene og kvinnene. «Samfunnet tillot at det skjedde, fordi vi gjerne ville fremstå som tolerante og gode. Jentene ble kastet til ulvene, mens ledere og politikere beholdt imaget som tolerante og kultursensitive.»
Det er like fullt ikke til å komme unna: ofrene er jo også gutter og menn. Æreskulturens voldelige ytre. «Gutter og menn som levde i det samme regimet, og som ble tvunget inn i rollen som undertrykkere, eller de fikk juling selv.»
Taperens fremste karakter i boken er Jaro, en ung mann man faktisk føler stor sympati med, for man ser hvor låst han er i nettverkenes klør. som han selv lever på toppen av, gutten som faktisk elsker sin utstøtte søster, Rojin, nær sagt mer enn noe annet. Jaro har vært taper fra barnsben av, som Rojin forklarer det til Assala, som er på flukt fra sine egne akkurat som Rojin:
– Han var liten av vekst ganske lenge, og han likte skolearbeidet. Pappa sa han aldri kom til å bli en ordentlig mann. Rojin husket langsomt og så ned i sanden. – Brødrene til pappa sa han kom til å bli en typisk norsk «damemann». At han var en taper, en homo.
Rojin så bort på Assala. – I vår kultur er det krise. De mener at homoer skal drepes. Rojin sparket i sanden. – Det er det verste skjellsordet noen kan bruke.
– Får han juling?
– Han fikk. Han bor ikke hjemme lenger.
Det var tanker om trygghet, om det å være sikret, som aldri slapp taket i Jaro. «Han husket årene mens faren bodde sammen med moren. Hvordan de knapt hadde mat i kjøleskapet – bortsett fra den dagen folkene fra barnevernet kom for å inspisere. Det moren tjente på vaskejobben, og alt faren klarte å svindle til seg fra sosialmyndighetene, gikk rett tilbake til farens slektninger i Irak. Mens han sultet familien sin, som bodde i en grå blokkleilighet i Norge.»
Ved å plassere seg på toppen av et hyperkriminelt internasjonalt nettverk, sikret Jaro seg optimalt materielt. Han sikret seg fra å være det sultne barnet.
Samfunnet vårt er infisert, politiet inkludert
Men ting kunne vært helt annerledes for Jaro, som Assala formilder i en samtale med Charlie: «Assala nikket langsomt. – Hadde barnevernet gått inn i den familien, snudd alt på hodet, sett ham, fått ham ut, Assala nikket med hodet, – kunne han ha blitt noe stort, og det vet han antakelig selv. Assala lente seg tilbake og plystret lydløst. – Alt kunne vært annerledes. Nå betaler dere regningen for at ingen turte gripe inn. For ikke å våge å konfrontere kulturer dere ikke forstår noe av.»
– Her er noe dere må forstå, fortsatte Assala. – Fra de er små, lærer guttene at de skal ha makt. Det begynner med søstrene. Hvis de er harde mot søstrene, får de et klapp på skulderen. Mor har gjort jobben sin, og far ser at sønnen blir mann. Navnet til far er reddet fra vanære. Sønnen skal være fars forlengede arm helt fra barnehagen. Assala så seg skamfullt rundt. – Ikke at jeg skal holde noe foredrag, men slik er det.
– I motsetning til broren min forsvarte Jaro lillesøsteren sin mot tvangsekteskap, fortsatte Assala, – og det er den sikreste veien mot undergang for en gutt i vår kultur. Han skal forsvare fars familienavn, ikke henne. Han skal holde utenforstående menn vekk fra kvinnene. Holde blodet rent, som de sier. Han ble et null for familien og er antakelig full av selvforakt. Alle så på ham som svak. Han ble selve skammen. Broren min fulgte derimot reglene og ble en slags martyr for familien. Men Jaro var ikke mann nok fordi han forsvarte Rojin. (…) – I vår kultur er det utenkelig å opponere mot familien slik det er her. Det er det ingen som tør, ikke gutter heller. Da er det tryggere å ta ut frustrasjonen mot «systemet», mot lærere, politiet. Det er kanskje det han gjør nå. Hvis dere trenger en skyldig, er det faren og familien hans.
Jentene er en eiendel – som et smykke gull – mens guttene ses som et menneske – hvis de har kontroll over familiens ære.
Charlie reiste seg og så lenge på henne. – Her ligger kanskje nøkkelen til å forstå gutter som Jaro. De står i spagaten mellom æreskulturen og friheten.
– Slik jentene gjør det, sa Assala. – Vi har status som eiendeler, som gull eller penger, mens de norske og svenske jentene eier sine egne liv. Gutter har status som mennesker, men bare så lenge de klarer å ha kontroll over søstrene og forsvare familienavnet.
Assala er en av dem som bretter mest avslørende ut æreskulturen, og det kan hun i kraft av sine opplevelser fra innsiden. Assala, som var farens «prinsesse», viser hvordan korrupsjons-tilstandene i Sverige har smittet over på Norge.
Assala smilte beskt. – Det overrasker meg ikke. Det er slik de holdt på i Sverige, og det gjør de fortsatt.
Charlie så overrasket på henne. – Fortsett.
Assala regnet på fingrene. – Politiet, migrasjonsmyndighetene, tollvesenet, advokater, skattemyndighetene og barnevernet. Eller de får seg jobb der selv. Flere i familien min har høy utdannelse, og du kan jo gjette hvor de prøver å få seg jobb. De driver barnevernsinstitusjoner, Charlie. De eier dem, ansetter folkene sine der og rekrutterer ungdom til nettverkene sine.
– Og de vet at du kjenner til dette?
– Jeg holdt orden på det for pappa, hvem som skulle ha hva. Regnskapsførere, advokater, politifolk og mange andre. Hvorfor tror du han kalte meg sin prinsesse?
Samfunnet er med andre ord fullstendig «infisert», som Charlie/Bjøranger sier det, og Norge er som å «stjele en ulåst sykkel om natten», men politisk ledelse følger jo nøye med, enten det er granater i Oslo som selvantenner eller kniver som plutselig løper løpsk…
Nå skal terningene trilles
Bjøranger har skrevet en bok som er tettpakket med spenning. Pulsen til leseren er ikke mulig å sette på hvile, i alle fall klarte ikke denne leseren å få til det. Boken er nemlig en real page turner, og med språklige blomster som flyter uanmeldt fra den ene siden til den andre, som denne, om det indre sinnet til en mann i æreskultur:
«Hjernen til menn som ham var som et tre uten grener. Det var ingenting å henge nye tanker på.»
Men disse mannlige overhodene, de kan vel også gråte, også elske sitt avkom? Er det ikke det vi alle har hørt gjennom årene, at alle foreldre elsker sine barn like høyt som i vår kultur, endog en mor eller far som dreper sitt eget avkom? (Slike påstander har jeg selv fått servert av en oppegående antropolog allerede for over 20 år siden. Jeg protesterte kraftig på tanken, ikke minst fordi jeg er overbevist om at enhver forelder vil gjøre alt i sin makt for å beskytte eget avkom mot urett og overgrep, noe jeg tror er en grunnleggende refleks dersom man er oppdratt i en kultur basert på empati.) Vel, «prinsessen» Assala, mer enn berører akkurat dette teamet, og hun analyserer foreldrekjærligheten slik:
«Bilder av det korte møtet med faren flimret foran henne. Hvordan tårene hans hadde trillet, ekte tårer, og hvordan han like etterpå hadde snudd seg fra henne og vært iskald. Det var seg selv han hadde grått for. Hvordan fikk han det til? Han hadde følelser, han var glad i henne, det visste hun. Nei, han hadde elsket henne. Han hadde elsket prinsessen sin. Men lojaliteten til familien hans, som han hadde vært overhode for, kom foran alt.»
Den som tror disse ordene tilhører Assala, tror jeg nok bør gå en runde med seg selv. Dette er ordene til Bjøranger – fordi han har sett den nådeløse kulturelle empatiløsheten i hvitøyet i en mannsalder.
Ja, Bjøranger har skrevet en krim. Det er da også kategorien den sorterer under på salgslister. Skulle jeg få lov til å karakteriserer den med en ekstra – og kanskje mer slagkraftig – etikette, blir det denne:
Et ramsalt samfunnskritisk skrift fra virkelighetens verden, en kritikk som feller en knusende dom over politikerne våre som tillot etablering av en kultur i Norge som vi aldri har sett maken til i kjent norsk historie.
Så brutal er nemlig denne kulturen som skulle berike oss. En kultur samfunnet vårt ikke er kalibrert for verken verdimessig eller økonomisk . Systemene våre kommer til å bryte sammen, noe vi allerede ser konturene av.
Taperen har sammen med Den ingen ser et fantastisk potensial til å bli en seermagnet på kinoer ikke bare i Norge, men Europa rundt. Uansett: Det blir mange Taperen under de norske juletrærne om tre måneder. I alle fall om denne anmelderen får det som hun ønsker det. 
Terje Bjøranger
Taperen
Cappelen Damm 2025
327 sider
429 kroner