Korridoren forbinder Aserbajdsjan direkte med sin eksklave Nakhjavan og videre til Tyrkia – en strategisk akse Baku har jaktet i flere tiår. Med denne forbindelsen kan Aserbajdsjan for første gang koble sammen sine landområder uten å måtte passere iransk territorium.
Historisk avtale
Det Hvite Hus kunngjorde avtalen fredag:
«I over 35 år har Armenia og Aserbajdsjan kjempet en bitter konflikt som har resultert i enorm lidelse for begge nasjoner … Mange prøvde å finne en løsning … og de lyktes ikke. Med denne avtalen har vi endelig lyktes med å skape fred», sa president Trump.
«Det er en dag som vil bli husket av folket i Aserbajdsjan med en følelse av stolthet og takknemlighet overfor president Trump … I løpet av få måneder klarte han å sette en stopper for konflikter i Asia, i Afrika og nå i Sør-Kaukasus – det vi ikke kunne oppnå på over 30 år … Vi vil snu bladet med fastlåsthet, konfrontasjon og blodsutgytelse, og gi en lys og trygg fremtid for våre barn», sa president Aliyev.
«I dag har vi nådd en betydelig milepæl i forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan. Vi legger grunnlaget for å skrive en bedre historie enn den vi hadde tidligere. Dette gjennombruddet ville rett og slett ikke vært mulig uten president Trumps personlige engasjement og hans resolutte forpliktelse til fred», sa statsminister Pashinyan.
Irans nye nabo
For Den islamske republikken betyr dette at den i realiteten mister sin landegrense mot Armenia. Den korte grensefliken i Syunik, som i tiår har vært Teherans strategiske kontaktlinje til Kaukasus, erstattes nå av et amerikansk-kontrollert område. Iran får en ny nabo – og det er ikke hvilken som helst nabo.
Det er ingen ringere enn USA, «Den store Satan», som mullahene har brukt 46 år på å demonisere. Forskjellen er at denne gangen står «Satan» bokstavelig talt på dørterskelen, med logistikk, etterretning og militær rekkevidde som kan merkes umiddelbart.
Dette er ikke bare en vei og en jernbanelinje. Det er en geopolitisk kniv langs halsen på regimet i Teheran. For første gang kan amerikanske og israelske styrker operere direkte fra en posisjon som grenser mot Iran – og enhver aggresjon mot korridoren vil ikke møtes med tomme resolusjoner, men med et amerikansk svar, potensielt i koordinasjon med allierte.
Ny maktgeometri
Regimet er på sitt svakeste punkt på flere tiår.
Økonomien er uthult, valutaen i fritt fall, og befolkningen – særlig den unge generasjonen – nekter å bøye hodet. Eliten slåss om restene av et råtnende system, mens sikkerhetsapparatet tappes for lojalitet. Dette er ikke lenger langsom erosjon; det er fritt fall.
Og i det fallet reises en amerikansk mur langs nordgrensen som blokkerer regimets gamle trusler om å stenge ruter eller presse naboland.
La oss være presise: Korridoren er ikke amerikansk suverent territorium; den er formelt armensk. Men med amerikanske utviklings- og driftsrettigheter i opptil 99 år er realiteten at den blir et amerikansk kontrollert sikkerhetsområde. For Teheran er dette forskjellen på å ha en svak nabo og å ha en supermakt ved porten.
Dette er en ny maktgeometri i Sør-Kaukasus. Russland mister terreng, Tyrkia vinner innflytelse, Aserbajdsjan styrker sine forbindelser til Europa – og Den islamske republikken mister sitt narrative skjold.
Keiseren er uten klær, og denne gangen er det ikke bare folket som ser det – stormakten puster dem rett i nakken.