«Hvis du vil se fremtiden til en nasjon, så se på hva som skjer på skolene deres», sier briten, forfatteren og professoren i statsvitenskap, Matt Goodwin, om de nye tallene som i stillhet har kommet fra britiske myndigheter ved Utdanningsdepartementet. Tallene viser skoleåret 2025/2026.
Britiske myndigheter opererer med en kategori som heter «hvite briter», som i norsk sammenheng heter den opprinnelige befolkningen. Tallene som nå er fremkommet viser at for ti år siden, i skoleåret 2015–2016, var 69 prosent av alle skoleelever hvite britiske. I dag, bare ti år senere, har andelen falt til 59,7 prosent.
Andelen har altså falt i snitt med en prosent i året. Fortsetter denne utviklingen er hvite briter i mindretall i de samlede offentlige engelske skolene om maksimalt ti år. At dette er en forventet utviklingen er ikke et dramatisk anslag. Vi vet at særlig den innvandrede muslimske befolkningen på de britiske øyene er svært ung, noe som er tilfellet i hele Vest-Europa.
Allerede i 2013 kunne offentlige tall fortelle oss at 48 prosent av de britiske muslimene var under 25 år og nesten en tredjedel var 15 år eller yngre. Samtidig var ni av ti muslimer 50 år og yngre. Blant dem som definerer seg som kristne er aldersprofilen en helt annen. 22 prosent var 65 år og eldre, mens 43 prosent var i alderskategorien 50 år og eldre. Kun 25 prosent var 25 år eller yngre. Altså er kristne/hvite briter i langt mindre grad i alderen fruktbar noe som akselererer den demografiske revolusjonen ytterligere.
Radikal forvandling
Tempoet i befolkningsutviklingen i England basert på nasjonal/etnisk bakgrunn kan ikke beskrives som annet enn dramatisk, noe som krystalliserer seg blant de unge. Utviklingen er uten sidestykke og uten en historisk parallell. England gir rett og slett fra seg landet til folk fra andre kontinent.
Beflokningsutskiftningen ses i Englands barnehager, barneskoler og ungdomsskoler, og transformasjonen forteller oss hvem som i nær fremtid vil ta over gatebildet, medier, politikken og statlige og kommunale institusjoner.
I løpet av de siste ti årene, på statsfinansierte ungdomsskoler, har andelen hvite briter falt fra 71 til 59 prosent. I barneskolen er det ned fra 68 til litt under 60 prosent.
Og i statlige barnehager er det ned fra 69 prosent i 2016-17-året (tidligere data var ikke tilgjengelige) til bare 47 prosent i dag, noe som betyr at hvite britiske barn allerede er en minoritet i Englands barnehager.
Går vi til engelske byer er også den demografiske utviklingen oppsiktsvekkende.
- I Blackburn er bare 38 prosent av alle skoleelever hvite briter.
- I Bradford 37 prosent.
- I Manchester 28 prosent.
- I Birmingham 23 prosent.
- I Leicester 19 prosent.
- I Luton er det bare 13 prosent.
Og denne utviklingen ses ikke bare i storbyer. Også områder utenfor de større byene ses samme utvikling. I områder som Walsall, Sandwell, Bedford, Peterborough, Thurrock, Bexley, Milton Keynes, Reading og Bolton – er hvite britiske barn nå en minoritet i skolene.
Utviklingen er enda mer slående i statens barnehager. Av de 101 lokale myndighetene som Utdanningsdepartementet har data for, er de hvite britene nå en minoritet i over halvparten av dem.
I noen områder – som Luton, Coventry, Slough, Wolverhampton og deler av Birmingham og Bradford – representerer de hvite britene nå bare omtrent 10 prosent av alle barneskoleelever, eller mindre.
Ideologiske konsekvenser
Tallene viser også at mer enn én av fem av alle elever nå ikke har engelsk som førstespråk. I Leicester, Luton og Slough er allerede over halvparten av alle skolebarn såkalte minoritetsspråklige.
I Coventry, Nottingham, Birmingham, Sandwell, Wolverhampton, Peterborough, Milton Keynes, Reading og Southampton snakker omtrent en tredjedel eller flere elever ikke lenger engelsk som sitt førstespråk.
Mens de er på steder som Middlesbrough, Newcastle-upon-Tyne, Liverpool, Rochdale, Salford, Trafford, Kirklees, Leeds, Sheffield, Northampton, Stoke-on-Trent, Thurrock og Bedford, blant mange andre, snakker omtrent en fjerdedel av alle skoleelever ikke lenger engelsk som hovedspråk.
Vi ser altså en kulturell revolusjon som har seilt opp. Den unge generasjonen som vokser opp vil fortrenge et felles britisk språk, en felles britisk kultur og levemåte. Dermed forvandles også verdiene.
Og vi vet mer enn nok om hva sistnevnte betyr ut fra observerte forhold gjennom 50 år. Jenter og kvinners likestilling vil reduseres, likeverd mellom alle uansett opphav vil forringes, der klan- og stammebasert tilhørighet vil stige frem som en maktfaktor. Ytringsfrihet og religiøs frihet vil komme under et sterkt press. Det ligger åpent i dagen at dette baner vei for et nytt religiøst/ideologisk hegemoni.
Den religiøse omveltningen
Ingen gruppe vokser hurtigere på de britiske øyene enn den muslimske, som typisk dobler seg i antallet for hvert tiår etter årtusenskiftet. Dette henger ikke minst også sammen med at den kristne, innfødte befolkningen har en langt eldre aldersprofil enn den muslimske.
Derfor sa demografer allerede i 2013 at islam er på vei til å bli den dominerende religionen i England og Wales innen neste generasjon. Kristendommens sterke tilbakegang ble omtalt som «et katastrofalt kollaps i Storbritannia». Anslaget fra 2013 baserer seg blant annet også på at i 2001 definerte én av 20 borgere under 25 år seg som muslimer. I 2011 gjorde én av ti borgere det samme. For at denne spådommen skal gi mening, må man i tillegg ha med seg det økende antallet ateister.
Allerede i 2011 var ulike stavemåter av Muhammed således dent mest brukte navnet på babyer i hele England og Wales, med Harry på andreplass.
I hele Vest-Europa er utviklingen den samme. Der man eksempelvis på Tysland har over halvparten av unge under 18 år i store byer innvandrerbakgrunn, mange fra det utvidede Midtøsten. På nasjonalt nivå er tallet 39 prosent. For de store byene er tallene slik:
- Frankfurt am Main: Over 70 %
- Stuttgart: Rundt 65 %
- München: Ca. 55 – 58 %
- Köln / Düsseldorf: Rundt 50 – 55 %
- Berlin: Ca. 48 – 52 %
- Hamburg: Rundt 50 %
Les mer her.
Det er verdt å merke seg at tallene ikke inkluderer 3. og 4. generasjons innvandrere.
Politikerne får altså resultatene av sine aktive og informerte valg gjennom årene. Derom ingen tvil. Og de har en formidabel drahjelp fra de statsstøttede mediene. For tall som dette får man knapt aldri presentert i flaggskipene BBC og NRK. Slik kan båten seile videre med strømmen som tar oss til en helt ny virkelighet om få år.
En nasjon dør ikke fordi den blir drept men fordi den begår selvmord, for å sitere den britiske historikeren Arnold J. Toynbee.
Illustrasjon: HRS
Henrik Sundt på Facebook 8. juni 2026
Matt Goodwin (delvis betalingsmur)