Det er valgår. Noen få uker før stemmene skal telles, har den samlede venstresiden funnet en ny scene for sin moralske teaterforestilling: Oljefondet.
Verdens største statlige investeringsfond, bygget opp av oljeinntekter og forvaltet for å sikre pensjoner, velferd og økonomisk stabilitet i generasjoner fremover, gjøres nå til et redskap for politiske markeringer.
Dette er ikke ansvarlig økonomisk forvaltning – det er symbolpolitikk i luksusformat.
Helheten venstresiden overser
Hvis målet virkelig er å trekke Oljefondets investeringer ut av selskaper som bidrar til militær kapasitet, må man se helheten.
En moderne militærmakt bygges ikke på én komponent, men på et komplekst apparat: Avanserte IT-systemer, logistikk, transport, drivstoff, uniformer, klær, briller, optikk, matforsyning, medisinsk utstyr, smertestillende og annen farmasi – ja, hele spekteret av varer og tjenester som holder maskineriet i gang. Å isolere én liten del, som leveranser av eller til flymotorer, og fremstille den som hele problemet, er ikke bare en grov forenkling, men et bevis på strategisk naivitet.
Skal man være prinsipiell, må man være konsekvent – og da må hele kjeden tas i betraktning, ikke bare det som er mest beleilig å angripe i valgkampens hete.
Fra valgkampstunt til putinisering
Slike grep er ikke annet enn politiske markeringer. De endrer ikke en krigs utfall, de svekker ikke et regimes evne til å føre krig, og de gir ingen reell forbedring for mennesker som lever under undertrykkelse. De er først og fremst et innenrikspolitisk stunt – et kortsiktig PR-poeng i valgkampens hete – som lar politikerne sole seg i moralsk glans uten å måtte håndtere de vanskelige realitetene.
Men konsekvensene er alt annet enn symbolske. Når politiske krefter begynner å bruke Oljefondet som en slagmark for valgkamp og ideologiske markeringer, sender det et svært farlig signal til internasjonale markeder: At Norges største finansielle institusjon ikke lenger er styrt av langsiktige prinsipper, men av skiftende politiske vinder. Det svekker forutsigbarheten som har vært selve grunnmuren i fondets internasjonale anerkjennelse.
Anmodningen om Oljefondssjef Nicolai Tangens avgang føyer seg inn i dette bildet. Når uavhengige organer og institusjoner gradvis bøyes under bestemte politiske krefter, beveger vi oss i retning av en putinisering av uavhengige institusjoner – en prosess der faglige vurderinger og langsiktig forvaltning ofres til fordel for partipolitiske behov.
Hva blir det neste når politikken skifter farge? Sentralbanken? Riksrevisjonen? Slik uthuling av uavhengighet skjer ikke over natten, men i små, tilsynelatende uskyldige skritt. Resultatet merkes først når skaden er irreversibel.
Dobbeltmoralen i praksis
Paradokset blir tydelig når vi ser på Norges reelle handel med Israel. I 2024 utgjorde norsk import fra Israel om lag 130 millioner amerikanske dollar, mens eksporten til Israel beløp seg til rundt 243 millioner dollar – et tydelig handelsoverskudd i Norges favør. Denne handelen inkluderer høyteknologiske komponenter og medisinsk utstyr som faktisk redder liv i Norge. Likevel har venstresiden tidligere brukt politisk energi på å merke appelsiner fra Israel i norske butikker – til tross for at mange palestinere jobber på disse gårdene og mister inntekten sin ved en boikott.
Så hva er egentlig planen? Skal vi redusere og kutte handel med Israel også? Er vi klare over konsekvensene – både for norske arbeidsplasser og for den teknologien og medisinen vi importerer? Merkelig nok har Norge et betydelig handelsoverskudd med Israel, men et enormt handelsunderskudd med Kina. Hvilken tunge snakker regjeringen med når man samtidig vil bevare og utvide handelen med regimer som bryter menneskerettigheter på industrielt nivå?
Gaza-aktivister blokkerer Starbucks-kafeer i Oslo i «solidaritet», men tier om at Oljefondet investerer i amerikanske forsvarsgiganter som leverer våpensystemer til NATO – systemer Norge selv er avhengig av. Prinsippene forsvinner idet de kolliderer med den politiske komfortsonen. Dette er ikke konsekvent politikk. Det er kosmetikk.
Risikoen som overses
Å trekke fondet ut av enkelte selskaper har ingen målbar innvirkning på krigers utfall eller regimers handlinger. Det gir heller ikke trygghet, mat eller fred til sivile i konfliktsoner. Effekten begrenser seg til at venstresiden kan vifte med et moralsk sertifikat på hjemmebane. I den virkelige verden forblir konsekvensene marginale.
Kostnaden derimot – i form av tapte arbeidsplasser og redusert handel – er alt annet enn symbolsk.
Oljefondet er bygget på forutsigbarhet: investeringene skal være langsiktige, basert på brede etiske retningslinjer, fri for partipolitisk innblanding. Brytes dette, åpnes døren for at enhver fremtidig regjering – rød, blå eller grønn – kan bruke fondet som politisk brekkstang. Hvor trekker man da grensen? Skal vi selge oss ut av kinesiske selskaper involvert i undertrykkingen i Xinjiang? Trekke oss fra amerikanske selskaper som leverer til NATO-operasjoner vi selv deltar i? Avvikle investeringer i norske selskaper som opererer i kurdiske områder av Irak, der skillet mellom stat og milits er utydelig?
Når politisering først får fotfeste, finnes det ingen logisk sluttstrek.
Norges anseelse står på spill
Oljefondets styrke og anseelse internasjonalt kommer ikke fra hvor moralsk høyreist vi fremstår i norske avisspalter, men fra stabil, forutsigbar og profesjonell forvaltning. Den dagen internasjonale partnere begynner å tvile på om investeringsstrategien vår er styrt av prinsipper eller politiske innfall, taper vi mer enn penger – vi undergraver ett av våre viktigste sikkerhetsnett. Tillit tar tiår å bygge, men kan rives ned på få år med feilslått politisk aktivisme.
På kort sikt kan slike forslag gi applaus i valgkampen. På lang sikt kan de svekke Oljefondets troverdighet, redusere avkastningen og svekke Norges posisjon som global investor. Når norske politikere behandler fondet som et moralsk leketøy, risikerer vi at andre land svarer med å behandle oss som en ustabil aktør.
Hvis venstresiden vil fremstå som moralsk konsekvent, kan de starte med å kutte offentlig støtte til organisasjoner med bånd til Hamas, Hezbollah, den islamske republikken i Iran og andre militante grupper. De kan stille strengere krav til mottakere av statlige midler i Norge som fremmer ekstremistiske ideologier. De kan ta et oppgjør med egne politiske allianser som står i direkte motstrid til verdiene de hevder å kjempe for.
Rydd opp der det faktisk kan gjøre en forskjell – og la Oljefondet forbli det stabile ankeret det er ment å være. For når økonomisk trygghet først er ofret på symbolpolitikkens alter, er det ikke sikkert den lar seg gjenreise – uansett hvor høylytt applausen i valgkampen måtte være.
Hovedillustrasjon: Afshin Bagherpour