Æresdrap og æresrelatert vold

Der de brenner jenter

Europa 2023. Der brennes nå levende jenter til døde. Det finnes ingen ord for å beskrive hva som skjer på vårt kontinent. Det er for ubegripelig til det. Det som var frihetens høyborg - Europa - er inne i en ufattelig nedadgående spiral hva gjelder den personlige friheten for jenter og kvinner. Men i de politiske salongene spilles det fremdeles høy musikk. Man vil ikke se, man vil ikke høre. Der snur man ryggen til Europas nye underklasse, de muslimske jentene som lever som om de var i det utvidede Midtøstens misære.

Hun hette Shaïna. Eller det er det de franske mediene kaller henne. Endog hennes virkelige navn skal ikke ses eller høres.

Shaïna ble grovt gruppevoldtatt av sin muslimske kjæreste og hans venner bare 13 år gammel i Oise, et av de mange tapte territoriene i Frankrike, dette like nord for hovedstaden Paris. Hun kjempet hardt for å overleve traumet, og hun klarte det tilsynelatende. Men i 2019 fikk hun en ny muslimske kjæreste, som kalles Driss i mediene. Han står nå i retten anklaget for å ha drept  Shaïna, først ved bruk av kniv, deretter ved å brenne henne til døde i et hageskur.

Shaïna var da gravid, og denne Driss drepte henne i september 2019. Han ville ikke bli far til et barn født av «en hore», og han ville ikke at moren hans skulle få vite at han hadde befruktet en «hore». Han ville heller ta «tretti» (år i fengsel) enn å bli far til en «løsunge», skal han ha sagt til medfanger under varetektsoppholdet, som han også har innrømmet overfor at han brant Shaïna til døde ved å helle bensin over henne.

Jenter som kan voldtas

Shaïna er kun én av tusener på tusener av jenter i Frankrike som lever under æreskulturens jernhæl i de tapte franske territoriene. I takt med de voksende enklavene i Frankrike har volden mot kvinnene både økt og fått mer og mer groteske utslag. Gjennom 90-tallet var det dørgende stille om forholdene. I 2002 bråvåknet fransk offentlighet. En ung kvinne med røtter i Tunis, Samira Bellil, brøt tausheten gjennom boken Gruppevoldtektenes helvete (2002). Her forteller hun om hvordan hun gjentatte ganger ble gruppevoldtatt, første gang bare 14 år gammel. Hennes egen kjæreste bød henne frem til kamerater. Ifølge Bellil var dette overhodet ikke en uvanlig praksis.

Det oppsiktsvekkende den gang var at ingen tidligere hadde fortalt i full offentlighet om hvor utsatte jentene er for gruppevoldtekter på innsiden av de tapte territoriene. Samira Bellil, som ble utstøtt av foreldrene for sin kamp mot vold og urett, turnerte derfor fra det ene radiostudioet til det andre fjernsynsstudioet den gang med sine beretninger om hvor sårbare og hjelpeløse jentene er på innsiden av forstedene. Hvordan de ikke våger å fortelle sine nærmeste om hvilke seksuelle overgrep de utsettes for – i skam, og i forvisning om at de selv pålegges  skylden. Hvordan de tvinges inn i sløret for å signalisere renhet utad. Hvorfor jentene ikke kan gå ut etter mørkets frembrudd uten beskyttelse av familiens menn. En jente eller kvinne uten slør, en jente eller kvinne alene ute om kvelden, defineres som en ikke-muslim – og hun kan voldtas. I de lovløse områdene den gang satt Frankrikes bortgjemte jenter så godt som målløse og hørte på den modige Samiras beretninger.

Det er de samme forholdene Shaïna levde under. Voldtekter, gruppevoldtekter, skam, skyld og ryktespredning om at hun og andre ofre var/er løse på tråden er noe som herjer de tapte territoriene sammen med taushetens forbannelse.

«Flere århundre tilbake»

Samme år som Samira Bellil brøt lydmuren i 2002, ble også en annen muslimsk jente brent til døde i Frankrike. 4. oktober dette året ble 17 år gamle Sohane Benziane av tunisisk herkomst brent til døde i et kjellerrom på utsiden av Paris. Drapsmannen, også han av nordafrikansk opprinnelse, var hennes ekskjæreste. Den 19 år gamle lokale gjenglederen, Jamal Derrar, skulle ha lokket Sohane inn i et søppelrom i en kjeller. Da hun avviste å adlyde hans befalinger om å stille seg til seksuell rådighet for han, ble hun torturert og voldtatt. Deretter dynket ekskjæresten Sohane med bensin og tente på henne. Morderen fikk 25 års fengsel, og en medhjelper fikk syv års fengsel. Under rettssaken sa aktor at selve forestillingen av en ung kvinne brent levende, sendte Frankrike «flere århundre tilbake». Han la til: «Hennes død er blitt symbolet på den meste ekstreme volden mot kvinner.»

Sohanes søster kommenterte drapet slik: «De pleide å brenne søppeldunker og biler – nå brenner de jenter.»

Sohanes død ble mer enn et symbol. Drapet ble til en historisk vekkelse i Frankrike. Seks jenter og to gutter startet kampen, inspirert av både Samira Bellil og Sohane Benziane. De påbegynte en marsj fra Paris i februar 2003. De gikk fra by til by med sitt budskap til politikere om å våkne opp og ta inn over seg hva som skjer med landets nye jenter og kvinner. De banket på ordføreres dører, de snakket med journalister. De ble lyttet til i respekt, nesten til sin egen forbløffelse. Flere og flere marsjerte med dem, snart var de blitt til over 1.000 personer. Da de avsluttet marsjen på Den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2003, var de seks jentene og to guttene blitt til en folkemengde på 30.000 personer som protesterte mot menns vold og forstedenes sosiale forfall. Dette ledet frem til den nåværende organisasjonen «Verken hore eller undertrykt». 

Året etter, i 2003, skjedde nok et drap som satt Frankrike «flere århundre tilbake ». 23 år gamle Ghofrane Haddaoui, født i Tunis, skulle stå brud. Den unge kvinnen fra Marseille avslo derfor et frieri fra en ung mann, også han av tunisisk herkomst. I raseri over å bli avvist, regelrett steinet han og en kamerat Ghofrane til døde. I Marseille marsjerte muslimske jenter og kvinner i protest gjennom gatene med slagord mot «muslimske mørkemenn» og «fundamentalisme som fengsler kvinner».

Ubegripelig

Men til liten nytte. Gruppevoldtektene har antakelig økt betydelig seg siden den gang (anslått til 5.000-7.000 gruppevoldtekter årlig i 2012). De konkrete tallene finnes ikke. For hvilken jente våger å anmelde? Vel vitende at hun da er i høyrisiko for å bli sosiale utstøtt – som «hore».

Driss risikerer opptil 25-30 års fengsel. En slik straff hjelper sannsynligvis ikke de tusener av muslimske jentene som daglig utsettes for æreskulturens terror i de tapte territoriene. Disse territoriene er kommet for å bli takket være en hodeløs innvandringspolitikk igangsatt uten konsekvensanalyser. Politikerne importerte det utvidede Midtøsten. De fikk hva de stemte for. Fransk kultur var ikke god nok, kulturen skulle berikes. Berikelsen kan få andre vitne bedre om enn de innelåste og mishandlede muslimske jentene som lever liv ingen andre jenter og kvinner i Europa har gjort i kjent historisk tid. Ja, så ille er det virkelig. Det er knapt til å begripe hva som har skjedd.

Tankene går til Danmarks rikeste, Anders Holch Povlsen, og hans kone Anne, som mistet tre barn under terroraksjonene i Sri Lanka i 2019. Da Povlsen skulle gi en kommentar til pressen etter å ha mistet Alfred (5), Agnes (12) og Alma (15), hadde han kun fire ord å formidle: «Det er helt ubegripelig.»

Charlie Hebdo