Denne artikkelen er opprinnelig publisert på Medium.com og republiseres med forfatterens samtykke, oversatt av HRS.
Betegnelsen «moderat» faller sammen i det øyeblikket historien kommer inn i bildet
Problemet starter med selve ordet «moderat». Moderat sammenlignet med hva? Om vi sammenligner med det moderne sekulære demokrati > Nei. Sammenlignet med full likestilling for loven > Nei. Sammenlignet med samvittighetsfrihet > Nei. Sammenlignet med religionsfrihet, likeverdig statsborgerskap og retten til å forlate religionen uten straff > Igjen, nei.
I beste fall mener forsvarerne at enkelte islamske regimer til tider var mindre strenge enn enkelte av naboene var. Dette er et langt svakere argument, og det beviser ikke moderasjon. Et system blir ikke moderat bare fordi noe annet var verre. Relativ grusomhet er fortsatt grusomhet. Styrt ulikhet er fortsatt ulikhet. Underordning som de underkuede finner seg i, er fortsatt underordning.
La oss derfor skrelle bort slagordet og se på fakta. Det historiske islam, forstått som et sivilisatorisk, politisk og rettslig system formet av Koranen, hadith, tidlige erobringer, kalifatstyre og klassisk rettsvitenskap, var ikke moderat i moderne forstand. Den var bygget rundt religiøs overhøyhet, rettslig hierarki, imperialistisk ekspansjon og tvangsmessig kontroll.
Dette er ikke en svertekampanje. Dette er hva kildene og historien viser. Dette er en kritikk av en ideologi og et rettslig-politisk system, ikke av enkeltpersoner som er muslimer. Enkeltpersoner varierer. Historien gjør ikke det.
«Moderat» er ofte bare en eufemisme for «mindre hård enn noe annet»
Den første feilslutningen som må avsløres, er relativ sammenligning. Når folk sier at det historiske islam var moderat, peker de ofte på perioder der jøder eller kristne levde under islamsk styre og sammenligner det med europeisk forfølgelse andre steder. Selv der sammenligningen delvis er sann, beviser den ikke moderasjon. Den viser bare at noen islamske herskere til tider var mindre brutale enn noen kristne herskere. Det er ikke det samme.
Et regime kan la minoriteter overleve samtidig som det nekter dem likestilling, begrenser deres religionsutøvelse, pålegger dem en annen beskatning, ydmyker dem symbolsk og behandler dem som permanent underordnede. Det er ikke moderasjon. Det er organisert underordning.
Historikere som Bernard Lewis og Mark R. Cohen har påpekt at jødene under enkelte islamske regimer i visse perioder levde mer stabilt enn under enkelte kristne regimer, men de konkluderte ikke med at den islamske sivilisasjonen var basert på likestilt pluralisme [Bernard Lewis, The Jews of Islam, 1984; Mark R. Cohen, Under Crescent and Cross, 1994]. Rammeverket forble hierarkisk. Muslimene sto øverst, ikke-muslimer befant seg under.
Så det første som må sies klart og tydelig, er dette:
Den historiske islam var ikke moderat. Det var til tider strategisk tolerant innenfor et system med innebygd ulikhet.
Det er en helt annen påstand.
Den tidlige ekspansjonen var ikke moderat. Den var imperialistisk.
Forestillingen om et historisk moderat islam frontkolliderer med de tidlige erobringene. Innen ett århundre etter Muhammeds død hadde islamsk styre blitt spredt over Arabia, Levanten, Irak, Persia, Egypt, Nord-Afrika og inn i deler av Europa og Sentral-Asia. Det var ikke spredning av en privat åndelighet. Det var militær og politisk ekspansjon i imperialistisk skala [Fred M. Donner, The Early Islamic Conquests, 1981; Hugh Kennedy, The Great Arab Conquests, 2007].
Man kan diskutere motivene – religiøs iver, statsdannelse, stammekraft, økonomiske muligheter, svekkelsen av de bysantinske og sasanidiske imperiene – men faktum er: Det tidlige islamske prosjektet var ekspansjonistisk. Det fungerte ikke som en tilbakeholden tro som sameksisterte fredelig med naboene, men erobret dem.
Forsvarere mildner gjerne dette ved å si at konvertering ikke alltid var tvungen. Noen ganger er det sant, men det går utenom poenget. En befolkning kan erobres uten umiddelbar tvungen konvertering og likevel underlegges politisk overherredømme. Det er nettopp det som ofte skjedde. Valget var vanligvis ikke «konvertér eller dø», men oftere en klar beskjed: «Underordne deg muslimsk styre, aksepter underordnet status, betal den pålagte skatten og lev under islamsk overherredømme».
Det er tvang. Militær erobring etterfulgt av ulikestilt styre er ikke moderasjon selv om erobreren noen ganger lar de erobrede beholde sin religion.
Dhimmi-systemet var ikke toleranse. Det var lovfestet ulikhet.
En av de største mytene i denne diskusjonen er romantiseringen av dhimmi-systemet. I henhold til klassisk islamsk lov kunne jøder og kristne, og til tider også noen andre grupper, anerkjennes som beskyttede folk under muslimsk styre. De fikk lov til en viss grad av samfunnsmessig kontinuitet i bytte mot å akseptere islamsk overherredømme og betale jizya, en spesiell skatt som det henvises til i Koranen 9:29 og som er utdypet i rettslæringen [Majid Khadduri, War and Peace in the Law of Islam, 1955; A. S. Tritton, The Caliphs and Their Non-Muslim Subjects, 1930].
Dette fremstilles i dag som opplyst toleranse. Det var det ikke.
Dhimmi-rammeverket innebar:
• ikke-muslimer var ikke likeverdige borgere
• deres offentlige religiøse uttrykk kunne begrenses
• de kunne møte begrensninger når det gjaldt å bygge eller reparere tilbedelsessteder
• de betalte en religiøst betegnet skatt som ikke-muslimske undersåtter
• de ble utelukket fra full likestilling i en muslimsk politisk orden
• sikkerheten deres avhang av etterlevelse, ikke like rettigheter
Det er ikke pluralisme. Det er hierarki med papirarbeid.
Et system blir ikke moderat når det gir underordnede grupper avtale om å overleve. Å være beskyttet av en dominerende gruppe samtidig som man er permanent underordnet denne samme gruppen, er ikke likestilling, og det er ikke moderasjon. Det er strukturell dominans.
Apostasiloven alene ødelegger betegnelsen «moderat»
Hvis det var én sak som burde avslutte denne debatten umiddelbart, er det apostasi.
Klassisk islamsk rettsvitenskap i de store sunni-rettsskolene behandlet voksne menns frafall fra islam som en forbrytelse som straffes med døden, med noen variasjoner i detaljer og behandling av kvinner, omvendelsesperioder og prosessuelle vilkår [Wael Hallaq, Shari‘a: Theory, Practice, Transformations, 2009; Rudolph Peters og Gert J. J. De Vries, «Apostasy in Islam», Die Welt des Islams, 1976–77].
Dette ene faktum er nok til å knuse forestillingen om historisk moderasjon. Et rettssystem som straffer dem som forlater religionen, er ikke moderat. Det er ikke et spørsmål om tolkning eller tone. Det er et spørsmål om ren og skjær politisk kontroll. Det eksisterer ikke samvittighetsfrihet når det å forlate religionen er kriminalisert.
Dette var ikke en eller annen marginal doktrine oppfunnet av ekstremister, det var en del av den etablerte rettstradisjonen.
Ethvert argument om at «den historiske islam var moderat» må enten benekte lovene om apostasi, bagatellisere dem eller omdefinere begrepet «moderat» så lavt at ordet blir meningsløst.
Overvåking av blasfemi, kjetteri og rettroenhet var innebygd i systemet
Dersom en historisk religiøs sivilisasjon skulle betegnes som moderat, måtte den ha hatt stor toleranse for avvikende meninger, uenighet og teologisk avvik uten tvang. Den historiske islam passer ikke inn i den modellen.
Klassiske og senere islamske samfunn overvåket gjentatte ganger rettroenheten. Anklager om zandaqa (kjetteri), blasfemi, vantro og avvik ble brukt mot filosofer, mystikere, sekterister, frafalne, fritenkere og politiske utfordrere. Bruken varierte etter epoke og regime, men strukturen forble den samme: Riktig tro var ikke bare en privatsak. Det var knyttet til offentlig orden og statens legitimitet.
Det er grunnen til at den senere muslimske historien inneholder gjentatte episoder med forfølgelse av rivaliserende sekter, filosofer, heterodokse tenkere og interne minoriteter. Konflikten mellom sunni- og sjiamuslimer, motreaksjonen mot mu‘tazilittene, kampanjer mot visse sufi-praksiser og presset mot sekter som ble ansett å ligge utenfor rettroenheten, viser alle det samme mønsteret: Systemet var ikke ettergivende når det gjaldt teologiske grenser.
Og nok en gang: et system som behandler feil tro som et juridisk-politisk problem snarere enn bare en intellektuell uenighet, er ikke moderat.
Behandlingen av minoriteter var betinget, ikke likestilt
Selv der minoriteter ikke ble utryddet eller tvangskonvertert, levde de ofte under forhold som ingen ærlig moderne observatør ville kalle moderate.
I mange perioder og områder med islamsk styre var det restriksjoner på bruken av kirkeklokker, offentlige kors, synlige religiøse symboler, restaurering av gamle kirker, bygging av nye, offentlige prosesjoner og misjonering [Tritton, 1930; Lewis, 1984].
Forsvarere svarer gjerne med to måter å unngå saken på.
For det første: «Men minoriteter hadde det noen ganger godt.» Ja, noen hadde det. Velstand under ulik lovgivning sletter ikke ulikheten.
For det andre: «Men restriksjonene ble ikke alltid håndhevet.» Også sant i noen tilfeller. Ujevn håndhevelse beviser ikke at systemet var moderat. Det beviser at herskerne var inkonsekvente.
Den juridiske og teologiske strukturen plasserte fortsatt islam over rivaliserende samfunn. Det er det avgjørende poenget.
Kvinner, slaveri og konkubinat passer heller ikke inn i myten om «moderat» islam
For at et historisk system skulle anses som moderat, ville det trenge en troverdig historie når det gjelder kvinner og slaveri. Det historiske islam har problemer på begge fronter.
Klassisk islamsk lov anerkjente slaveri som lovlig og regulerte det i stedet for å avskaffe det. Kvinnelige fanger kunne holdes som konkubiner [elskerinner; sex-slaver under kategorien «dem som høyre hånden eier», en status som gjenspeiles i Koranen [4:3, 4:24,25, 4:36. o.a.] og utdypes i rettslæren [Kecia Ali, Marriage and Slavery in Early Islam, 2010; Jonathan A.C. Brown, Slavery and Islam, 2019]. Det er ikke moderasjon. Det er normalisering av eierskap til mennesker.
Når det gjelder kvinner, er både juridisk ulikhet i arverett, vitneforklaring i visse sammenhenger, asymmetri i ekteskapet, skilsmisseadgang og mannlige autoritetsstrukturer godt dokumenterte trekk ved klassisk rettslære. Man kan diskutere begrunnelsen for dem. Man kan ikke ærlig talt kalle dem moderate etter moderne standarder.
Igjen er det apologetiske trikset sammenligningen: «Andre hadde også slaveri», «andre var patriarkalske», «dette var normalt for den tiden». Greit, men påstanden om moderasjon blir bort med et slikt forsvar. Det blir som å si: «Det historiske islam lignet andre førmoderne hierarkiske systemer.» Nettopp. Det er poenget.
Den antatte gullalderen var politisk nyttig, ikke moralsk nøytral
Mye av myten om moderasjon lever videre fordi enkelte perioder i islamsk historie var preget av ekte vitenskapelig virksomhet, handel, byutvikling, filosofi, medisin og tverrkulturell utveksling. Alt dette er sant. Men sivilisatoriske prestasjoner er ikke et bevis på moralsk moderasjon.
Den abbasidiske verden kunne bevare lærdom og likevel fungere med et religiøst hierarki. Det andalusiske samfunnet kunne frembringe poesi og filosofi samtidig som det opprettholdt ulikestilte normer. Det osmanske styret kunne være sofistikert og samtidig hvile på muslimsk overherredømme.
Folk forveksler ofte kulturell storhet med moralsk moderasjon. Det er ikke det samme. Et imperium kan bygge biblioteker og likevel nekte like frihet. Det kan støtte vitenskap og likevel straffe frafall fra troen. Det kan bevare manuskripter og likevel opprettholde en strukturert underordning av utenforstående.
Derfor faller «gullalder»-argumentet på grunn av at det skifter tema. Vi spør ikke om islamske sivilisasjoner oppnådde noe. Selvfølgelig gjorde de det. Vi spør om systemet historisk sett var moderat. Svaret er nei.
Moderne omprofilering avhenger av å løsrive seg fra det klassiske rammeverket
Dette er den delen mange ikke vil innrømme.
Overalt når moderne muslimer argumenterer for full religionsfrihet, likeverdig statsborgerskap, samvittighetsfrihet og ikke-tvangsmessig pluralisme, gjentar de ikke det klassiske rammeverket, beveger de seg bort fra store deler av det.
Det kan være moralsk riktig, og det beviser poenget: Hvis fullstendig moderne moderasjon krever at man reviderer, setter til side eller omtolker de klassiske reglene om apostasi, dhimmi-status, blasfemi, kjønnshierarki, erobring og ulikhet for ikke-muslimer, så bekrefter det at det historiske islam ikke var moderat. Islam må gjøres moderat gjennom reformer. Det er ikke en fornærmelse. Det er bare historisk ærlighet.
Konklusjon: historien er for tydelig til at man kan fortsette å romantisere den
Det historiske islam var ikke moderat.
Det var ekspansjonistisk i sin tidlige statsbyggingsfase.
Det var basert på rangering av den rettslige orden av samfunnet.
Det var hierarkisk i behandlingen av ikke-muslimer.
Det var tvangsmessig i håndteringen av apostasi og blasfemi.
Det normaliserte slaveri og konkubinat.
Det knyttet offentlig orden til religiøs dominans.
Ja, det hadde perioder med strategisk toleranse.
Ja, noen herskere var strengere enn andre.
Ja, noen minoriteter overlevde, til tider også blomstret.
Ingenting av dette endrer strukturen.
Strukturen var ikke moderasjon. Det var styre gjennom religiøs overhøyhet, strukturell ulikhet og tvangsmessige grenser.
Den ærlige dommen er denne:
Det historiske islam var aldri moderat i den forstand folk nå prøver å fremstille det som.
Det var et førmoderne imperialt-religiøst system med øyeblikk av tilbakeholdenhet, perioder med raffinement og langvarige kontrollmekanismer. Å kalle dette moderat er ikke historie, det er merkevarebygging.
Referanser:
Fred M. Donner, The Early Islamic Conquests (1981).
Hugh Kennedy, The Great Arab Conquests (2007).
Bernard Lewis, The Jews of Islam (1984).
Mark R. Cohen, Under Crescent and Cross (1994).
Majid Khadduri, War and Peace in the Law of Islam (1955).
A. S. Tritton, The Caliphs and Their Non-Muslim Subjects (1930).
Wael B. Hallaq, Shari‘a: Theory, Practice, Transformations (2009).
Rudolph Peters and Gert J. J. De Vries, “Apostasy in Islam,” Die Welt des Islams 17 (1976–77).
Kecia Ali, Marriage and Slavery in Early Islam (2010).
Jonathan A.C. Brown, Slavery and Islam (2019).