«Denne gangen er det personlig», skriver debattredaktør Ahmed Fawad Ashraf i sin egen avis, Avisa Oslo. På bakgrunn av kommentaren ble Ashraf invitert til Dagsnytt 18 i går for å si sin personlige mening om hva som lå til grunn for det grusomme drapet på Tamima.
Motiv
På Dagsnytt 18 åpner Fawad Ashraf med å fortelle at bildet av Tamima viser en livsglad jente, som «brått slutter å være i livet». Han påpeker at Tamimas jobb er det «mange med innvandrerbakgrunn som gjør – også muslimer». Han ramser opp at det er leger, sykepleiere, psykologer, renholdspersonell som «holder arbeidsplasser i gang og på den måten er de med på å holde velferdsstaten oppe».
Ashraf finner dermed grunn til å minne oss om at det er mange med innvandringsbakgrunn som bidrar i samfunnet, og han er påpasselig med å fremheve (at det også gjelder) muslimer.
Med det er bakteppet klart for å rette søkelyset på seg selv og sin gruppe, altså personer med innvandrerbakgrunn og spesielt muslimer. For det er vel her vi finner «det personlige». Ashraf viser til at det «tolerante og fine Norge» som han kan huske at han vokste opp i, «oppleves ikke så trygt akkurat nå – i alle fall ikke når jeg ser i øynene på mine yngre familiemedlemmer».
Derfor må «menneskesynet som førte til drapet, få større motstand». Dette begrunner han med at «fordommer som eksisterer mot minoriteter, spesielt muslimer, innebærer at man opplever seg som et problem bare ved å være i samfunnet».
Han vet heller ikke om han «lengre tror at de vi har mistet til denne kultur- og rasekrigen, som det virker som om denne juridisk 18 år gamle, men ellers er et barn, har blitt dratt inn i og utviklet et ekstremt muslimhat, som førte til at omsorgspersonen hans ble drept».
Ashraf synes heller ikke at det «er bra nok hvis det er folk som ikke føler seg trygge her». Derfor opplever han heller ikke politikernes respons om «trygge arbeidsplasser» er nok. Det er «ikke en adekvat respons på den utryggheten som folk føler».
Han savner at det snakkes mye mer om «ansvar», om «innvandring og integrering», men for å få folk til å delta «kan vi ikke ha det slik at det totale trykket mot minoriteter og muslimer» blir litt trusler her og der. Her er det mye jobb som må gjøres, mener Ashraf, og peker spesielt på PST og politiet. For det må etterforskers mer på hatkriminalitet.
Han slår fast at hatet har fått et fotfeste, og ser med bekymring på dem som er unge i dag.
Dermed har Ashraf slått fast at drapsmannens utslagsgivende motiv var hat mot muslimer, og etterlyser følgende en motstand mot drapsmannens menneskesyn.
Ekstremisme
Hvis man er interessert i annet enn å slå politisk mynt på det som måtte oppfattes som «personlig», så kan analysen til Julie Dahle, Drapet på Tamina er en varslet katastrofe, være et godt utgangspunkt.
I det store og hele er det et feilspor å være opptatt av drapsmannens ekstremisme. Det riktige sporet er å være opptatt av hva som må til for at ansatte i barnevernsinstitusjoner skal slippe å risikere å bli drept. Jeg tør – med mange års erfaring i nettopp barnevernsinstitusjon – å påstå at politikere og menigmann ikke har peiling på hvor farlige mennesker kan bli, ikke har peiling på hvor sterk en 18-åring kan være og heller ikke har peiling på hvordan psykiske lidelser ser ut. Har man jobbet noen år i dette feltet, har man sett hvordan det ser ut. Har man jobbet noen år, vet man at det skal mye til før folk plasseres i institusjon, man vet at botrening er noe knapt promiller av befolkningen trenger. Ta det innover deg hva det betyr. Det betyr å mangle evnen til å bo. Klientene evner da verken å stå opp om morgenen, rydde vekk fra kjøkkenbenken, ivareta egen hygiene – langt mindre holde omgivelsene hygieniske. Ei heller evner de økonomisk kontroll, ofte er de knyttet til kriminelle miljøer, ofte har de alvorlige traumer, ofte er de voldelige og ofte har de alvorlige psykiske lidelser og nedsatt kognitiv fungering.
Å omtale det forferdelige drapet på Tamima som et politisk motivert høyreekstremt terrorangrep er å slå politisk mynt på et langt mer omfattende, politisk valgt system der enkeltpersoner skal ivareta ikke bare en, men flere potensielt farlige personer alene. Det er bare helt forferdelig.
Det er heller ingen som avviser ekstremisme.
Ekstremister finnes, dersom hersker ingen tvil. På samme tid som man vet dette, må man forstå hvor ekstremismen kommer fra. Hvor den «lander» handler ofte om hvor et psykisk sykt menneske har funnet fellesskap, det er ofte helt tilfeldig i hvilket miljø mennesket har havnet, enten fysisk eller på nettet, og dermed er det tilsvarende tilfeldig hvilken årsak de oppgir å være utløsende for angrep de utfører. De oppgir årsaken å være hat og opprydning på en eller annen måte, de skal rydde bort fiender. Ekstremister er ikke vanlige folk med avvikende meninger, slik politikere liker å tro. De er det bare ikke. De har avvikende bakgrunn og avvikende psyke i så å si alle tilfeller.
Dahle er ikke alene om å påpeke at det ikke kan legges en faktor alene til grunn for forståelsen av drapet. Med en langt mer «korrekt» signatur, skriver Fatema Al-Musawi, som er tillitsvalgt i Arbeiderpartiet, et innlegg i Aftenposten. Hun påpeker at hun selv er barnevernspedagog, og at det «er litt fjernt for de fleste hva det kan innebære å jobbe på institusjon med ungdom».
Kjære politikere, dere som er ute og sier at det skal være trygt på jobb. Det er på tide at dere sørger for den tryggheten – for meg og mine kolleger som hver dag drar på jobb for noen av de svakeste i samfunnet. Drapet på Tamima Nibras Juhar må føre til en forståelse for hva vi står i. Det bør føre til en tydelig endring.
(…) Ungdommenes utfordringer kan være sammensatte. Det kan dreie seg om utfordringer med rus, aggresjon, vold, psykisk uhelse eller at de er helt innesluttet.
Vi som hjelpere og sosialarbeidere skal forsøke å danne en relasjon og hjelpe ungdommer å navigere i de utfordringene de har.
Trusler, spytt og slag
I hovedsak er jobben fin, og jeg trives godt. Hva man kan risikere? Det er trusler, spytt og slag. Dette er noen ganger ikke til å unngå, uansett hvor mange voksne det er på jobb.
Al-Musawi etterlyser også sikkerhet for de ansatte. Hun etterlyser tryggheten i å være flere på jobb nattestid – en trygghet som per i dag ikke er tilstede. De unge menneskene som bor på institusjon kan utgjøre en fare, de har ingen «A4-barndom» i bagasjen.
Politisk opportunisme
Beskrivelsene av drapsårsaken er altså svært ulike avhengig av erfaring med målgruppen. De som har erfaring med å jobbe i institusjoner beskriver et miljø der man kontinuerlig er utsatt for voldsrisiko og farlig adferd – de som aldri har arbeidet med ungdom i risiko mangler totalt perspektivet som handler om at det ligger sårbarheter bak utvikling av ekstremisme, det skal veldig mye til før mennesker blir i stand til å drepe noen. Man må ha med seg noen erfaringer som gjør drapshandlingen mulig å gjennomføre. Dette er det forsket mye på. Det er ikke slik at tilfeldige, helt alminnelige europeere plutselig dreper. Det er et ekstremt avvik på alle måter, noe vi blant annet har belyst i saken Terroristers fellestrekk er ikke hatprat – fellestrekket er terror og i saken Skjæringspunktet mellom religion og psykiatri.
Likevel er det verken fagpersoner med relevant klinisk erfaring eller forskere som løftes fram når Tamimas grufulle drap skal diskuteres og forstås i norske aviser. Tilsynelatende finnes det ingen redaksjon i Norge som har unnlatt å gi plass til dem som avviser fagkunnskap og klinikere, for de som skal løftes opp som de viktigste stemmene når motivet bak drapet skal forstås, er politiske kommentatorer – og en innvandret minoritet som nok en gang får peke på høyreekstremisme.
I Ashrafs kommentar i Avisen Oslo avslutter han med følgende:
Av det vi vet nå ble Tamima Nibras Juhar drept fordi hun er muslim.
Men det vet vi ikke. Det vi vet er at hun var muslim, at drapsmannen i en periode har uttrykt negative holdninger til muslimer, og at Tamima var alene på jobb med den farlige personen som var under barnevernets omsorg. Det er for tidlig å vite hvorvidt generell innvandrerbakgrunn, hudfarge, det faktum at hun var barnevernsansatt med innvandrerbakgrunn eller det faktum at hun var muslim som trigget gjerningsmannen. Det har ikke framkommet informasjon om hvorvidt Tamima var ikledd muslimske identitetsplagg eller hvorvidt gjerningsmannen i det hele tatt visste hun var muslim. På bildet av Tamima som familien har frigitt via advokat, er det ikke mulig å se hennes religiøse tilhørighet.
Menneskesyn
Ashrafs vinkling med at det «denne gangen er personlig» er i seg selv interessant. For Ashraf har erfaring ikke bare med islam og politisk analyse, han har også tidligere erfaring med å oppleve drap på en muslimsk kvinne. Den gang var det ingen beboer i barnevernsinstitusjon som var drapsmann, og ergo heller ingen rop om «normalisert muslim-hat».
Det fryktelige drapet på Faiza Ashraf, hans egen søster, ble utført i 2010. Som vi skrev den gang – før liket ble funnet:
Faiza kan på utsiden se ut som en velintegrert ung kvinne. Hun er i full jobb som avdelingsleder hos Hennes & Mauritz, hun er vestlig kledd, og hun er ugift tross sine 26 år, noe som i pakistansk forstand er uhørt. Det hører med til historien at Faizas bror er en profilert journalist i NRK (samme Ahmed Fawad Ashraf, red.) noe som ytterligere skulle indikere etter det offisielle politiske tankesettet at familien er godt integrert i Norge. Men integrering handler først og fremst om å internalisere grunnverdiene i Norge – som friheten til velge utdannelse, friheten til å velge kjærligheten med hvem man vil, friheten til å velge religion og velge bort religion, friheten til å bevege seg hvor man vil og sammen med personer av begge kjønn.
Denne friheten hadde ikke Faiza. VG kunne nemlig publisere nitriste opplysninger like i etterkant av drapet – før liket ble funnet i Asker, gjennom en god venninne av Faiza. Dette står å lese i ingressen:
Før hun forsvant, skal den savnede kvinnen (26) ha kommet med en hemmelig erkjennelse: Hun ville reise hjemmefra.
Videre kommer denne oppsiktsvekkende opplysningen frem:
Kvinnen fortalte at hun (Faiza, red.) ønsket å flytte hjemmefra og å skaffe seg en ny identitet. Men hun visste ikke om hun turte å gjennomføre det.
Til venninnen har 26-åringen også fortalt at foreldrene hadde forsøkt å overtale henne til å gifte seg med en mann i Pakistan, noe kvinnen bestemt ikke ønsket.
VG er kjent med at politiet har spurt den savnede kvinnens søster, om 26-åringen følte press fra familien til å gifte seg. Søsteren skal ha avvist at 26-åringen hadde blitt utsatt for press.
Vel, levde Faiza i æreskulturens klør, gjorde jo søsteren også det, så særlig troverdig kilde til indre forhold i familien er hun ikke. Og broren, nå debattredaktør i Avisa Oslo, er dermed også oppvokst i den samme pakistanske æreskulturen.
Faizas foreldre var i Pakistan da drapet skjedde, skrev VG:
Siden midten av januar skal både kvinnens mor og far ha vært på ferie i Pakistan. Søsteren forteller at foreldrene ønsket å ta med et bilde av en mulig partner, hjem til sin 26 år gamle datter.
Helt som i Pakistan
Faiza var altså ikke fri som ung kvinne i Norge, langt der ifra. Hun levde et frihetsberøvet liv i Norge. Hun hadde en kjæreste, norskpakistaner på 28 år, som familien avviste som kommende ektemann – tross parets innstendige bønn om å få lov å ekte hverandre. Han tilhørte ikke riktig kaste. Slik ble Faiza og denne unge mannen, som så mange unge i ”Det Nye Norge”, tvunget til å leve doble liv, til å skjule seg og dermed leve i frykt for å bli avslørt. Faiza var sammen med denne mannen i skjul fra 2001 til sin død i 2010, altså i hele ni år. Samtidig fortalte Faiza overnevnte venninne at hun fryktet at foreldrene og familien ville tvangsgifte henne med en mann i Pakistan.
Vi ser altså klare konturer av en familie som viser et ytre liv der de tilsynelatende lever i Norge, men der det dominerende verdisettet, og dermed handlinger, tilhører et annet land og en annen verdensdel. Å flytte hjemmefra når man er 26 år, med plan om å skaffe seg ny identitet, da er det meste sagt om hvordan Faiza opplevde situasjonen sin.
«Denne gangen er det personlig», skriver Ashraf nå. For oss er det heller dette: «Denne gangen er det prinsipielt», for Faiza ble nettopp drept fordi hun var født inn i en muslimsk familie med dype røtter i æreskulturen. Det var dette som ledet frem til hennes død.
Hadde Faiza og kjæresten fått lov til å gifte seg, få barn sammen, hadde sannsynligvis ikke hovedmannen bak drapet, som fikk 19 års fengsel, Shamrez Khan, gjennomført kidnappingen og bestillingsdrapet på Faiza. Khan var en forsmådd pakistansk beiler, som også levde fullt og helt i den forskrudde æreskulturen. Hans motiv var sjalusi og ære: Han fikk kidnappet Faiza for å ødelegge hennes, kjærestens og Faizas families æne. For ærestapet skjer allerede i det øyeblikket hun er kidnappet: Han har ”kontroll” over hennes kropp og dermed seksualitet.
Siden år 2000 har det vært begått 24 æresdrap i Norge. Sakene omfatter 26 gjerningspersoner og 30 ofre.
Det skal være trygt å være innvandrer i Norge. Det skal være trygt å være muslim her, maner Ashraf.
Men det er ikke trygt å være muslim her. Særlig ikke for jenter og kvinner.
Det grufulle drapet på Tamima kunne vært unngått med tilstrekkelig sikkerhetstiltak på barnevernsinstitusjonen. Drap på ansatte kan forebygges og forhindres av tilstrekkelig bemanning. Som vi skrev i går må ansatte kreve å få på plass sikkerhet. Sikkerheten for muslimske kvinner generelt har det vist seg langt vanskeligere å gjøre noe med.
Ashraf kaster stein i et muslimsk glasshus.