Stillheten i Ravensbrück
Jeg tilbrakte en uke i Ravensbrück. Noe av det jeg husker sterkest, er stillheten om natten.
Vi overnattet i bygningene der de kvinnelige fangevokterne hadde bodd. Husene som en gang rommet dem som voktet leiren, brukes i dag til innkvartering og undervisning for ungdom. Om kvelden lå jeg der med spørsmål jeg ikke klarte å legge fra meg.
Hvem var kvinnen som hadde sovet her før meg? Hva hadde hun gjort gjennom dagen? Hva hadde hun sett, og hva hadde hun deltatt i? Hvordan kunne hun gå tilbake til rommet sitt, legge seg og sove?
Det var vanskelig å forstå nærheten mellom et alminnelig hverdagsliv og en slik brutalitet. Et sted å henge fra seg klærne. En seng å vende tilbake til. Like ved: mennesker som var fratatt nesten alt.
Jeg var med som forelder på en skolereise. Pandemien hadde satt store deler av verden på vent, men skolen var klar. Vi skulle reise. Ikke med Hvite Busser til Auschwitz, men med fly til Berlin og med Ravensbrück som base.
Jeg hadde et helt firemannsrom for meg selv. Det var stort, med høyt tak, og inventaret virket nesten intakt fra en annen tid. Jeg ble liggende og se meg rundt. Det var vanskelig å betrakte rommet som et vanlig overnattingssted når jeg visste hvem som hadde bodd der.
Jeg husker også lukten i bygget. Ingen spesielt sterk eller påfallende lukt. Kanskje var det vaskemiddelet. Jeg forsøkte å plassere den, men fikk det ikke helt til. Det var noe annet også, eller kanskje var det bare tankene mine som gjorde at jeg merket meg alt.
En natt fikk jeg ikke sove. Luften kjentes tung selv om rommet var stort og jeg var alene. Til slutt sto jeg opp, kledde på meg og gikk ut.
Utenfor kunne jeg trekke pusten friere. Jeg gikk ned mot Schwedtsee og fulgte bredden et stykke. Innsjøen lå der, så alminnelig i landskapet. Jeg kunne ha gått langs et slikt vann hjemme.
Men jeg visste hva som hadde blitt tømt i dette vannet.
Asken etter drepte fanger lå der. Jeg stanset og så utover innsjøen. Forsøkte å forstå at den rommet restene av mennesker som hadde hatt navn, familier og et liv før fangenskapet. Tanken på at noen kunne ha vært i live tidligere samme dag som asken deres ble kastet her, ville ikke slippe taket.
Hvordan går man videre langs en slik innsjø?
Ved innsjøen møtte jeg et eldre par som bodde i området. De var frivillige guider for en belgisk skole. Mannen fortalte at han hadde bodd der også under krigen.
Ifølge ham visste de fleste hva som foregikk. Han fortalte om hvit røyk og en forferdelig, kvelende lukt. Folk visste, sa han, men lot som de ikke visste.
Jeg kunne ikke vite hva hver enkelt hadde forstått den gangen. Men jeg husker hvordan det var å høre ham fortelle om nærheten til leiren og tausheten rundt det som skjedde.
Kanskje handlet det frivillige arbeidet hans også om samvittighet. Det vet jeg ikke. Jeg opplevde først og fremst en mann som ville bidra til at det aldri skulle skje igjen.
Han kunne ikke endre fortiden. Han kunne fortelle.
Da bussen ble stille
Sachsenhausen satte meg særlig ut. Jeg husker brakkene og fortellingene om barn og unge som ble brukt som forsøkskaniner. Elleve jødiske gutter og unge menn ble hentet fra Auschwitz og utsatt for hepatittforsøk der.
Jeg forsøkte å forstå hvordan noen kunne se på en gutt og bestemme at kroppen hans kunne brukes til et eksperiment. Hvordan leger kunne gjøre kunnskapen sin til et redskap for overgrep.
Det var som om ropene og gråten fortsatt fantes i brakkene. Jeg hørte dem ikke med ørene. Men kunnskapen om det som hadde skjedd, la et tungt ekko over rommene. Stillheten ga ingen ro.
Etter besøket var jeg tungpustet, utslitt og ute av balanse.
Ungdommene så først ut til å være mindre berørt. De gikk sammen og snakket tilsynelatende som normalt. Men i bussen skjedde det noe. I de få minuttene før avgang tilbake til Ravensbrück senket stillheten seg. Samtalene stilnet. Også de var preget.
Jeg visste ikke hva hver enkelt tenkte. Kanskje trengte de bare å sette seg ned og få tid til å forstå hva de hadde sett. Jeg husker den stille bussen.
Også cellene i Stasi-fengselet i Hohenschönhausen har blitt værende hos meg. Et annet diktatur. Mennesker fengslet for opposisjon eller forsøk på å forlate landet. Isolasjon, langvarige avhør og psykisk tortur.
Jeg kunne gå ut av cellen. For den som hadde sittet der, hadde døren vært grensen for hele tilværelsen.
Dette skal våre barn få se. De skal få stille spørsmål og ha tid til å tenke. En dag skal de selv kunne fortelle historien videre.
Et løfte uten øremerking
Derfor gjør regjeringens forslag om å avvikle den nasjonale, øremerkede tilskuddsordningen for slike skoleturer meg både sint og urolig.
I budsjettforslaget for 2027 flyttes midlene inn i kommunenes og fylkeskommunenes rammetilskudd. Pengene forsvinner ikke fra kommunesektoren. Men bindingen til formålet forsvinner. De kan brukes på andre oppgaver.
Det er nettopp nedprioriteringen.
Hvite Busser oppgir beløpet til 18,22 millioner kroner. Nå skal turene konkurrere med andre behov i pressede kommunebudsjetter. Ingen trenger å vedta at undervisningen om Holocaust er mindre viktig. Det holder at reisen ikke blir gjennomført.
Jeg har selv snakket med mennesker som forteller om kansellerte turer. Jeg kjenner ikke årsaken til hver enkelt avlysning. Men jeg vet hva elevene kan gå glipp av.
Hvis egenandeler og dugnad stenger noen ute, må staten sikre at alle kan delta. Øk støtten. Still krav til undervisningen og oppfølgingen. Jeg forstår ikke hvordan problemet skal løses ved å gjøre ansvaret mindre forpliktende.
For meg har disse turene hatt en prinsipiell betydning. «Aldri mer» var et løfte vi skulle føre videre.
I Norge hviler det på et særlig ansvar. Norsk politi arresterte jødiske menn, kvinner og barn og overlot dem til tyske vakter for deportasjon. Mennesker som skulle ha vært beskyttet, ble sendt mot døden med norsk medvirkning.
Samtidig lever europeiske jøder igjen med frykt. I EUs undersøkelse publisert i 2024 oppga over 70 prosent av de spurte jødene at de i hvert fall av og til skjulte sin jødiske identitet. Undersøkelsen ble gjennomført før terrorangrepet 7. oktober 2023.
I mine 40 år i Norge
Hvor er vi på vei? I mine 40 år i Norge kan jeg ikke huske å ha kjent denne uroen. Jeg husker ikke at politibeskyttelse var noe jeg måtte tenke på før vi skulle ha en stand, si vår mening eller delta i en markering. Nå følger tanken oss.
Jeg kan heller ikke huske å ha sett regimetro tilhengere vaie den islamske republikkens flagg så åpent her. Enda mindre hadde jeg forestilt meg å møte etnisk norske mennesker som uttrykker støtte til Revolusjonsgarden. Mennesker oppvokst med frihet støtter dem som tar den fra andre.
Samtidig føles det som om jeg knapt får trekke pusten før noen kaller meg fascist.
Jeg tenker på massedrapene i Iran. På hvor fort menneskene forsvinner bak diskusjonen om hva drapene skal kalles, og hvilke tall som er verifisert. Jeg forstår behovet for dokumentasjon. Men et dokumentert minimum er ikke nødvendigvis hele sannheten. Hva med dem vi ennå ikke har navnene på?
Sorgen blir ikke mindre fordi forbrytelsen faller utenfor en juridisk definisjon av folkemord. Jeg trenger ikke den betegnelsen for å forstå alvoret eller forvente at noen reagerer.
Og jeg tenker på markeringen i Oslo 7. oktober, på årsdagen for massakren og gisseltakingen. I Kampkomiteens egen omtale ble markeringen beskrevet som støtte til den palestinske motstandskampen. Forsøket på å gjøre dagen til en minnedag ble mistenkeliggjort som et «sionistisk» prosjekt.
Jeg kjenner knapt igjen Norge i dette.
«Gjør din plikt, krev din rett.» Arbeiderbevegelsens gamle ord har gitt mening for meg. I mine 40 år i Norge har jeg gjort min plikt. Jeg har arbeidet, bidratt og bygd livet mitt her.
Likevel sitter jeg nå med følelsen av at budskapet er blitt et annet: Gjør din plikt, men ikke tro at du har så mye rett som du innbiller deg. Du er tross alt en høylytt iraner.
Det er min opplevelse av utenriksminister Espen Barth Eides omtale av «høylytte» eksiliranere. Han har senere understreket at ulike meninger er velkomne. Men forklaringen fjerner ikke følelsen ordene etterlot hos meg.
Etter førti år kan veien være forbausende kort fra å bli omtalt som en av våre nye landsmenn til å bli en høylytt iraner. Når stemmen min blir ubekvem, blir opprinnelsen min plutselig viktigere enn tilhørigheten.
Jeg hører et «du er ikke helt en av oss» i det. Det gjør vondt å skrive.
Hvis dette er solidariteten jeg skal møte, har ordet mistet mye av innholdet sitt for meg.
Jeg frykter at denne regjeringen vil bli husket for å ha bidratt til å føre oss inn i en trang blindgate. Jeg ser et stadig trangere rom for stemmene våre, samtidig som regjeringen vil fjerne øremerkingen som skal støtte ungdoms møte med historien.
Rundt 20 millioner kroner står ikke mellom Norge og økonomisk uføre. Regjeringen finner rundt én milliard til bistand til Palestina. Den kunne også funnet viljen til å styrke disse skoleturene.
Dette er et politisk valg.
Jeg vet at en reise ikke beskytter et menneske mot alle fordommer. Men jeg husker ungdommene som ble stille i bussen. Jeg husker min egen uro om natten og mannen ved innsjøen som brukte tiden sin på å fortelle.
Regjeringen burde ha økt støtten. Stortinget må beholde øremerkingen og sørge for at flere får reise.
Jeg kom hjem fra Tyskland med noe jeg fortsatt ikke har lagt fra meg. Jeg ønsker at våre barn skal få muligheten til å forstå hvorfor.