Det er lett å stille spørsmål om hvordan vi kan lykkes. Langt vanskeligere er det å spørre hva som uunngåelig får oss til å mislykkes. Likevel var det nettopp denne veien noen av historiens klokeste hoder valgte.
Når vi snur spørsmålene på hodet
Albert Einstein mente at erkjennelsen først oppstår når vi forstår feilkildene. Investorlegenden Charlie Munger uttrykte det slik: «Fortell meg hvor jeg skal dø, så skal jeg passe på å aldri dra dit.» Den romerske keiseren og filosofen Marcus Aurelius reflekterte daglig over døden, ikke for å miste motet, men for å minne seg selv om hva som ikke hadde varig verdi. Elon Musk bygger sine prosjekter på samme logikk: i stedet for å spørre hvordan man lager en billig rakett, spør han hvorfor raketter er dyre – og hva som skjer dersom man fjerner årsakene.
På engelsk omtales dette som «inversion thinking». Charlie Munger har gitt begrepet ny aktualitet i vår tid. I samme ånd finner vi Nassim Nicholas Taleb, forfatteren av The Black Swan og Antifragile, som minner oss om at vi ofte undervurderer det uforutsigbare – og at systemer kan styrkes, ikke svekkes, av press og stress, dersom de tillates å møte det.
Spørsmålene man vil unngå
Dette kan minne om konsekvensutredninger og risikoanalyser, men forskjellen er avgjørende.
En konsekvensutredning kartlegger hva som skjer dersom et tiltak iverksettes. En risikoanalyse peker på hva som kan gå galt underveis. Omvendt tenkning begynner et helt annet sted.
Den spør ikke hva resultatet blir dersom vi gjør dette, men hva er det som uunngåelig ødelegger prosjektet – uansett hvilket tiltak vi velger? Den setter selve premisset under lupen og trekker oss mot de spørsmålene vi helst vil unngå.
Fra teori til virkelighet
Så langt kan dette fremstå som en rent teoretisk øvelse. Men verdien av omvendt tenkning ligger ikke i abstraksjonene – den ligger i evnen til å kaste nytt lys over vår egen virkelighet.
Spørsmålet er derfor: Hvordan endres samfunnsdebatten dersom vi vender premissene på hodet?
La oss anvende metoden på noen av de mest presserende og omstridte spørsmålene i dagens Norge:
Energiprisene – hvorfor blir de alltid høye for folk flest?
Når vi diskuterer energiprisene, stiller vi som regel det intuitive spørsmålet: hvordan kan vi gjøre strømmen billigere? Men den omvendte varianten er langt mer avslørende: Hva er det som uunngåelig driver prisene opp for folk flest – og hvordan kan disse mekanismen fjernes?
Kanskje ville vi da tvunget frem en mer ærlig debatt om den grunnleggende skjevheten mellom markedets eksportlogikk og husholdningenes behov.
Boligmarkedet – hva holder unge utenfor?
Når vi drøfter boligpolitikk, spør vi hvordan flere unge kan få fotfeste på markedet, og hvordan staten kan bidra. Men burde vi ikke heller stille det omvendte spørsmålet: Hva er det som systematisk stenger unge ute – og hvordan kan vi fjerne nettopp disse barrierene?
Integrering – hvorfor vokser parallelle samfunn?
I flere tiår har vi spurt hvordan vi kan «lykkes bedre med integreringen». Men den mer krevende varianten av spørsmålet er: Hva er det som faktisk skaper parallelle samfunn? Hva gjør at enkelte grupper velger å trekke seg unna fellesskapet, i stedet for å bli en del av det?
Radikalisering – hvilke spørsmål våger vi aldri stille?
Her blir islamisme et særlig tydelig eksempel. Vi setter gjerne ned utvalg, produserer rapporter og utvikler handlingsplaner for «å forebygge radikalisering». Men hva om vi snur spørsmålet: Hva er det som uunngåelig gir grobunn for radikalisering i Norge? Er det vår berøringsangst i møte med islamistiske miljøer? Er det aksepten for at hijab og andre religiøse symboler normaliseres som «frivillige valg», mens presset bak dem ties ihjel? Eller er det politikernes tendens til å tåle ekstremisme så lenge den kler seg i språket om kultur og religion?
Vi omtaler gjerne ytringsfriheten som et av våre mest grunnleggende goder. Men hva skjer når islamistiske miljøer – de mest ytterliggående og ideologisk motiverte – får definere hva som er krenkende, og dermed setter grensene for hva resten av oss våger å si? Er ikke dette nettopp den mest effektive formen for sensur, fordi den utøves indirekte og under dekke av toleranse?
Pressestøtte – hvem får definere mangfoldet?
I denne regjeringsperioden har enkelte medier fått redusert eller mistet pressestøtten. Debatten reduseres raskt til et spørsmål om ja eller nei; støtte eller ikke støtte? En konsekvensutredning kan vise hva som skjer når midlene kuttes – mindre produksjon, svakere økonomi, færre ansatte. En risikoanalyse peker på farene: Nedleggelse, tap av arbeidsplasser, redusert mediemangfold.
Men omvendt tenkning tvinger oss til å stille et mer grunnleggende spørsmål: Hva er det som uunngåelig undergraver samfunnsdebatten? Er det ikke nettopp når fellesskapets midler fordeles slik at noen aktører løftes opp, mens andre – som fortsatt bidrar – mister sitt grunnlag?
Når støtteordninger brukes på en måte som skaper ubalanse, svekkes ikke bare økonomien, men også prinsippet om at fellesskapet skal ha et mangfold av stemmer.
Israel–Palestina – hvorfor slipper Hamas unna i Vesten?
Et polariserende samfunn kan i beste fall være sunt: Det skjerper argumentene, fremmer meningsbrytning og holder demokratiet levende. Men polarisering blir farlig når lovgivende og utøvende makt tar side, og når institusjoner og medier – finansiert av fellesskapet – slutter å speile fellesskapet. Da er vi ikke lenger i en åpen offentlighet, men i et landskap der én fortolkning gis monopol.
Israel–Palestina-konflikten er et tydelig eksempel. Vi oversvømmes av rapporter, statistikk og analyser – konsekvensutredninger og risikoanalyser i det uendelige – som beskriver antall døde, ødelagt infrastruktur og mulige utfall. Men det mest grunnleggende spørsmålet uteblir: Hvorfor har Hamas, som i Midtøsten har mistet store deler av sin legitimitet, fortsatt en aura av beskyttelse i vestlig offentlighet? Hvorfor gransker vi konsekvensene av krigen, men ikke årsakene til at en islamistisk bevegelse slipper unna ansvar i Vesten?
Omvendt tenkning tvinger oss til å stille nettopp disse spørsmålene. Ikke bare: Hva skjer om Israel trekker seg ut? Eller hva blir konsekvensene av blokaden? Men: Hva er det som uunngåelig ødelegger enhver fredsprosess?
Hvis svaret er at Hamas aldri stilles til ansvar for sin ideologi, hjelper det lite å produsere flere rapporter og tall. Da gjentar vi bare en evig sirkel av analyser uten å røre ved roten til problemet.
Et mer robust demokrati
Poenget er ikke at omvendt tenkning gir oss ferdige løsninger, men den gjør noe annet: Den avdekker blindsonene i debatten. Konsekvensutredninger og risikoanalyser har sin verdi, men de er trygge, tekniske øvelser. Omvendt tenkning er utrygg, men ærlig. Den tvinger oss til å se det vi ellers unngår.
Som Nassim Nicholas Taleb minner oss om i The Black Swan og Antifragile, undervurderer vi ofte det uforutsigbare. Samfunn og systemer blir ikke sterkere av å skjermes, men av å utsettes for stress og press. På samme måte kan vår offentlige debatt styrkes dersom vi tør å stille de vanskelige spørsmålene – og la ubehaget herde oss, i stedet for å skjule det.
Jeg vet ikke om omvendt tenkning alene kan gi oss bedre politikk. Men jeg er sikker på at dagens format ikke duger. Vi må våge å stille spørsmålene på en annen måte, tørre å vende premissene og betrakte samfunnets utfordringer fra motsatt vinkel. Kanskje finnes det ikke alltid en løsning der – men det finnes en mulighet for en lengre, skarpere og mer ærlig debatt.
Så gjenstår spørsmålet – til politikere, til medier og til oss som borgere: Tør vi stille de omvendte spørsmålene? Eller fortsetter vi å diskutere på samme måte, vel vitende om at vi da risikerer å gjenta de samme feilene – bare i nye former?