Jeg har gitt opp å samle alle eksempler på imamer gjennom årene – ca. 30 år – som blottlegger holdninger som er så avskyelige at man minst får alvorlige grøsningsanfall.
Det første mest talende eksemplet er da vi i Rikets tilstand, TV2, i år 2000 med skjult kamera avdekket hvordan imamer med bakgrunn fra Somalia og Gambia aktivt støttet kjønnslemlestelse av småjenter ned i spedbarnsalder.
Etter sending strømmet toppolitikere inn dørene med takksigelser for avsløringene. Jens Stoltenberg stakk også innom på en visitt for å hylle henne som bar det skjulte kameraet.
Det var som om programmet stakk hull på en verkebyll. Katta var ute av sekken. Imamene stod tilbake uten klær, mens groteske sider ved islam danset på scenen i dokumentarinnslagene.
Sier det bare som det er
Jeg har aldri i etterkant fått anledningen til å spørre de aktuelle toppolitikerne den gang under hånden om hva de tenkte konkret rundt at de samme har sluppet dette monsteret løs i det norske huset. Men jeg er ganske sikker på følgende: De var lettet over å få belegg for sine mistanker rundt islams mangel på kompatibilitet med det norske demokratiet. Mangel på kompatibilitet er selvsagt et meget snilt uttrykk for tilstanden. Man prøver dog å være anstendig.
Et annet moment som bør trekkes inn her, er hvordan det er mulig for fremtredende muslimer i dagens Norge ikke å skjemmes i full offentlighet over hvilken religion som har blitt dratt inn i landet vårt gjennom dem og som kun har vært til voldsom skade. Skjemmes de i det stille? Hvorfor skjemmes de ikke åpent? Eller er de forhøyde med tilstanden der deres medbrakte religion har fått bli kanskje den viktigste i Norge nå, all den tid at siden Muhammed-krisen har norsk offentlighet blitt mer og mer preget av islam og omgivelsenes underkastelse?
I Sverige har igjen en imam skapt overskrifter. Saleh Abouelenen, aktiv i Al Rahma-moskeen i Kristianstad, sier nemlig rett ut under en fullsatt fredagsbønn at «ulydige kvinner» skal slås på plass under ektemannens hæl.
Du er ikke overrasket, kanskje, jeg er det i alle fall ikke. Han bruker klassiske utsagn fra koranen. Oppskriften er:
1. Først skal hun advares og formanes.
2. Deretter skal han unngå seksuelt samkvem med henne (hvilket nok de fleste ville oppleve som befriende i de arrangerte følelseskalde tvangsekteskapene).
3. Hvis dette ikke får henne på bedre tanker, slå henne.
At ingen i forsamlingen reagerer, er det som opprører den uavhengige journalisten, Joakim Lamotte, aller mest. Mest fordi dette viser et kvinnesyn dypt forankreti islam og dermed i aktuelle miljøer hos oss nå.
Gjengs å ville glatte over
Lamotte har som meg lengre fartstid i de etablerte mediene. Vi har begge opplevd hvordan ubehagelig sider ved islams inntog har blitt feid under teppene i redaksjonene. Et vemmelig eksempel på dette er å finne i Aftenposten fra 2017. Aftenpostens avgåtte redaktør, Harald Stanghelle, sa det i 2017, etter at avisen ga ut et eget bilag om «negativ sosial kontroll»:
– For ti år siden ville vi for eksempel aldri ha gitt ut et bilag som i går, om skam, ære og sosial kontroll, erkjente Stanghelle, med henvisning til mandagens dedikerte bilag til dette temaet.
Nettopp, for dere har ikke og hadde ikke ryggrad. Dere snudde ryggen til de svakeste, de aller mest sårbare, for å redde deres eget «gode» skinn.
Dette intense behovet for å dekke over ubehaget har ikke minst en politisk adressat – både her hjemme og i Sverige. Man ville jo ikke gi Frp eller SD rett i noe som helst.
Det er fullstendig meningsløst. At kvinners frihet, sikkerhet og likestilling ofres fordi noen journalister ikke vil gi «feil» parti rett, sier Lamotte.
I flere tiår har de samme venstreorienterte feministene stått på barrikadene og applaudert en migrasjonspolitikk som har brakt inn verdier fra land der kvinner steines til døde hvis de ikke adlyder ektemennene sine. De har ønsket velkommen en utvikling som har ført til at svensk likestilling har gått tilbake lysår på bare én generasjon. Og når vi som advarte om dette forteller sannheten, har vi blitt stemplet som «rasister» av folk som aldri engang har satt foten i en forstad selv.
Vi ser resultatene nå. I moskeer der imamer oppfordrer menn til å slå konene sine. På gatene der unge jenter blir trakassert for ikke å bruke slør. I familier der døtre blir giftet bort og brødre ser det som sin jobb å kontrollere søstrenes liv.
Så jeg spør igjen. Hvor er alle venstreorienterte feminister nå?
Ja, hvor er de, Lamotte? Selv begynte jeg å etterlyse dem på midten av 90-tallet, men da vi nådde ca. 2010, ga jeg dem rett og slett opp. De er ikke brukende til noe som helst i Det nye Norge. De parkerte seg selv på den uopplyste sidelinjen.
«Europeisk islam», virkelig?
Det er altså ikke imamen i seg selv som er problemet. Problemet er hans veiledende tekster som har stått på stedet hvil i 1.400 år. Imamen i Sverige formidlet den hellige loven, sharia, som lever i beste velgående i de over 200 moskeene vi har i Norge. Imamen er ikke nødvendigvis voldelig, det er veilederen hans som er det. Og det er her politisk ledelse burde ha grepet inn for lengst: – Hva i all verden er dette for en «religion» som oppfordrer til vold og endog drap?
Det «artige» er ikke at islam tillater vold og drap, men som man gjennom årene under ayatollaene i Teheran har sett det, oppskriften til islam inkluderer endog størrelsen på stein som brukes ved steining til døde: det er forbud – strengt forbudt! – å bruke stein som er for store, for da dør offeret for raskt. Og det er strengt forbudt å bruke for små stein, for da varer pinslene for lenge.
Det må være lov å mer enn antyde at dette viser islams sanne ansikt. Også «moderat» islam er i sine grunnbjelker voldelig.
Imamers opptreden i Europa og resten av verden reflekterer de samme utslagene av hva islam betyr for et fornuftsbasert samfunn. Det er derfor ingenting som bør hete at imamer har misforstått teksten. Det er jo nettopp derfor mine sunnimuslimske venner i Pakistan aldri kunne tenke seg å trå innover dørstokken til en moské. De vet hvilke tekster som formidles der, og det er ikke minst de voldelige tekstene.
Her i Norge og Europa betaler våre politikere for innføring av et parallelt rettssystem, uten at de nødvendigvis forstår at disse kreftene mener at vårt sekulære lovverk kun er en overgang til den dagen kommer da sharia – Allahs lover til evig tid – er implementert, og freden senker seg: Islam har inntatt alle samfunnsnivåer. Det finnes ingen opposisjon eller motstand lenger.
Derfor kan politisk ledelse glemme et «europeisk islam» som en redning for oss. Et slikt islam – fri for barbarisk sharia – kommer aldri til å se dagens lys.
Imam Saleh Abouelenen gjør bare jobben sin. Vår jobb bør være å avdekke at imamen kun følger islam. Han er altså en pliktskyldig muslim, og verken han eller islam har noen som helst plass blant oss. Det beviser de selv hver eneste dag.
Hovedillustrasjon: Skjermdump av Abouelenen.