Umiddelbart før presidentvalget i USA, den 1. november i fjor, la vi ut en artikkel om hvordan det etter vårt syn sto til med demokratiet i USA. Der skrev vi følgende:
Vi i HRS skal ikke mene så mye om hvem vi har som favoritt i det kommende presidentvalget i USA. HRS er en stiftelse som i årevis har arbeidet for å spre kunnskap om og forebygge brudd på sentrale menneskerettigheter. Og et fungerende demokrati med frie valg er en forutsetning for ethvert samfunn der menneskerettighetene blir akseptert.
Menneskerettighetene er en grunnleggende verdi i samfunnet og en av byggesteinene i demokratiet vårt. Hvordan står det så til med demokratiet i USA?
På det tidspunktet ante vi selvsagt ikke hvordan det ville gå, og det var heller ingen meningsmålinger som kunne gi oss et sikkert svar på det. Alt avhang av hvordan utfallet av valget ble i de 7 såkalte svingstatene, det vil si de statene der republikanerne og demokratene tradisjonelt hadde hatt tilnærmet lik oppslutning ved valg slik at et relativt lite utslag den ene eller andre veien kunne avgjøre presidentvalget for hele USA.
I dag vet vi fasiten – Trump ble valgt med et klart flertall, til og med i alle de såkalte svingstatene.
Helt siden presidentinnsettelsen den 20. januar har norsk presse vært full av kritikk av Trump med spådommer om hvor ille det ville bli i de kommende 4 år. Det hadde dabbet litt av frem til 10. september, da Charlie Kirk ble offer for et attentat, direkte sendt på TV foran 3.000 studenter på Utah Valley University. Siden den dagen har kritikken av Trump eskalert i norsk presse, mest fordi Charlie Kirk var en nær støttespiller av Trump under valgkampen og fremdeles sentral i MAGA-bevegelsen. Men også fordi Trump har klandret venstresiden i USA for å ha nærmest oppfordret til drapet ved sin retorikk.
Venstresiden har på sin side svart ved å hevde at drapsmannen var høyreekstremist, ikke venstreekstremist. Vi skal ikke felle noen dom over hvor drapsmannen sto politisk – det kan like gjerne ha vært utslag av psykiatri. Det vil komme en rettssak en gang i 2026 som nok vil gi svaret på dette.
Men norske medier har stort sett funnet løsningen allerede – drapsmannen tilhørte høyresiden og Trump har blitt en fare for USAs demokrati.
Er dette sant?
La oss se litt nærmere på den siste påstanden.
Dersom det er korrekt at Trump er en fare for demokratiet i USA, så må den påstanden nødvendigvis medføre at det var mer demokrati i USA under de siste to presidentene som kom fra Demokratene, det vil si Barack Obama og Joe Biden.
Man kan si mye om president Trump, men vi kan si med stor sikkerhet at han neppe ville blitt valgt til noe som helst i Norge. Til det er han så til de grader unorsk at de fleste reagerer ved å sette en eller annen lite flatterende diagnose på ham.
Det er ikke spesielt overraskende, i og med at de langt fleste i Norge henter sine oppfatninger fra hva som sies og skrives i norske medier. Og det er vårt klare inntrykk at norske medier stort sett henter sitt stoff fra de amerikanske mediene som alltid har støttet demokratene, det vil si avisene New York Times og Washington Post, og TV-stasjonene CNN og MSNBC. Vi har til gode å oppleve at de mediene som støtter Republikanerne, det vil si avisene New York Post, Washington Times og Wall Street Journal og særlig TV-stasjonen FOX News, som for øvrig er USAs ubestridt største formidler av internett-TV, blir angitt som kilde.
Ved å sjekke hva disse mediene formidler fra USA så synes det som om de omtaler to helt forskjellige land. Så lenge norske medier stort sett bare henter sitt stoff fra dem som støtter demokratene så blir det som det blir. Wall Street Journal er forøvrig et hederlig unntak fra dette – selv om de holder en konservativ linje, så er dette i bunn og grunn en saklig avis som fokuserer på saker for næringslivet.
En president med ADHD?
I motsetning til hans forgjenger, også kalt «Sleepy Joe», holder 79 år gamle president Trump et imponerende tempo. Grunnen er åpenbar – han har satt seg fore å rette opp alt han selv mener har gått galt under tidligere demokratiske presidenter, det vil si Barack Obama og Joe Biden. Og han har dårlig tid.
La oss se på en del av det Trump har satt i gang, og som har fått norske medier til å kalle ham en fare for demokratiet.
Reform av valgsystemet: USA har som kjent 50 stater med stor grad av indre selvstyre, også når det gjelder gjennomføring av valg. Ved føderale valg er det et krav at du er amerikansk statsborger for å kunne stemme. Men i 15 delstater, alle styrt av Demokratene, er det intet krav å legge frem legitimasjon for kunne avgi stemme. I California er det til og med forbudt å be om legitimasjon. Dette blir det nå en slutt på ved at det innføres krav om legitimasjon som skal gjelde i alle stater. Slik er det i Norge, og innføring av norske regler kan umulig anses som en fare for demokratiet.
«Russia collusion», det vil si Demokratenes påstand om at Trump hadde kontakter i Russland som hjalp ham å vinne valget i 2016. Det ble hevdet, særlig av lederen for Senatets etterretningskomité , senator Adam Schiff fra Demokratene, at det forelå ugjenkallelige bevis for at dette var sant. Dette var gradert informasjon slik at kun medlemmene av etterretningskomitéen hadde tilgang til dette. Etter hvert ble det nedsatt en tverrpolitisk undersøkelseskomite ledet av advokat og tidligere FBI-direktør Robert Mueller, som skulle gå gjennom dokumentasjonen og avhøre vitner.
Muellers rapport konkluderte med at det ikke fantes bevis for noen «Russia collusion», og at de dokumentene som var fremlagt som bevis for dette var fabrikkert og finansiert med valgkampmidler fra Hillary Clinton. Som kjent tapte hun presidentvalget i 2016. Etter at rapporten forelå forsvant plutselig all omtale av «Russia collusion» fra nyhetsbildet, også i Norge. Dette er grunnen til at Trump forlanger at de som deltok i forsøket på å få ham avsatt som president, i særdeleshet Adam Schiff, stilles for riksrett (impeachment). Å bevisst legge frem falske dokumenter for offentlig myndigheter er straffbart også i Norge. Men dette må en fremtidig riksrettssak måtte avgjøre.
Trump har trukket USA fra Parisavtalen. Slikt gjør man ikke ustraffet i norske myndigheters øyne. Grunnen er dels at Trump ikke ser noen grunn til å legge sterkere begrensninger på amerikansk industris og amerikanske forbrukeres utslipp av CO2 så lenge to andre store forurensere, Kina og India, ikke gjør det. Dessuten tror ikke Trump på at utslipp av CO2 skaper noen klimakrise, og han gikk til valg på «drill baby, drill». Så lenge velgerne valgte ham vel vitende om dette, så gjennomfører han bare det han gikk til valg på. Uansett hva vi i Norge måtte mene om det. Slik fungerer demokratiet.
FCC (Federal Communication Commission) er en amerikansk etat som bestemmer hvilke radio- og TV-stasjoner som skal få tildelt sendefrekvenser. Denne er pussig nok politisk styrt, og under Bidens presidentperiode besto styret av 3 demokrater og 2 republikanere. Rett før valget hastegodkjente FCC (i en 3-2 avgjørelse) overtagelse av en kjede med 200 radiostasjoner som var kjøpt opp av George Soros slik at denne kunne settes inn for å hjelpe Kamala Harris i presidentvalget. I dag er styresammensetning endret slik at republikanerne har flertall. Trump har truet med å pålegge FCC å frata noen TV-stasjoner som har kritisert ham eller Charlie Kirk senderettighetene, noe som hadde vært en slags svar på tiltale. Så vidt vi vet har dette ennå ikke skjedd. Alle vi som er avhengig av full ytringsfrihet, også HRS som er sterkt begrenset av Facebook og Faktisk, vil selvsagt protestere på alle forsøk på å innskrenke den grunnlovfestede ytringsfriheten. Denne er også inntatt i den amerikanske konstitusjons «first amendment».
Trump setter inn Nasjonalgarden, USAs versjon av Heimevernet, i en rekke byer for å få ned kriminaliteten. Dette gjelder utelukkende byer der Demokratene styrer, og disse er selvsagt sterkt provosert av at en republikansk president blander seg inn i byens styre og stell. Men problemet er høyst reelt – de byene som har høyest antall drap pr. 100.000 innbyggere er St. Louis, Missouri (69.4), Baltimore, Maryland (51.1) New Orleans, Louisiana (40.6) Detroit, Michigan (39.7) og Cleveland, Ohio (33.7). Oslo hadde den 01.01.25 totalt 725.000 innbyggere, og med drapsraten til St. Louis hadde Oslo hatt over 500 drap i året. Så kan man godt si at å sende inn nasjonalgarden i byer med en slik drapsrate er udemokratisk, i og med at det er den lokale ordfører som er øverste sjef for det lokale politi, ikke staten som hos oss. Men hadde Oslo hatt 500 drap i året så hadde nok også Heimevernet blitt utkalt hos oss.
Å stoppe narkotikasmuglingen var et av Trumps viktigste valgkampløfter. Særlig gjelder dette fentanyl – et meget sterkt narkotikum som produseres i Latin-Amerika basert på råstoffer fra Kina og som tar livet av tusenvis av amerikanere hvert år, særlig ungdom. Innførselen skjer gjerne med hurtiggående båter fra diverse land i Latin-Amerika, også med spesiallagete ubåter. Den måten man skulle benyttet var selvsagt å fange opp smuglerne straks de kom inn i amerikansk territorialfarvann, arrestert smuglerne og stilt dem for retten på vanlig måte, med mulighet for å anke en fellende dom. Deretter skulle dommen blitt sonet og etter avsluttet soning skulle smuglerne blitt utvist. Dette er ikke effektivt nok for Trump som har satt inn marinen og flyvåpenet for å senke smuglerbåtene mens de er internasjonalt farvann.
En slik fremgangsmåte er selvsagt helt på siden av hva som er tillatt i internasjonal rett, men Trump følger egentlig bare rådet fra den tidligere kinesiske diktator Mao Tse Tung. Han skal ha sagt «Straff én, oppdra hundre». Innenfor norsk strafferett kalles dette generalprevensjon, at trusselen om straff får en fra å begå straffbare handlinger. Det er selvsagt en stor fare for at uskyldige rammes av en slik praksis og norske politikere vil på ren automatikk ta avstand fra slikt. Men det vil nok gjøre at mafiamedlemmer som planlegger å smugle narkotika i hurtiggående båter fra Venezuela eller Mexico til USA tenker seg grundig om før de gjør det.
Trump har nylig saksøkt New York Times med et krav på 15 milliarder USD for æreskrenkelser og injurier gjennom flere tiår. At New York Times har vært fiendtlig mot Trump i årevis er det ingen grunn til å betvile, men som nevnt ovenfor er ytringsfriheten beskyttet i First Amendement i den amerikanske konstitusjon. Og det skal en god del mer til for å kunne saksøke noen for æreskrenkelser i USA enn i Norge. Lista ligger høyere. Til gjengjeld er det beløp man kan kreve helt hinsides i forhold til i Norge, hvor man oftest snakker om noen titusener, i spesielt grove tilfeller noen få hundre tusen. Og USA er full av advokater som gjerne tar på seg slike oppdrag på «no cure, no pay», det vil si at advokaten har jobbet gratis hvis saken tapes, men beholder en ikke uvesentlig prosentandel av erstatningsbeløpet dersom man vinner saken. Denne type avtaler mellom advokat og klient er forøvrig ikke tillatt i Norge.
Fra undertegnedes egen advokatpraksis huskes særlig en sak der en frisør på Jæren tok kontakt for å få hjelp der en annen advokat på hennes vegne hadde saksøkt Facebook etter at de hadde utestengt henne, med et krav på 10 milliarder kroner. Advokaten som tok ut stevningen, som for øvrig etterhvert mistet advokatbevilgningen, mente man måtte ta hensyn til amerikansk rettspraksis ved erstatningsberegningen. En telefon til Facebooks advokat var det som skulle til for å løse saken i minnelighet. I Norge ender de fleste saker om æreskrenkelser etterhvert med en forliksavtale, som tilfelle var med frisøren fra Jæren. Uansett – uten at vi kjenner til hva avisen har skrevet om Trump som han reagerer så kraftig på – det er ikke heldig om den grunnlovfestede trykke- og ytringsfrihet begrenses i frykt for å bli møtt med erstatningsbeløp i milliardklassen. Men – dette er USA og ikke Norge.
Under president Biden kom det anslagsvis 15 millioner ulovlig inn i USA, stort sett gjennom grensegjerdet mot Mexico. Disse er nå spredt rundt i hele USA og Trump gikk til valg på å få reversert dette. Oppgaven er overlatt til U.S. Immigration and Customs Enforcement (ICE) som rette vedkommende, og de går relativt hardhendt til verks når de raider fabrikker og hele boligområder, stort sett til protester fra demokratiske politikere på stedet. Migranter uten oppholdstillatelse som blir tatt av ICE blir satt i varetekt i store sentre og etter en summarisk gjennomgang av den enkeltes sak sendt tilbake der de kom fra. Nylig ble 475 utlendinger uten oppholdstillatelse som arbeidet på en bilfabrikk tilhørende Hyundai, herunder 300 fra Sør-Korea, internert i påvente av å bli uttransportert til hjemlandet.
I Norge har vi laget oss et system der det ofte er umulig å få folk ut av landet fordi hver enkelt sak først vurderes av Utlendingsdirektoratet (UDI), deretter er det klageadgang til Utlendingsnemnda (UNE) og til slutt er det problemer med å få uttransportert de som ikke drar frivillig etter avslag. Uansett hva våre politikere og medier måtte mene – reglene i USA er vesentlig mer firkantet og gir lite rom for individuelle hensyn. Men disse reglene er ikke noe Trump har funnet på, det var slik også under Biden men han håndhevet dem ikke. Forskjellen er bare at Trump setter inn store styrker for å håndheve reglene. Det er vanskelig å kritisere Trump for å følge reglene, selv om det unektelig virker brutalt når en fabrikk blir tømt for flere hundre ulovlige innvandrere som er ansatt i fabrikken.
Forsøk på oppsummering
Dette er bare en liten del av hva som kan skrives om Trumps første 9 måneder i Det hvite hus. Ingen av oss som har fulgt med i amerikansk politikk gjennom en rekke presidentperioder kan huske at en president har holdt et slikt tempo. Det skyldes at Trump bare har noe over ett år å gjøre det på, for i 2026 kommer det et mellomvalg. Da står 34 av de 100 plassene i senatet på valg, mens de 435 representantene i Representantenes Hus (med noen unntak) kun sitter i 2 år. Republikanerne har i dag et knapt flertall både i Representantenes Hus og i Senatet, men tar Demokratene det ene eller begge kamrene blir Trump låst og får problemer med å gjennomføre sin politikk.
Vi har veldig lett for å se på USA gjennom norske briller, og glemmer at systemet der er helt annerledes enn hos hos. Det er ikke slik at alt som fraviker fra det demokratiske system vi har i Norge ikke er like bra som hos oss. USA er et demokrati der de rundt 330 millioner amerikanerne på mange måter har mye mer direkte innflytelse over hvem som skal styre de enkelte counties, delstater eller hele det føderale USA i kongressen eller Det hvite hus.
Hos oss blir valglistene satt opp av en liten gruppe partimedlemmer, og velgerne har ikke mulighet til å stryke kandidater de ikke ønsker, eller tilføye nye kandidater (bortsett fra «slengere» fra andre lister). I USA er det de fleste steder separate valg på ordfører, politisjef, statsadvokater, dommere osv. der alle kan drive kampanjer for seg selv eller andre. Det skaper et mye større politisk engasjement hos den enkelte. Og dersom velgerne blir misfornøyd med den jobben som gjøres blir man ikke gjenvalgt – ingen kan «ta ansvar ved å bli sittende».
Slik vi ser det er ikke Trump en fare for demokratiet. Han er et resultat av demokratiet. Trump gikk til valg på å rydde opp i alt han mente hadde gått galt i Bidens presidentperiode, og la overhode ikke skjul på hva det var. Et flertall av velgerne valgte likevel Trump som president for de neste 4 år, og han gjør nå det han kan for å gjennomføre alt han gikk til valg på. For oss i Norge er det ikke vanlig at man setter i gang med en slik kraft for å gjennomføre valgløftene. Stort sett ender vi opp med koalisjonsregjeringer der valgløftene forsvinner som dugg for solen i de årlige budsjettforhandlingene. Gjør det Norge til et bedre demokrati enn USA? Neppe.
Det er mye mer som kunne vært sagt om det som for tiden skjer i USA. Det eneste vi kan gjøre er å oppfordre våre lesere til ikke å blindt stole på det som man får servert av norske medier. Finn ut ting selv og gjør opp dine egne meninger. Det enkleste er å klikke seg inn på nyhetssendinger fra både FOX News og CNN, da får du ofte to vidt forskjellige historier.
Så blir det helt opp til deg hvem du tror mest på.
Den neste presidenten?
Når Trumps periode er over om litt over 3 år så er USA forandret – noen mener til det bedre, andre til det verre. Da må republikanerne finne hans etterfølger.
Alle husker bildet av Trump etter at han var en hårsbredd fra å bli drept, med blodet rennende nedover kinnet, mens han løftet knyttneven og ropte «Fight, fight, fight». Det er et bilde folk husker, og som garantert skaffet ham mange stemmer.
For noen dager siden ble det tatt et annet bilde som garantert vil havne i historiebøkene og bli husket ved neste korsvei. Det er bildet av Charlie Kirks enke, Erika Kirk, på vei ned trappen fra Air Force 2, visepresidentens fly, iført Charlie Kirks klær mens hun støttet seg på Usha Vance, mens visepresident JD Vance gikk rett bak dem.
Faksimile fra The Sun
Et bilde sier mer enn 1000 ord, men dette bildet sier veldig mye mer enn det. Attentatet på Charlie Kirk vil bli husket i årevis, akkurat som attentatet på Martin Luther King. Og det vil bli husket at det var visepresidenten og hans kone som brakte kisten hjem til Phoenix og tok seg av Erika Kirk.
Bildet viser derfor høyst sannsynlig den neste presidenten i USA.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde Forbes Breaking News/YouTube