Republisering tillatt med kildeangivelse.
Originalens tittel: Muslime erobern Deutschland. Eine Dokumentation.
Valgt ut og kommentert av Adelgunde Mertensacher.
Utgitt av CHRISTLICHE MITTE (Kristent Senter), 59531 Lippstadt, Tyskland, 1998.
Nei til integrering
«I begynnelsen regnet man i tysk politikk med en rask assimilering av «utlendingene» til den «høyere utviklede» og «mer fremskredne» europeiske kulturen. Da dette mot forventning ikke skjedde, foretok man en pedagogisk vri og kalte assimileringen for «integrering». … I dag kan man fastslå at denne utlendingspolitikken faktisk har mislyktes. Tyskland er i realiteten et «multikulturelt samfunn» – noe som ikke godtas av deler av befolkningen. …
Fremtiden for islam i Tyskland vil i stor grad avhenge av om dette samfunnet blir et apartheid-samfunn eller om muslimene blir likestilte statsborgere. Derfor må en av de mest presserende oppgavene for muslimene i Tyskland være å arbeide for politiske endringer i denne saken..
Overfor dem som angriper, forfølger og undertrykker muslimene – som rasistene, kolonialistene og imperialistene i vår tid – gjelder det: «Og kjemp for Allahs sak mot dem som bekjemper dere. … Og drep dem hvor dere enn møter dem, og fordriv dem derfra hvor de har fordrevet dere; for forfølgelse er verre enn drap» (Sura 2, vers 191 f) …
Islam lar seg ikke redusere til privat religiøsitet, for de troende er gitt et samfunnspolitisk oppdrag. … Den vestlige dominansholdningen, den som vil diktere muslimene hvor mye av deres tro som kan tolereres i Vesten må avvises fullt og helt. … Målet for muslimer i Vesten må være å kjempe seg til en plass som er forsvarlig etter islamsk syn, og ikke en «nisje» som det vestlige samfunnet sjenerøst tildeler oss. Dette vil til syvende og sist bare være mulig hvis det vestlige samfunnet gir opp sin assimilering og aksepterer den «islamske virkeligheten» slik den er, eller rettere sagt: slik muslimene former den. … Det muslimene kan og må gjøre nå, er på eget initiativ å skape så mange «autonomi-rom» som mulig; institusjoner og strukturer hvor troen kan utvikles og praktiseres uten permanent innblanding utenfra. …»
Die Morgendämmerung, nr. 11/12, 1995, s. 19 ff
«I denne og andre undersøkelser blant muslimer er det påfallende at enhver form for trosutøvelse som går utover den rent private religiøse praksis, umiddelbart blir stemplet som «fundamentalisme». Med en gang muslimer organiserer seg som et islamsk fellesskap og virkeliggjør islams samfunnspolitiske dimensjon, brukes umiddelbart det onde ordet «ghetto», og enhver islamsk institusjon blir sett på som spire for et truende «parallellsamfunn». (s. 129)
Noen går enda lenger og setter dette inn i en verdenspolitisk sammenheng: Islamske minoriteter i Europa kan i kulturkrigen bli fremskutte frontlinjer for «islamsk fundamentalisme» i hjertet av det europeiske kontinentet.
Det virker som om det som mot forventning ikke har skjedd av seg selv, nå skal tvinges frem med press: Muslimenes assimilering i det vestlige samfunnet. … Menneskets plikter overfor Allah er alltid også plikter overfor Hans skapelse, altså i siste instans samfunnspolitiske plikter som en muslim ikke kan fravike bare fordi det vestlige samfunnet ikke liker det.»
Die Morgendämmerung, nov. 96 – feb. 97, s. 23 f
«Sjefen for det føderale kontoret for beskyttelse av grunnloven, Peter Frisch, har oppfordret alle muslimer i Tyskland til ikke å sende døtrene sine på skolen med hijab.
Til avisen Tagesspiegel [Dagsspeilet] sa Frisch at demonstrativ bruk av hijab i skolen er et tegn på ekskludering. Islam vil trolig bli det største problemet for sikkerheten i Forbundsrepublikken i det kommende århundret, og for å motvirke denne faren er det nødvendig med mer toleranse fra begge sider,» forklarte Frisch.
(fra SOZ* 14.4.1997) * Forkortelsen er ikke forklart.
Søster Sabah sendte deretter følgende uttalelse til forbundsdagspresidenten prof. dr. Rita Süssmuth:
«Hvis Det føderale kontoret for beskyttelse av grunnloven ønsker å beskytte forfatningen ved å endre islamske trosregler, – noe som absolutt ikke er dens oppgave! – da blir det farlig, men ikke bare for muslimene!
Våre utenlandske søstre i islam kom med sine familier til vårt land – som flyktninger fra politisk eller økonomisk press; de yngre pustet lykkelige inn «frihetens luft»; hvilket menneske kunne tillate seg å dømme dem? NÅ prøver «friheten» å undertrykke dem: «Glem hvem dere var – glem hva dere visste – glem deres fødselsrett, islam –». (s.130)
Nå, mer enn noen gang, må de «innfødte» muslimske kvinnene vise solidaritet med disse søstrene, om ikke annet i sin egen interesse: Tyske muslimer er mindre tyske, men muslimer!
Dette, vårt statsapparat, er ikke skånsomt mot dem som tenker annerledes; dem som har en annen tro.»
HUDA Aktuell, s. 61
«Deutschsprachige Islamische Frauengemeinschaft» (DIF) [Tysk-språklig islamsk kvinnefellesskap], Köln, presenterer seg som dialogpartner for «kirker, universiteter, medier og kvinneorganisasjoner».
Med skriftet «Schleierhaft» går de til angrep på tyske lærere og skolemyndigheter:
«Spesielt muslimske jenter på barneskolen og ungdomsskolen er utsatt for belastende, uforsvarlige og upedagogiske metoder i et samfunn som tror at det alene streber etter utdanningsmål som er verd å undervise. Islam er et stadig kontroversielt tema i den tyske skolen. …»
Om «sårende ord mot muslimske barn og ungdommer, for det meste tyrkere, i tyske skoler og utdanningsinstitusjoner» heter det videre:
«Ingen tvil om at det dreier seg om psykisk vold. Men også stille, ikke-verbal diskriminering som å ignorere, overse, late som det ikke finnes muslimer i Europa, hører til daglige lidelser for muslimske barn i tyske skoler.»
Målet med skriftet fra «Islamsk kvinneforening» er å oppfordre muslimske barn, ungdommer og foreldre til motstand:
«Vi ber dere om unnskyldning på vegne av alle de arrogante eller uoverveide voksne for det som er blitt gjort mot dere, og håper at deres lidelser og ubehag tar slutt, i det minste når dere har vokst fra deres «oppdragere». Hva kan dere muslimske barn gjøre?
Dere kan forsøke å bli kjent med deres rettigheter. For barn har rettigheter. Hvorfor skulle ikke (muslimske) barn slå seg sammen til en barnevernsforening?
Gi et klart avslag til de kvinnelige barne- og ungdomsarbeiderne og lærerne som bidrar til at skolen blir en tvangsanstalt der barns personlighet deformeres, og håp, kreativitet og livsglede kveles.
Skulle dere bli diskriminert, så forsvar dere… Hva med å utestenge lærerinnene fra undervisningen? …
Det muslimske barnet blir stadig konfrontert med godt forankrede fordommer i skolen, gjennom stadig gjentatte anti-islamske slagord og med lærere som bare ved synet av en hijab i klasserommet føler seg skremte og redde, og automatisk tenker: hijab, islam, fundamentalisme, tilbake til middelalderen, terrorisme, fare for Europa.
Med stort engasjement prøver tyske lærerinner og sosialpedagoger å redde muslimske jenter fra islams grep og de patriarkalske familiestrukturene i foreldrehjemmene, for så å drive dem så raskt som mulig inn under det kristne, vestlig preget patriarkatets herredømme. Fra asken til ilden?» (s. 131)
Forventningen i det tyske samfunnet om at muslimene skal integrere seg, blir kritisert som en «hyklersk fristelse» fra et «samfunn alvorlig rammet av overlegenhetssyndrom».
Derfor oppfordrer Det islamske kvinneforbundet alle muslimske foreldre til «å gjøre seg kjent med de mange rettighetene de har som foresatte i skolen». Konkret: «Tilbyr deres samarbeid i skolen. Vær klar over at dere som borgere og skattebetalere finansierer skolen, og hold dere unna overdrevne takknemlighetserklæringer, som om formidling av utdanning var en gratis gave. Og glem ikke at dere som muslimer har rett til, på linje med andre trossamfunn, å opprette og drive egne skoler.»
«Der Morgenstern» (2, 1997) kommenterer:
«Når noen oppfører seg dårlig, er det irriterende. Men når noen oppfører seg dårlig og samtidig føler seg helt fantastisk, har det en helt spesiell smak. Nettopp dette er tilfellet når representanter for tyske myndigheter – lærere, rektorer, kulturdepartementet – utøver massivt psykisk og noen ganger også fysisk press på muslimske jenter for å hindre at de kommer på skolen med hijab. Siden denne formen for påvirkning, som går så langt som til den mest subtile psykiske terror, ikke bare gjør narr av alle pedagogiske prinsipper, men også på det groveste strider mot de rettsprinsippene som forvaltningsdomstolene stadig har bekreftet, må man spørre seg: Hvilke skjulte motiver kan det være som får de som vokter det de anser som vestlig kultur,* til å begå så godt dokumenterte og alvorlige brudd på gjeldende lov? [* bokstavelig: Aftenlandets kultur] (s 132)
Hvordan er det mulig at nettopp de som skal og ønsker å oppdra våre barn, gjør en så dårlig figur i saken om hijab? Hva kan vi muslimer gjøre for å motvirke den nærmest stereotype dårlige innflytelsen tyske lærere har på muslimske barn?» (s. 3)
Tidsskriftet «Morgenstern» [Morgenstjernen, utgitt i Bonn] spurte i nr. 6/1997 sine lesere: «Hvordan er det mulig at representanter for våre myndigheter oppfører seg slik at barna i profeten Muhammads menighet (forsamling for muslimske kvinner) utsettes for slike lidelser? Hva er det som gjør tyske lærere så fiendtlige mot muslimer?»
Salim Spohr, den ansvarlige redaktøren, svarer:
«For det første det faktum at en tysk lærer knapt blir kjent med noe annet enn den «moderne» vestlige kulturen, som han føler seg som vokter av. Oppvokst i en tid preget av grenseløs grådighet og mangel på respekt mellom mennesker og overfor Gud, må han anse det allestedsnærværende perverse og obskøne som normalt, ja, sett fra et teleologisk perspektiv, til og med som et fremskritt. Den som lever i toalettskålen, vil neppe klage over dårlig lukt, siden han ikke kjenner til noe annet. …
Noe som kompliserer saken er at lærere i sin polaritetsprofil skiller seg betydelig fra andre yrkesgrupper i Vesten, nettopp ved at ingen andre så sterkt sikter mot å ha rett og få rett som han gjør. Som vokter av det han anser som kultur, vil han forsvare stanken fra sin toalettskål – metaforisk sett, med den uforsonlighet som en livs-eliksir [mirakelmikstur] krever for en som må ha rett.
Men Tysklands lærere, dere er herved advart mot å fortsette å provosere himmelen så skamløst. Hold hendene unna muslimske kvinner som bærer hijab!»
I «Der Morgenstern» (nr. 2, 1997) spør Musa Serdar Celebi, formannen for «Tyrkisk-islamske kulturforeninger i Europa» (ATIB):
«Peter Frisch er president for Kontoret for beskyttelse av grunnloven [Amtes für Verfassungsschutz]. Han har oppfordret alle muslimer som bor i Tyskland til ikke å sende døtrene sine til skolen med hijab. Han sier at demonstrativ bruk av hijab i skolen er et tegn på utstøting. Og han sier videre at islam antakelig vil være det største problemet for Tysklands indre sikkerhet i de kommende årene.
Musa Celebi:
«Det presidenten sier, strider mot den tyske grunnloven . . . Enhver muslimsk kvinne kan, hvis hun vil – man kan ikke tvinge henne – men hvis hun vil, har hun lov til det. Og den tyske grunnloven tillater det. Presidenten kan ikke forby det, han kan ikke motsette seg sin egen grunnlov! Hvis vi går til rettsak mot presidenten for Kontoret for tyske grunnloven, vil vi vinne, hundre prosent sikkert …” (s. 133)
Ja til vold
Under ledelse av prof. Heitmeyer kommer «Instituttet for konflikt- og voldsforskning» ved Universitetet i Bielefeld, etter en representativ undersøkelse i Nordrhein-Westfalen, til den konklusjon at en tredjedel av tyrkiske ungdommer i alderen 15 til 20 år er villige til å bruke fysisk vold i islams interesse, og nesten en fjerdedel er av den oppfatning at «hvis noen kjemper mot islam, må man drepe ham».
I en såkalt analyse i tidsskriftet «Der Morgenstern» (6, 1997) står det følgende:
«De fleste voldshandlingene som begås i forbindelse med kulturkonflikter (overfall, fornærmelser, drap, brannstiftelse) utføres fortsatt av vestlige med en vestlig-kristen bakgrunn, mens muslimske ungdommer sjelden gjengjelder. … Fra et islamsk perspektiv er det beklagelig at bare en tredjedel av de spurte er enig i å engasjere seg, om nødvendig militant, i støtte til muslimer som blir truet. At bare en tredjedel helt eller dels støtter målene til f.eks. IGMG,* er overraskende lavt. Derfor er det vanskelig å forstå den bekymringsfulle tonen i tolkningene.»
* IGMG = Islamische Gemeinschaft Milli Görüs; tyrkisk religiøs-politisk bevegelse
Når det gjelder voldshandlinger i Berlin og de gamle delstatene i 1996, så stod muslimske tyrkere for 11,6 % av drap og drapsforsøk, 12,7 % av voldtekter og 15,2 % av ran og utpressinger.
Det islamske tidsskriftet med den pretensiøse tittelen «Dialog» [utgitt i Köln] kom i mars 1996 med skarp kritikk:
«I Tyskland snakkes det mye om høy ‘utlendingskriminalitet’. Kilden til det statistiske ryktet er politiets kriminalstatistikk. Disse tallene er i høy grad fremmedfiendtlige. I tillegg spres ryktene om den høye «innvandrerkriminaliteten» hovedsakelig av politikere, medier og samfunnsvitere som har etisk homogene samfunnsformer som mål. Disse statistiske ryktene utgjør en stor fare for den indre freden og legger det sosialpsykologiske grunnlaget for en rasistisk holdning.» (s. 134)
«Islam her og nå» [utgitt i Karlsruhe] nr 2/1996:
«Man kan diskutere tallene fra de tyske myndighetene, men faktum er at de eksisterer. Og med dem blir det drevet politikk. … Angivelig har muslimske ungdommer fra ulike land en høy andel av kriminaliteten i Tyskland. … Politiets tellemåte der antallet registrerte mistenkte ikke er identisk med det faktiske antallet mistenkte, driver kriminalitetsraten i været. Av disse og andre grunner er en objektiv tolkning av ungdomskriminalitet i de fleste tilfeller ikke mulig. …»
Ett år tidligere stod det i samme tidsskrift:
«Alle som anser seg for å være ansvarlige demokrater, føler trang til å påpeke faren ved islamsk fundamentalisme, noe som for de fleste er likestilt med «islamsk terror». Da blir det tenkt ut trussel-scenarier i Vest-Europa, statistikk blir konsultert, beredskapsøvelser gjennomført osv. Alt dette for å bevise at Vest-Europa, deriblant Forbundsrepublikken, står overfor en bølge av terroraksjoner fra «radikale muslimer».
Diskusjonen i Tyskland er så opphetet at til og med «Bundesamt für Verfassungsschutz» (Det føderale kontoret for beskyttelse av grunnloven) så seg nødt til å utgi en rapport om de «islamske ekstremistene». Selv i diskusjonen om islamundervisning i tyske skoler mangler ikke komponenten «islamsk fundamentalisme». Hvis situasjonen ikke var så alvorlig for muslimene, kunne dette enkelt avfeies som paranoia.
At forestillingene også fra offisielle hold nesten grenser til paranoia, fremgår allerede av nevnte rapport fra Verfassungsschutz, som blant annet mener å ha kunnskap om at ekteskap mellom muslimske menn og tyske kvinner fremmes for å spre islam i Tyskland!
Denne uansvarlige skremselspropagandaen skaper grobunn for voldelige grupper rettet mot muslimer, og danner også grunnlag for statlige undertrykkende tiltak mot muslimer, slik man kan se i Frankrike med forbudet mot hijab eller utvisningen av imamer. (s. 135)
På den andre side har hverken media og grunnlovsbeskyttelsen lagt frem konkrete bevis for voldshandlinger begått av islamske fundamentalister overfor befolkningen i Tyskland. Etter vår vurdering vil dette også forbli slik, da muslimer ikke utøver vold mot Tyskland eller Europa, selv om noen blir klassifisert som ekstremister. En ufravikelig forutsetning for å utarbeide felles løsningsmodeller sammen med muslimene er imidlertid at de ansvarlige kvitter seg med paranoiaen rundt «islamsk fundamentalisme». Islam her og nå, 2/1995
Samme tidsskrift, «Islam her og nå», nr. 3/1996:
«Vi legger ikke til grunn de samme tallene fra politistatistikken som ligger til grunn for den offentlige debatten. På den annen side ønsker vi heller ikke å ignorere den faktiske kriminaliteten blant muslimske ungdommer. Samfunnet er ikke villig til å gi ungdommene en passende plass. Ungdommene befinner seg i en kamp mot sin historie og mot sin fremtid. Konsekvensen av denne holdningen blir i politistatistikken ganske enkelt registrert som «kriminalitet» og også forstått som sådan, mens man når det gjelder kriminalitet blant tyske ungdommer går mye mer nyansert til verks. … Muslimske familier befinner seg i en så fatal situasjon at de ser det hjerteløse tyske industrisamfunnet som hovedårsaken. Noe tyrkiske foreldre overhodet ikke kan forstå, er fritids- og eventyroppførselen og forbruksgalskapen i et samfunn der mange familier hat to inntekter…»
Al-Islam nr 3/96 [utgitt i München] kritiserer at antallet ekstremistiske muslimer i Tyskland ifølge Forbundsrepublikkens forfatningsbeskyttelse har økt betydelig, nemlig i 1995 med nesten 20 % mer enn året før:
«Man kan altså regne ut at med denne økningen vil alle muslimer i Tyskland være ekstremister om få år. … De som blir beskyldt for dette, kan praktisk talt ikke forsvare seg, og de har heller ingen lobby som kan representere deres interesser. På denne måten blir de plassert i en situasjon der de tilsynelatende står i strid med den offentlige orden. (s. 136)
Etikettene; de «moderate» eller «liberale», i alle fall «konstitusjonstro» mot de «ekstremistiske» eller «fundamentalistiske», i alle fall «konstitusjonsfiendtlige» muslimene og muslimske institusjoner i Tyskland, som man i det siste i økende grad forsøker å klistre på oss, og som noen til og med gjerne lar seg klistre på, har i hovedsak to betydninger: For det første skaper de avgrensninger og mistillit blant muslimene og hindrer dermed samarbeidet mellom dem, og for det andre letter de sorteringen og utvelgelsen. Den ene gruppen står i rapportene fra forfatningsbeskyttelsen, de andre (ennå) ikke. … Hvor lenge vil muslimene i Tyskland sove, før de trekker konsekvensene av at de, enten de vil eller ikke, til syvende og sist alle sitter i samme båt?» (s. 1f)
‘Deutsche Muslim-Liga’, DML [utgitt i Hamburg], skrev i bladet sitt for sept/okt 1997:
«Hvis man kan tro pressen, som siterer presidenten for det føderale forfatningsvernet, finnes det i Tyskland grupper av muslimer som angivelig har som mål å opprette et «islamsk teokrati». Det forblir ubesvart hvorfor påståtte «funn» fra offisielle instanser blir sluppet ut til offentligheten.
Enten er man ute av stand til å vurdere og tolke slike «funn» riktig, eller så har vi her å gjøre med en bevisst desinformasjon fra den tyske offentligheten som del av en kampanje for å fremstille islam som en fiende. Det kreves virkelig ingen synske evner for å innse at det her muligens gjøres et forsøk på å skape en «tyrker», og plassere alle muslimer i én og samme bås som radikale og dermed grunnlovsfiendtlige. Vi tar på det sterkeste avstand fra dette.» (s.137)
*
ISLAMRAT for Forbundsrepublikken Tyskland Rådets formann -إن البنيد الله الإسلام
ISLAMRAT Friedrich-Ebert-Allee 26 53113 Bonn
Åpent brev
Til presidenten for Forbundskontoret for forfatningsbeskyttelse
Dr. Peter Frisch Merjanstraße 100, 50765 Köln, oktober 1997
Kjære Dr. Frisch,
I den siste tiden har De ikke gått glipp av noen anledning til å fremstille islam, muslimene og særlig de muslimske ungdommene som den «største fare» og trussel mot Tyskland.
I denne sammenhengen har De riktignok gjentatte ganger forsøkt å dele tilhengerne av den islamske troen inn i «gode» og «dårlige» muslimer. Dette skillet er imidlertid like lite troverdig som Heitmeyer-studien, som stadig må tjene som «bevis» for den «islamske faren», selv om den imidlertid er svært omstridt i fagmiljøet.
Nå har De gått så langt som å nedvurdere selve den islamske læren som kilden til vold og oppfordre den tyske befolkningen til å utvikle følsomhet overfor muslimenes tro, hva De nå enn måtte mene med det.
Vi oppfordrer Dem derfor til å underbygge Deres uhyrlige påstander offentlig, vi gjør også oppmerksom på at det først og fremst er tyrkiske muslimer som har måttet lide under den såkalte fremmed- eller utlendingfiendtligheten. Det var moskéer, hus og institusjoner bebodd av muslimer som ble ødelagt; ingen kirker, hus og institusjoner bebodd av kristne.
Dersom De ikke kan underbygge påstandene Deres konkret, må vi gå ut fra at De har handlet og handler ut fra islam- eller fremmedfiendtlige motiver.
Med vennlig hilsen
Maser Öj day (sign)
Hasan Özdogan
– Rådsformann –
Kritikk i mediene og kritikk av mediene
Foredragsholdere på konferansen for tyskspråklige muslimer i 1993 i Islamisk Senter Hamburg rettet skarp kritikk mot de tyske mediene: (s. 138)
«Metodene mediene bruker er ofte bevisst manipulerende og tjener til å opprettholde og forsterke det allerede forvrengte bildet av islam ved målrettet å stadig knytte islam til henrettelser, tortur, voldtekt, diskriminering av kvinner, menneskerettighetsbrudd osv. I trykte medier skjer dette først og fremst ved hjelp av sensasjonsbilder (som ofte ikke har noe direkte med innholdet i en artikkel å gjøre) og nærmest primitive ledsagende tekster. Redaktørene vet selvfølgelig at de fleste leserne bare eller først og fremst tar inn bildene sammen med teksten, uten å lese resten av teksten, som kanskje er noe mer nyansert. Dette er altså den berømte rettferdigheten, toleransen og liberalismen i vestlig journalistikk overfor muslimer, og som De vet, kan disse knapt forsvare seg effektivt mot medienes nedvurdering av deres religion. Det er derfor ingen tilfeldighet at jeg i mine undersøkelser av trykte medier ikke har støtt på en eneste seriøs redegjørelse for den islamske holdningen til menneskerettigheter.» (s. 8f)
Fra et konferansehefte, 1993:
«Hver dag når nyheter om muslimer oss. Men hvordan ser mediene på oss? … Vi observerer i alle disse fremstillingene en stadig mer misvisende rapportering. Jeg har ikke observert noen bevisst sannferdig gjengivelse av muslimenes situasjon, deres virkelige mål og intensjoner samt deres faktiske verdenssyn i vestlige medier. … Vi konstaterer at temaer knyttet til islam i økende grad behandles følelsesmessig, og vi er alle klar over at det her skal bygges opp et nytt fiendebilde: islam og muslimene. Dette er heller ikke overraskende når man først vet at flertallet av de store nyhetsbyråene står direkte under islams erklærte fiender. Bare av den grunn ville det være tåpelig å anta at våre fiender ikke ville bruke sine maktmidler, i dette tilfellet mediene, mot oss.. Her i Vesten er mediene den offentlige krigsarenaen, i stedet for biologisk drap driver man med karakterdrap på muslimene. …
Vi befinner oss i krig, vi blir angrepet, og det er vår hellige islamske plikt å forsvare oss, uavhengig av hvilke midler vi har til rådighet. Før vi forsvarer oss, må vi imidlertid forstå deres arbeids- og angrepsmetoder.
I begynnelsen av våre overveielser skal fiendens mål stå i fokus. Fordi nettopp disse målene står i absolutt motsetning til Allahs vilje, og fordi islam er den eneste gjenværende festningen som aktivt går i forsvar mot antigudelige og antireligiøse angrep, er utryddelsen av den sanne islam fiendens mest presserende mål.
Det overordnede målet som er erklært mange ganger, å utrydde islam og muslimene, og dermed fjerne Allah helt fra menneskenes hjerte, kan deles inn i ulike delmål: Utryddelsen av muslimene politisk, økonomisk, kulturelt, biologisk og moralsk. I hvert delmål blir vi angrepet, i hvert delmål foregår det et regelrett felttog mot oss. … Vi befinner oss i et land hvor media ønsker å gjøre lokalbefolkningen viljeløs og forsvarsløs, og dermed styrbar. …
Hvordan skal man forholde seg til nyhetsmeldingene i detalj?
Hvordan gjenkjenner man et angrep, spesielt de skjulte? Hva kan man gjøre mot det? Først og fremst gjelder det å ha ufravikelig kunnskap om egen religion, og viljen til å kjempe for den, om ikke å ofre seg. … Det første spørsmålet som må besvares, er: Hvem informerer meg? Hvem er medieskaperen?
Når man besvarer dette spørsmålet, må man alltid huske: Allah har befalt at man i utgangspunktet skal mistro alle fiender. I Koranen står det – gjengitt etter hukommelsen: «Å, dere troende, når en ondskapsfull person kommer til dere med en nyhet, så undersøk den nøye.» (49:6). [«Dere troende! Hvis en ugudelig person skulle bringe dere en opplysning, gransk den grundig, (så det ikke skjer slik) at dere påfører et folk (urettferdig) lidelse i uvitenhet, og så angrer på det dere har gjort.» www.norskkoran.no . Medina, nr 106]
Kjære brødre og søstre, vær standhaftige, særlig i krigen som mediene påfører dere!»
«Hvis man følger med på de daglige nyhetene, vil man lett kunne konstatere at nesten annenhver melding har sammenheng med islam og muslimene. … I den langt største delen (av nyhetene) får offentligheten gjennom massemediene et demonisert bilde av islam, med propagandateknikker som ligger langt bak datidens fiendebilder mot kommunismen. (s. 140)
Retorikken i denne typen reportasjer generaliserer og leker uansvarlig med en ubegrunnet frykt mange føler, og stempler folk med betegnelser som radikale islamister, islamske terrorister, militante fundamentalister, skjeggete ultras [Ultras ?] osv. I likhet med andre trossamfunn og folk blir muslimer bekjempet bare fordi de gjør krav på sin rett til selvbestemmelse og liv. Samtidig antydes det hvor voldelige de er i denne sammenhengen. Det grenser til ren kynisme når man sammenligner medienes bilde med virkeligheten. Det er skremmende hvor lettvint ofre omdannes til gjerningsmenn og til slutt også stemples som syndebukker.
„Die Morgendämmerung“ [Daggryet, utgitt i Hamburg], mai/juni 1993, s. 57 f.
«Faktum er at informasjonsflyten på internasjonalt nivå monopoliseres av de store nyhetsbyråene Reuters (britisk), AP (Associated Press, amerikansk) og AFP (Agence France Press, fransk). Bevisst eller ubevisst formidler disse byråene vestlig, jødisk-kristen ideologi og eksporterer den til alle kontinenter. Dette er ikke den eneste grunnen til at Vesten må akseptere beskyldningen om kulturimperialisme.
Det er videre et ubestridt faktum at enkelte grupper og personkretser som spiller en betydelig rolle i mediepolitikken, ikke har noen interesse i å rapportere positivt om islam. …
Det finnes ikke mange moralsk og etisk tenkende personer som kjemper mot det rådende meningsbildet; en vanskelig oppgave som man ikke nødvendigvis kan forvente av en ikke-muslim. Og siden muslimene ikke har stor mediemakt, må alt settes inn på, gjennom personlig innsats fra hver enkelt, på skolen, på arbeidsplassen osv., verbalt og nonverbalt gjennom vår oppførsel, å opplyse om misforholdene i denne informasjonen».
«Islam her og nå» [Karlsruhe], januar 1994, s. 4
I utgaven fra juli 1997 fremstiller «Islamische Zeitung» (IZ), Postboks 2048, Weimar (identisk med adressen til «Weimarer Institut») i en «statusrapport til 14. utgave»:
«IZ har som mål å bryte det lukkede mediekartellet mot islam på mellomlang sikt. Islam blir i dag i stadig større grad mål for subtile ærekrenkelser og beskyldninger. Spesielt fjernsynet blander subjektive meninger med bildenes suggestive kraft. (s. 141)
Vanligvis får de muslimske offeret verken rom eller mulighet til å gi sin egen og uforkortede fremstilling av situasjonen eller overbevisningen til muslimene. I mellomtiden er IZ på vei mot suksess og kan gå målrettet til verks mot den negative nyhetsdekningen. Når et fly eller en bygning eksploderer et sted, vet man allerede før de siste ruinene har falt til bakken og røykskyene har lettet, hvem gjerningsmennene er: De «onde fundamentalistene». Og hvis du uttrykker tvil, ønsker å nyansere eller presisere, høster du mistroiske blikk som signaliserer at du nok også er «en av dem». …
Hvis man følger nøye med på nyhets- og informasjonssendinger på TV, vil man legge merke til at akkurat i det øyeblikket ord som «fundamentalister», «radikal-islamistisk», «fanatisk» osv. blir nevnt, vises bilder av bedende muslimer, kvinner med hijab, moskéer eller muezziner [en som kaller inn til bønn], ofte med koransitater eller bønnerop som bakgrunnslyd. Dette skjer ikke tilfeldig, men er også en teknikk som ofte brukes i kommersiell reklame. …
På denne måten kan selv innlegg med en generelt sett ganske balansert tekst ha en sterk fiendebildebyggende effekt, når kombinasjonen av tekst og bilder formidler slike underbevisste budskap.»
«Islam her og nå» [Karlsruhe], nr. 12, 1996
«Løgner, løgner og enda flere løgner sprer de onde for å forvirre menneskenes hjerne, for å ødelegge ungdommen, for å forråde menneskehetens idealer.
Løgner, løgner og enda flere løgner sprer de om islam; frykten deres driver dem til å erklære løgnen som ideologi. De frykter islam, fordi den avslører – og ødelegger – deres skitne forretninger!
Men alle løgnene deres er som en såpeboble i forhold til islams kraft. Allah er med de standhaftige – alltid og evig. Allahu akbar. [Allah er større.]»
Ali Kaufmann i: «Die Morgendämmerung» [„Daggryet“ Hamburg], juli/august 1994, s. 31
«Fiendebilde» CHRISTLICHE MITTE – KRISTENT SENTER
CMs borgerundersøkelse: «Vil du ha et islamsk Tyskland?» (se s. 84) utløste kritikk i flere islamske publikasjoner:
Postutsendelse!
CHRISTLICHE CM MITTE
BORGERUNDERSØKELSE:
Ønsker De et islamsk Tyskland?
Islamiseringen av Tyskland er i full gang! I 1970 var det tre moskeer i Tyskland. I dag er det mer enn 2400. Nesten hver uke kommer det en ny til. Moskeene er i hendene på foreninger med politiske mål.
Hva vil islam?
Islam vil ha verdensherredømme. Slagordet er: «Islam hersker, blir ikke hersket over!»
Hver muslim er gjennom Koranen forpliktet til å omvende kristne til islam eller utrydde dem. Ifølge islamsk lære er kristne vantro, avgudsdyrkere, fordi de tror på den treenige GUD:
«Bekjemp dem til Allahs religion er utbredt overalt!» (8. sura i Koranen, 39)
«Grip dem og drep dem hvor enn dere møter dem!» (4. sura, 91)
Kvinner er underlagt mannen etter islamsk lov. De kan tuktes og slås. (4. sura, 34)
Den antikristne, intolerante og aggressive villfarelsen omfatter allerede halve kloden. Den som forlater islam, trues med dødsstraff.
Ønsker De islamisering av Tyskland?
-
- Islam satser på å overrumple uvitende kristne. Den ser gode muligheter for en verdensomspennende islamsk revolusjon.
- Etter vedtak fra Det islamske verdensrådet skal alle kristne i de islamske landene være utryddet innen år 2000.
- Spesielt i Sudan, Pakistan, Egypt, Libya, Saudi-Arabia, Algerie, Jemen og Libanon blir kristne torturert, fengslet, undertrykt og drept.
- I Tyrkia har antallet kristne gått ned fra flere millioner til 150 000 på grunn av drap og fordrivelse.
Delta i denne folkeavstemningen. Deres svar vil være med på å avgjøre om det skal opprettes flere politiske moskeer og islam-sentre i Tyskland.
CMs borgerundersøkelse: «Vil du ha et islamsk Tyskland?» (se over) utløste kritikk i flere islamske publikasjoner:
«Islam her og nå» nr 6, 1995:
«Det finnes blant annet en forening ved navn ‘Christliche Mitte’ [Kristent Senter] som, bortsett fra abortspørsmålet, bare synes å ha ett mål, nemlig å ‘avverge faren for en truende islamisering av Tyskland’. I sitt månedlige tidsskrift ‘Kurier’ [Kurer] med tema-utgaver om dette temaet, argumenterer de ved hjelp av løgner og halvsannheter – tro mot mottoet: noe vil vel feste seg. Selv om denne stygge formen for anti-islamisme ble brakt inn for Forbundsdagen av et SPD-parlamentsmedlem, så den føderale regjeringen ingen grunn til å gripe inn. Dermed fortsetter foreningen – for eksempel med flygeblad og tekster som denne: «Hver muslim er forpliktet av Koranen til å omvende kristne til islam eller utrydde dem», selv om Koranen utvetydig forbyr tvang i troen og foreskriver en positiv omgang med kristne og jøder. Hvor mye skiller denne propagandaen seg fra antisemittismen i begynnelsen av Hitlers tid?
Selv bare et snev av det som her skrives om muslimene, ville ført til sosial og politisk forakt for forfatteren – i tillegg til rettslige konsekvenser, dersom han hadde byttet ut ordparet islam/ muslim med jødedom/ jøde. Kan man forklare denne dobbeltmoralen utelukkende med historien?
Så lenge beskyttelsesmekanismene mot ærekrenkelser, løgn- og smusskampanjer bare gjelder for bestemte grupper, må man innrømme at Tyskland egentlig ikke har lært noe, men bare tar hensyn til historien og et visst press utenfra.» Islam her og nå, nr. 6, 1995
Leserbrev i «Al-Islam» [tidsskrift utgitt i München]:
«Jeg vil gjerne fortelle om dette (CMs borgerundersøkelse) at jeg for bare noen dager siden fikk besøk av en tysk nabo som bor et par hus lenger bort. Hun var svært opprørt og hadde kommet for å vise meg et hetsblad mot islam, fra «Christliche Mitte». Jeg har aldri hørt om denne organisasjonen før. Uansett, denne «Christliche Mitte» gjennomfører en såkalt «borgerundersøkelse», og overskriften lyder derfor: «Vil du ha et islamsk Tyskland?» I seg selv, tenkte jeg, er ikke det noe dårlig spørsmål, og jeg syntes det var ganske morsomt. Men resten er bakvaskelse og skitt. Det jeg imidlertid synes er bemerkelsesverdig, er det naboen sa til meg: «Vet du, hvis det skal være kristent, så kan jeg bare skamme meg over det, og da vil jeg faktisk heller ha et islamsk Tyskland, hvor jeg ville føle meg mer vel som kristen, uten frykt for forfølgelse.» (s. 143)
Jeg syntes denne kvinnens spontane reaksjon var ganske bemerkelsesverdig, og det gir også mot og håp, og jeg vil også legge til at jeg ofte har slike samtaler, og vi må gå ut fra at det finnes mange flere av disse menneskene enn vi tror. …
Det finnes bare én islam, og en mangfoldighet som gjør vårt islamske liv rikt og fargerikt, og som – inshallah – hjelper oss å legge grunnlaget og bygge videre for en islamsk fremtid for våre barn. Måtte Allah beskytte og belønne dere og gi dere styrke i det videre arbeidet. Måtte Allah styrke den islamske ummaen og lede oss alle på rett vei.
Måtte Allah beskytte islams hellige steder og gi oss styrke til å forsvare dem og hjelpe oss til seier. Amin.»
Fra et leserbrev av A. Ali i «Al-Islam», nr. 2/1996
«Al-Islam» nr 4, 1997:
«Et svar på bakvaskelsene fra Christliche Mitte i deres flyveblad [«Wurfsendungen»; dette betyr også gratis-reklame, dessuten brukes det nedverdigende og kan oversettes med søppel-utsending] med borgerundersøkelse mot islam i Tyskland» er tittelen på en tospråklig brosjyre (tysk og engelsk) av Gaironisa Jacobs, som viser en kopi av «flyvebladet» med overskriften « Bürger-Befragung» [Borgerundersøkelse] og deretter går inn på syv av de falske påstandene som fremsettes der.
Dette er tilsynelatende første gang muslimer tar stilling til aktivitetene til «Christliche Mitte», som i flere år har forsøkt å advare mot det de anser som en stadig mer omfattende «islamisering» av Tyskland, og som også ønsket å delta i det siste forbundsdagsvalget og i denne sammenheng forsøkte å vekke oppmerksomhet med islamfiendtlig TV-reklame. Dessverre gir den nå utgitte brosjyren ingen opplysninger om hvem eller hva denne såkalte «Christliche Mitte» egentlig er.»
«Islamische Zeitung» [utgitt i Wemar] hadde denne overskriften i juli 1997:
«Modig svar til Christliche Mitte. Offentlig svar fra Gaironisa Jacobs på bakvaskelser fra «Christliche Mitte» utgitt.»
«I sin nylig utgitte brosjyre ‘Et svar på bakvaskelsene fra ‘Christliche Mitte’ i deres flyveblad’ tar fru Jacobs for seg fordommer og løgner som denne politiske splittelsesgruppen har fått trykket og distribuert i et flygeblad. I sin analyse av de fremstilte forvrengningene og bakvaskelsene yter fru Jacobs et viktig bidrag til å sette islam i Tyskland i et positivt lys for offentligheten. (s. 144)
Målet med flyvebladet er å gi et så skjevt bilde av Europas muslimer og islam at enhver velutdannet europeer naturligvis må reagere med avsky.
I ulike temablokker tar fru Jacobs for seg de viktigste angrepspunktene og tilbakeviser dem saklig og dyktig. Hun avviser angrepene på en overbevisende måte med sitater fra Koranen og fjerner dermed enhver tvil i ethvert åpent sinn om riktigheten av islams læresetninger. I den siste delen peker hun på den akutte problematikken rundt den europeiske livsstilen, som under løfter om velstand og lykke for massene har skapt en sosial katastrofe som verden i sin helhet hittil ikke har kjent til. Et eksempel er den skandaløse degraderingen av mange kvinner fra Øst-Europa til mer eller mindre slaver av vestlige menn.
I tillegg angriper fru Jacobs også hykleriet til disse «kristne», som her maler et skrekkscenario av trusselen fra de angivelig aggressive muslimene, men som bare i utilstrekkelig grad tar sitt eget ansvar i møte med folkemordene i Bosnia, Tsjetsjenia, Rwanda og Kongo.»
Flere henvendelser fra CHRISTLICHE MITTE til redaksjonene for «Al-Islam», «Islam hier und heute» og «Islamische Zeitung» med anmodning om å oppgi bestillingsadressen for brosjyren, forble ubesvart.
Flere bestillinger på brosjyren fra forfatteren G. Jacobs forble ubesvart eller ble besvart negativt med begrunnelser som «Brosjyren er utgått» eller «Jeg returnerer herved den vedlagte og frankerte konvolutten Deres. Jeg kan ikke oppfylle forespørselen Deres.»
Hvem er Gaironisa Jacobs?
I brosjyren «Islam, min fødselsrett – Min vei til Allah» presenterer G. Jacobs seg som protestantisk døpt, som «sakte» mistet forholdet til Bibelen og «kunne ikke se noen sammenhengende mening i evangeliene i Det nye testamente». Hun «forstod rett og slett ikke hvordan man kunne tro på Gud, den «Hellige Sønn» og den «Hellige Ånd» samtidig»: «Den kristne kirken overbeviste meg ikke gjennom det den forkynte og levde etter. Da jeg var 20 år, meldte jeg meg offisielt ut av den evangelisk-lutherske statskirken. (s. 145)
… Det har vært perioder i livet mitt da jeg drev hjelpeløs og ubeskyttet rundt som et forlatt skip på et opprørt hav. Jeg satte ikke min lit til «Jesus Kristus» eller «Den Hellige Ånd» for å få styrke, trøst og håp.» (s. 11)
Hun gifter seg med en muslim fra Sør-Afrika, konverterer til islam og kaller seg Gaironisa. «Jeg hadde bevisst lagt bort fornavnene til mine faddere, for jeg ønsket nå endelig å bryte det kristne dåpsbåndet.» (s. 27)
Hun kaller sin pilegrimsreise (hadj) til Mekka for «sitt livs største vendepunkt». I sin «hvite likklede» utfører hun innvielsen til Allah med løftet om «å tjene og adlyde Allah alene.» (s. 33)
Under den rituelle steiningen av de tre søylene i Mekka har hun en avgjørende opplevelse: «I et øyeblikk av fysisk og åndelig svakhet sto ‘shaitan’ (Satan) ved siden av meg. Dette og den aggressive oppførselen til folkemengden gjorde at jeg et kort øyeblikk fikk panikk.» Denne opplevelsen gjentok seg ved slaktingen av offerdyret, som tidligere hadde fått hennes navn:
«Et øyeblikk glemte jeg den dype symbolske betydningen av ofringen; ‘shaitan’ sto igjen ved siden av meg, men det var for sent å omgjøre beslutningen. … Jeg rev meg løs fra følelsene mine, og da var jeg klar for å ofre sauen min, symbolet på mitt «jeg»-sentrerte liv.» (s. 37 f)
I dag vier G. Jacobs livet sitt «i da’waens tjeneste». Hun holder foredrag, skriver og blir «regelmessig invitert til religionsundervisning på forskjellige skoler» for å snakke om islam.
«Gjennom da’wa-arbeidet har jeg blitt klar over at islamsk opplæring av våre barn og ungdommer må ha prioritet, for våre barn er byggesteinene for islams fremtid.» (s. 42)
Kritikk av kristne og kirker
Al-Islam aktuell nr. 1, 1994: (s. 146)
«I dag befinner vi oss i en situasjon der den gjenoppståtte islam globalt har blitt kristendommens skarpeste konkurrent. …
I den vestlige verden, som med arroganse ser ned på resten av kloden, finnes det et stort antall ‘gjestearbeidere’ fra den muslimske verden, noe som bidrar til en kristen-islamsk diskusjon. …
Kristendommen hevder at misjon er et middel til religiøs ekspansjon. Om de tidlige kristne var kjent med et slikt oppdrag, må stå åpent, for Markus-avslutningen, som omtaler misjon, ble først lagt til senere. Det samme gjelder et annet sentralt dogme i kristendommen, der man anser Jesus som av samme vesen som Gud, selv om dette bare var et ordspill fra en romersk keiser som ønsket å skape klarhet på et livlig kirkemøte. Og likevel ønsker kristendommen å bli representert på en troverdig måte av teologer som selv erklærer de mest åpenbare usannheter som Jesu lære. …
Det eneste kristendom og islam til slutt har til felles, er den gjensidige misforståelsen som ble skapt gjennom århundrer med møysommelig arbeid og som har etterlatt seg intoleranse og hat som etterkommere. … I opplysningstiden, da menneskene gradvis var blitt myndige og ikke lenger ville vite noe av kristendommen, var kristendommen blitt en religion av kjærlighet og tilgivelse. Hvordan er det mulig å gjennomføre en slik forandring, der en grusom menneskeslakting forvandlet seg til et kjærlighetsbudskap, der det til og med er snakk om å elske sin neste?
Dette er altså den kristendommen som muslimen går i debatt med. Er det i det hele tatt meningsfullt å føre dialoger når man har så forskjellige forestillinger om én og samme sak?»
Dialogpartner Murad W. Hofmann i: Al Islam, nr. 1, 1996:
«Ut fra Adolf Harnacks arbeider [tysk teolog 1851-1939][i] vet vi med sikkerhet at apostlene ikke anså Jesus for å være Gud, og at den såkalte apostoliske trosbekjennelsen derfor hverken stammer fra apostlene eller gjenspeiler deres trosoverbevisning.
Etter jødisk-kristen oppfatning var Jesus, som aldri identifiserte seg med Gud eller sa «jeg» når han mente Gud, en ytterligere betydningsfull jødisk reformprofet – helt i samsvar med det Koranen konstaterer: «Messias, Marias sønn, var bare en sendebud» (5:75).
Heller ikke i den tidlige kristendommen, ikke engang hos Paulus, den egentlige grunnleggeren av kristendommen, fantes det noen hentydninger til den senere treenighetslæren. (s. 5)
Det første økumeniske konsilet i Nikea sommeren 325 ble skjebnesvangert for den tragiske utviklingen, da det fastslo Jesu guddommelige natur med formuleringen om at Kristus var «født og ikke skapt» og «av samme vesen» som Gud Fader. I mange århundrer var en korreksjon av denne avgjørelsen utenkelig. … Impulsen til å gjenopprette den abrahamittiske monoteismen uten forbehold kunne og måtte derfor komme utenfra: fra Arabia; fra en arabisk profet som ikke var en fornyer, men en gjenoppretter av Abrahams religion, Jesu religion, Guds religion. (s. 6)
Konsilet i Nikea, som foreskrev troen på Jesus som en guddommelig person, ligger nå 1670 solår tilbake i tid. Katolske og senere også protestantiske teologer har siden da lagt ned mye teoretisk arbeid i å bearbeide dogmene om Guds inkarnasjon og hans «treenighet», noe de regelmessig mislyktes med. …
Den islamske siden holdt derimot fast ved sin kristologi gjennom alle disse århundrene. Selv muslimske «modernister» og «kulturmuslimer» – fra Ali Abderraziq, Muammar al-Qadhafi og Mahammad Said al-Aschmawi til Farag Foda, Mohamed Arkoun og Bassam Tibi – rører ikke ved én ting: Koranens korrigering av det senkristne Jesus-bildet. For muslimene forble Jesus:
– som Adam; skapt og ikke unnfanget, …
– en profet som utførte mirakler i rekken av andre profeter før ham,
– ingen av de tre personene i guddommen,
– og han døde ikke på korset. …
En muslim siterer – bortsett fra den første suraen – ingen sura i Koranen oftere enn den 112. suraen.* … Det dreier seg her om en nøktern og samtidig rungende avvisning av konsilet i Nikea: «Si: Han er Gud (Allah), den Eneste. Gud (Allah), den Absolutte. Han avler ikke og er ikke avlet, og intet er lik ham»…» * nr 22, tidlig Mekka.
[ «(Kjære høyaktede Profet!) Si: «Han, Allah, er Én! Allah, som uavhengig av alle er, alles verner over alle! Ikke har han avlet noen, og ei heller er Han blitt avlet, og ingen er Ham lik!» www.norskkoran.no (her med ‘Allah’, slik det står i den trykte utgaven, og var i nettutgaven før denne endret ‘Allah’ til ‘Gud’ i ca 2024.]
———
Safiya Plath: «All ros tilhører Allah», Köln 1995. (tidligere protestantisk kristen, konverterte til islam i 1990) :
«Dessverre får kristne kirkegjengere ikke alltid akkurat det som Bibelen faktisk lærer, men blir stadig forkynt de samme historiene. … De kristne som lever etter det kirken sier, blir lurt av den. … Hvorfor de kristne har gjort Jesus til ‘Guds sønn’, er meg en gåte… (s. 12 ff)
I stedet for å søke sannheten eller bare tenke over om ikke en av de andre store verdensreligionene faktisk kunne inneholde Guds ord, holder den (kirken) fast ved sine dogmatiske læresetninger og erklærer alle som ikke er døpt, for vantro. Vel, ellers ville de kristne læresetningene falle sammen som et korthus. (s. 40)
En kristen kvinne som ikke kan bevise at hun var jomfru da hun giftet seg fordi det ikke var blod på lakenet hennes, blir steinet til døde. Brudens far må vise frem lakenet som bevis hvis brudgommen hevder at bruden ikke var jomfru. Hvis en kristen kvinne blir voldtatt, må hun til og med gifte seg med voldtektsmannen. … Så mye om den «stakkars undertrykte» kristne kvinnen. Hvor rettferdig er derimot den hellige Koranen; for den gir kvinnene rettigheter som ingen annen lovbok i verden foreskriver på en så rettferdig og kvinnevennlig måte. Allah er den Barmhjertige .. (s. 62 f)
I et muslimsk hjem skal det ikke henge bilder på veggene – hverken av mennesker eller dyr, ellers vil ikke englene komme inn i dette hjemmet, slik denne hadithen forteller:
«Gabriel avtalte å møte Profeten, Allahs velsignelse og fred være med ham, men dukket ikke opp til avtalt tid. Denne situasjonen var svært tung for Profeten, Allahs velsignelse og fred være med ham, og fikk ham til å gå ut av boligen sin. Ute så han Gabriel og fortalte ham om det tunge han hadde følt. Da sa Gabriel, Allahs fred være med ham, til ham: ‘Vi engler går ikke inn i et hjem der det finnes et bilde eller en hund’ (Al Bukhari).[ii]
Det finnes også kristne som ikke nødvendigvis trenger kors eller lignende for å be. (s. 66 f)
Kristne som ønsker å leve etter Bibelen, enten det er i sekter eller i menigheter, holdes alltid borte fra andre religioner for ikke å bli fristet. (s. 72)
Avsluttende betraktninger: Med mine uttalelser ønsker jeg å vise hvordan noen kristne prøver å trekke vår tro ned i søla. Jeg har aldri sett muslimer snakke eller skrive noe slikt om kristne. …
Åpenbart handler de kristne mot muslimer for å undertrykke dem. De prøver med alle, angivelig «lovlige midler», å presse muslimene ut av deres islamske rammeverk, slik at de endelig også gjør det alle andre gjør: tilpasser seg staten, uten forbehold! Bare slik kan de forhindre at islam sprer seg videre (mener de!) og at folket forblir styrbart. De må nå en gang forstå at islam ikke kan undertrykkes; for bak islam står en høyere makt enn bare mennesker, men de forstår ikke dette.» (s. 98 f)
M.A. Rassoul: “Allahs letzte Botschaft – Argumente für den Dialog mit Christen“, Köln 1995. («Allahs siste budskap. Argumenter for dialog med kristne») (s. 149)
«Har du ikke sett dem som frikjenner seg selv? Men det er Allah som frikjenner hvem Han vil» (Koranen 4:49) [nr 92, tidlig Medina]
[ www.norskkoran.no : «Har du ikke sett dem som viser seg selv frem som rene? Nei, Allah er Den som renser hvem Han enn vil, og det vil ikke bli gjort dem noe urett, ikke så mye som en tråd.» ]
«I henhold til dette verset i Koranen er pavens frikjennelse av seg selv og påstanden om at han er ufeilbarlig, grunnleggende feil.» (s. 166)
Den katolske kirkens praksis med helgenkult er en alvorlig urett mot vår Herre (Allah), for den eneste hellige er Allah, verdens herre og skaperen av himmelen og jorden. … «Når man leser helgen-legendene, finner man navnene på tusen helligkårede forbrytere» (Deschner). (s. 168)
Da Muhammed lå for døden, erklærte han: ‘Allahs forbannelse har derfor rammet jødene og de kristne fordi de har gjort gravene til sine profeter til bønnesteder.’ (s. 170)
Mens hedenske kulter vanligvis viste toleranse og gjensidig respekt for religiøse oppfatninger, ble kristendommen til selve intoleransens religion. I ingen annen religion har denne fanatismen, den hensynsløse forfølgelsen av alle som tenker annerledes, uten å skygge for noen ugjerning, blitt og forblitt så dominerende som i kristendommen i alle dens former», sier Eduard Meyer.
«Utryddelse eller omvendelse» hadde helgenen og hedningehateren Bernhard av Clairvaux skrevet på sitt banner. (s. 292)
Når den tyske staten støtter kirkens misjon i den tredje verden med skattepenger, og det finnes muslimske arbeidstakere blant skattebetalerne i dette landet, følger det logisk at muslimene i Tyskland medfinansierer den kristne misjonen mot sin vilje og sine egne interesser. I hvilken grad denne saken er grunnlovsstridig, må avklares gjennom en grunnlovsklage.
Tre andre symboler er like grunnlovsstridige: Korset på veggene i rettssalene, «Bundesverdienstkreuz» [Det føderale fortjenestekorset] som den høyeste statlige utmerkelsen og «Kreuzemblem» [korsmerket] for Bundeswehr [Tyske væpnede styrker], som minner muslimske medborgere i dette landet om den grusomme historien om korsfarerne. (s. 162)
Åpent brev til biskop Lettmann fra 1989 fra IZ Aachen (Islamischen Zentrums Aachen) (s. 150)
I artikkelserien «Våre muslimske medborgere» (i bispedømmets avis i Münster) har De uttalt Dem inngående om sameksistensen mellom kristne og muslimer.
Islam er ikke lenger en gjest i dette landet. Derfor vil og må vi nå komme overens med hverandre i dette pluralistiske samfunnet. Om ikke annet, så for fredens skyld er en kontinuerlig dialog mellom oss og de andre gruppene i samfunnet nødvendig. I dette er vi helt enige med Dem.
Vi kan imidlertid ikke lenger følge Dem når De, som en fremtredende representant for en av de viktigste gruppene i samfunnet og som øverste hyrde i et av de mest betydningsfulle bispedømmene i Forbundsrepublikken, utestenger flertallet av de praktiserende muslimene. Som samtalepartner for de katolske kristne anbefaler De en for Dem tilsynelatende behagelig og lett håndterlig islamsk minoritet
De har definert disse gode muslimene som de som «tar en moderat kurs og streber etter forsiktige reformer» og «det store flertallet av stille muslimer som rett og slett ønsker å praktisere sin religion uten militante eller politiske motiver. … og som håper at de kristne vil støtte dem i å sikre deres barns fremtid i vårt land.» (Kirche + Leben nr. 34, side 2)
Disse stille muslimene får det stadig vanskeligere med å praktisere sin tro i vårt samfunn. Vi observerer hindringer, diskriminering og undertrykkelse (for det meste med «mild» vold), særlig i skolene, men også i arbeidslivet.
Vi tror at De har forståelse for at også de stille muslimene til slutt vil forsvare seg. Men er disse medborgere da ikke lenger gode borgere? Skal man derfor umiddelbart betegne dem som fundamentalister og dermed presse dem under jorden? Vi har nemlig erfart at muslimer som forsvarer seg, umiddelbart blir mistenkt for radikale tendenser. På samme måte blir selvfølgelig de som gjør det man forventer av dem, belønnet med anerkjennelse. Som en av gruppene i vårt lands pluralistiske samfunn føler vi muslimer oss kalt til å bidra til verdidiskusjonen.
Vi legger våre synspunkter på aktuelle spørsmål i vår tid og i vårt land ut til diskusjon og tilbyr våre alternativer.
Det gjør alle partier og fagforeningene, og ikke minst kirkene. Dessverre har De bare i en bisetning antydet at Koranen og sharia generelt gir grunnlag for jøders og kristnes religionsfrihet. Nettopp de praktiserende muslimene, som i offentligheten nedvurderes som fundamentalister, kjemper for disse målene. Kan den som leser Deres artikkelserie fremdeles skille mellom muslimene? Han vil kanskje mistenke at enhver muslim – så snart han kommer til makten – vil begrense de kristnes rett til å utøve sin religion. (s 151)
Vi ønsker absolutt ikke å unngå diskusjonen om politisk islam: Islam skiller nemlig i prinsippet ikke mellom religion og verden, tro og politikk. Det kan ingen endre på, og aller minst muslimene selv. Med all respekt vil vi minne Dem om at vi opp gjennom historien har bevist at vi i intakte islamske samfunn kan garantere religionsfrihet – inkludert friheten til å utøve religion. Dette forbildet står klart for oss.
De forsterker mistanken om «at muslimer bare viser åpenhet, kompromissvilje og imøtekommenhet så lenge de er i mindretall». I dette klimaet vil integreringen av muslimer i dette landet trolig møte enda større motstand i befolkningen. Dette styrker de politiske kreftene som arbeider for at muslimer skal assimileres og at det etableres et lettstyrt islamsk samfunn hvor de beste muslimene er de som ikke lenger er muslimer i det hele tatt.
I Deres klassifisering av islamske grupper nevner De at det blant deres medlemmer finnes slike som vender seg mot kristendommen og den kristne kulturen eller har avvikende politiske synspunkter.
Helt bortsett fra spørsmålet om hvor det fortsatt finnes en kristen kultur, er enhver muslim pålagt å vise respekt for kristne. Likevel: Skal enhver muslim – som ikke er for kristendommen og den vestlige kulturen – utelukkes fra dialog og fra samfunnet? Hvis man skulle anvende Deres klassifisering på hele den tyske befolkningen, ville enhver som tenker annerledes, måtte utestenges. …
I denne sammenheng ber vi Dem også om en avklaring angående «fundamentalistene». Vi antar at De i Deres artikler om islamske grupper har brukt dette begrepet i dets teologiske betydning.
I media tjener dette begrepet til bakvaskelse. Enhver som blir stemplet som muslim med dette ordet, har – billedlig talt – fått hengt en bjelle på seg og er lik en spedalsk som er forvist til byportene. (s. 152)
Når det skal skilles mellom muslimer, hvem som er en god eller dårlig muslim, anbefaler vi alltid den definisjonen som Koranen, sunnaen og den islamske læren selv gir. Det er etter denne målestokken vi ønsker å bli målt.
Som en god nyhet, basert på vår personlige erfaring og kunnskap om de store islamske gruppene og deres lederskap i Tyskland, kan vi forsikre Dem om at det skjer et bevissthetsskifte blant disse gruppene som hovedsakelig består av utenlandske muslimer. Dette skiftet tar sikte på å integrere islam som et konstruktivt element i det tyske samfunnet. Årsaken er at disse gruppene vet at deres tilstedeværelse i Europa ikke bare er midlertidig.
De islamske gruppene er på god vei til å forstå sin rolle i det pluralistiske samfunnet. De streber etter et likeverdig partnerskap i et flerkulturelt samfunn. I dette ser vi også veien der vi muslimer vil finne vår identitet og åndelige hjem, som de snakket om. Veien til en anerkjent og konstruktiv deltakelse i det tyske samfunnet vil imidlertid være lang og kreve mye tålmodighet fra begge sider. Tilbakeslag bør ikke gjøre oss motløse. Forskjellen i politisk kultur er ganske enkelt for stor, og det må også gjennomføres et intensivt opplysningsarbeid i gruppene for å korrigere de groveste atferdsmønstrene og misforståelsene. Nettopp på denne veien ser vi en viktig oppgave overfor muslimene: Der hvor viljen til å møtes signaliseres, bør man hjelpe til med å bane vei.
Det synes viktig for oss at vi praktiserende muslimer ikke blir presset ut i periferien ved å bli utstøtt som fundamentalister.
Det er virkelig forbløffende hvilken frykt som er bygget opp i vårt samfunn overfor islam. Vi håper ikke at De med Deres uttalelser har gitt Deres velsignelse til denne diffuse og ubegrunnete frykten i den ikke-islamske tyske befolkningen.
Styret for Islamsk Senter Aachen
Publisert i: «Die Morgendämmerung» (Daggryet), nov./des. 1989
– Slutt på kapittel 6
*
[i] Carl Gustav Adolf von[1] Harnack (born Harnack; 7 May 1851 – 10 June 1930) was a Baltic German Lutheran theologian and prominent church historian. He produced many religious publications from 1873 to 1912 (in which he is sometimes credited as Adolf Harnack). He was ennobled (with the addition of von to his name) in 1914.
Harnack traced the influence of Hellenistic philosophy on early Christian writings and called on Christians to question the authenticity of doctrines that arose in the early Christian church. He rejected the historicity of the Gospel of John in favor of the Synoptic Gospels, criticized the Apostles’ Creed, and promoted the Social Gospel.
In the 19th century, higher criticism flourished in Germany, establishing the historical-critical method as an academic standard for interpreting the Bible and understanding the historical Jesus (see Tübingen school). Harnack’s work is part of a reaction to Tübingen, and represents a reappraisal of tradition. Kilde: https://en.wikipedia.org/wiki/Adolf_von_Harnack
[ii] Bukhari nr 3322. https://hadeethenc.com/en/browse/hadith/8950?note=1 . Og: https://www.sahihmuslim.com/sps/smm/sahihmuslim.cfm?scn=dspchaptersfull&ChapterID=889&BookID=24 nr 5246. Og:
Narrated Abu Talha: The Prophet said, «Angels do not enter a house in which there is a dog or there are pictures.» Sahih al-Bukhari 5949 Her: https://sunnah.com/search?q=Angels+dog