Det er enkelte setninger man ikke glemmer. En av disse kom i år fra min forlegger i Polen:
– På en måte er det litt paradoksalt. Men fattigdommen vår reddet oss.
Han er mer og mer rystet over forholdene han ser i Vest-Europa knyttet til innvandringen. Mens voldelige horder kan rase i gatene her, er det fred og idyll i eksempelvis Polens hovedstad Warszawa. Øst og vest i Europa har blitt til to diametralt motsatte kontinenter, Europa er rett og slett delt i to på grunn av innvandringen fra særlig det utvidede Midtøsten og dermed innsiget av voldelig klankultur og islam som følger med på lasset. Fremtiden er i øst, synes mer og mer som en helt korrekt observasjon.
Pengenes forbannelse?
Når Norge er et tema i internasjonale medier, er det typisk knyttet til den voldsomme velstanden vår, til pensjonsfondet på over 22 tusen milliarder.
Valget er over. Ap sitter med makten de neste fire årene grunnet Jens Stoltenbergs tilbakekomst. Men hva vil skje økonomisk fremover?
Vi velter oss i penger. Det er knapt magemål i forhold til hva politisk ledelse har råd til av tull og tøys (unnskyld uttrykket). Men faktum er: Velferdsstaten blir stadig dyrere, år for år, og småpartiene på venstresiden, som Ap er fullt og helt avhengig av, vil skru igjen krana i Nordsjøen. Alle sammen, kanskje unntatt Sp. Det gir oss følgende resultat: SV, MDG og Rødt vil kjempe med nebb og klør for å stenge igjen den desidert viktigste kanalen for velferdsstatens overlevelse og utvikling.
Ap gikk til valg på slagord om trygghet. Trygghet for fremtiden om Ap får styre videre. Ansvarlighet.
Statsminister Jonas Gahr Støre er overhodet ikke en elsket leder av landet vårt. Langt derifra. Det er Jens Stoltenberg som vant valget for Ap, derom er det ingen tvil. Vi så meningsmålingene til Ap før Stoltenberg kom tilbake til norsk politikk. Det var mildt sagt et begredelig skue for dem som har Ap fremst i sitt hjerte. Stoltenberg ble redningen fordi han fremstår som en politiker som gir trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. En mann som kan styre Norge uansett farer som måtte lure internasjonalt og økonomisk.
Det var kanskje ikke en glipp i går i intervju med NRK at Stoltenberg plutselig omtalte Støre som finansminister?
Uansett, Stoltenberg har tyngde som internasjonal aktør etter alle årene som leder av NATO. Og han står for en stabilitet for velferdsstatens overlevelse. Han vil videreføre Norges politikk på olje og gass. Og han er jo samfunnsøkonom, tenker nok mange i sitt sinn.
Men alt dette er jo motsatt av hva SV, MDG og Rødt står for. Totalt motsatt. Så hva nå?
Sjakk matt
Sp og SV gikk på en kraftig smell i valget. En ganske så knusende smell. Før valget hadde Ap, SV og Sp flertall. Nå har disse tre partiene redusert antall seter i Stortinget til 71. Det er altså Rødt og MDG som reddet Støre og Ap.
Rødt og MDG, altså. Kommunister som elsker Palestina og hater i Israel, Midtøstens eneste velfungerende land.
Sp mistet hele 19 representanter på Stortinget, av av dem tidligere justisminister Emile Enger Mehl, stjerneskuddet til Sp, som mange har forventet skal overta lederrollen i Sp etter Trygve Slagsvold Vedum. Sp kan fortsette kampen sin mot EU og strømkabler til utlandet fra et lite antall representanter på tinget. Og mot byenes ve og vel.
Det helt spesielle er at Støre og Stoltenberg er helt avhengige av Rødt og MDG. Hvor mye vil de kreve når forhandlingene om statsbudsjettet straks er i gang? De sitter med makta ved bordet, uten tvil. For Ap er helt avhengige av dem. Og hva med palestinaelskerne i SV? De som satser på moskeene.
Støre og Stoltenberg sitter sjakk matt.
Vi får antakelig enda høyere skatter og mer formueskatt – og dermed forsvinner enda flere formuende bidragsytere til Sveits og andre land. Altså mindre penger å fordele på vanlige arbeidere.
Antall FN-kvoteflyktninger vil antakelig øke dramatisk til en enorm kostnad for landet både kulturelt (viktigst) og økonomisk.
«Feminisme» på høygir
Så til det store spørsmålet: Hvor skal venstresiden hente pengene fra for å finansiere velferdsstaten videre? Høyere skatter, stoppe oljeleting, drepe det innovative næringslivet. Det henger ikke på greip.
Og hvordan kunne Gaza bli så viktig i valget? Fordi den rabiate venstresiden er sterk, de vil ha kvinner og jenter i hijab underlagt sharia. Det er knapt til å tro, men det er det som har skjedd. Det er en grunn til at SV har kjørt frem Marian Hussein i hijab og vide lange skjørt de siste fire årene. De frir til moskémiljøene. Uten blygsel. Ikke akkurat feminisme – det som en gang var SVs varemerke. Altså bedriver dagens SV et kynisk maktspill for å sanke stemmer hos dem som vil avvikle kvinners fulle rettigheter til å leve frie, selvstendige liv.
Det er en grunn til Islam Net og dets like oppfordret sine egne til å stemme SV i dette valget. At dette er en ikke-sak for MSM, taler sitt eget språk: Det er helt greit for oss at fundamentalistiske muslimer som avskyr likestilling, har fått fullt innpass i det norske huset.
Hva med den borgerlige blokken?
Enda høyere skatter, enda mer formueskatt, stopp i oljeutvinningen. Det er SV, MDG og Rødt i et nøtteskall. Hvem skal finansiere velferdsstaten hvis vi dreper privat initiativ med enda høyere skatter og setter en stopper for oljeeventyret? Den ytre norske venstresiden vil ha det slik. Hva gjør Stoltenberg og Støre med denne sannheten?
Det står ikke bra til på høyresiden heller. Sylvi Listhaug fikk nesten en fjerdedel av stemmene på en tøff politikk mot innvandring og kriminalitet og mot offentlig sløsing. Men det er ikke en samlet borgerlig side vi ser. Venstre falt under sperregrensen, et EU-vennlig parti med en politikk på innvandringsfeltet uten magemål og realisme. KrF kom seg så vidt over den samme grensen med sitt nest dårligste valg i historien. Høyre brakk ryggen, Erna er langt fra stjerna i dag. Hun skal ut.
Arbeiderpartiet har flertall sammen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Vil vi nå se nye konstellasjoner – som er ukjent i norsk politikk? Det vet vi ikke. Ikke før Stoltenberg har lagt frem den nye regjeringens første statsbudsjett.
Arbeiderpartiet og Høyre har historisk definert seg som motsetninger og står et godt stykke fra hverandre når det gjelder velferdsstaten, for ikke å snakke om skattepolitikk. Men uansett disse motsetningene er det langt mer som forener dem i dagens politiske verden enn som skiller dem.
Den ytterliggående venstresiden med hånden på regjeringsrattet vil kutte båndene til omverdenen. Ap vil ha ubetinget støtte til Ukraina og mener det er viktig at Norge bistår med olje- og gassproduksjon til Europa. Ap forstår dessuten behovet – til en viss grad – for det private næringslivet.
Ap-regjeringen er også opptatt av et tettere samarbeid med Europa, altså EU. Mange i partiet vil mene at Norge bør bli med i eurosonen, for slik å styrke Norges valuta og øke kjøpekraften til innbyggerne. Men dette vil kreve EU-medlemskap. Det er Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Rødt som er de mest ihuga motstanderne av et tettere samarbeid med EU.
Nye konstellasjoner?
Verdenssituasjonen og den innenrikspolitiske tilstanden med ytre venstre med økt makt kan tyde på at vi kan få se et samarbeid over de tradisjonelle blokkene. Det er ikke en fantasi å se for seg at Norge går i danskenes fotspor med en trafikklysregjering som den Mette Frederiksen har dannet ved å innlemme Moderatene med utenriksminister Lars Løkke Rasmussen. Ap, H, V og KrF kan bli en realitet for å knekke ytre venstres muligheter for makt.
Enten man liker Ap eller ei, er det en kjensgjerning at pragmatisme og rå maktpolitikk ligger i Aps DNA.
Dette blir en politisk særdeles spennende høst. Hvor det ender er umulig å spå.