Krigen på Balkan, i vårt nærområde i Europa, førte til at Norge ga bosniere midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge. Dette var første gang norske myndigheter ga kollektiv beskyttelse, som betyr at det ikke gjennomføres en individuell vurdering av behov for beskyttelse. Rundt regnet 13.000 bosniere den gang på 90-tallet ble omfattet av ordningen. Kravet om midlertidig, ble for øvrig frafalt, og bosnierne fikk være her og bli statsborgere av Norge. Med ukrainer er det så godt som likt som med bosnierne. De første store gruppene som kom har også fått midlertidig beskyttelse, altså er tanken at de skal hjem den dagen Russland legger ned våpnene, som også var det første utgangspunktet med bosnierne. Med ukrainerne kan man forvente at det samme skjer som med bosnierne: Mange vil bli værende i Norge, først og fremst på grunn av vår betydelig høyere levestandard.
Ingen av disse to gruppene er blant dem som vil påføre norsk kultur og økonomi betydelig svekkelse. Langt derifra. Men hva med folk fra de gruppene som virkelig er en svekkelse for Norge?
Den nye danske studien fra Als Research viser at dess lengre migranter/flyktninger blir i et land, jo mindre er sannsynligheten for at tilbud om betydelige økonomiske kompensasjoner vil få dem til ¨forlate et land som Norge. Tilbud om repatriering fungere kun etter intensjonen de aller første årene etter ankomst.
Og da snakker vi om dem som byr på de største verdimessige og økonomiske problemene for en stat som Norge, og alle andre stater i Vest-Europa: dem som har bakgrunn fra MENAPT (altså det utvidede Midtøsten, inkludert Pakistan og Tyrkia).
For sent å tilby penger
En større studie blant migranter fra MENAPT-landene utført av Als-Research for nettmagasinet Kontrast, heller kaldt vann i blodet i dansk toppolitikk (og europeisk toppolitikk, naturligvis). Vekslende danske regjeringer har prøvd ut virkemiddelet med å tilby migranter/flyktninger betydelige summer for å forlate Danmark når situasjonen i hjemlandet tilsier at retur er trygt. Det handler ikke minst om å prøve å stanse utviklingen man har sett gjennom flere tiår: at flyktninger som kom ender opp i kategorien innvandrer. Den nye studien slår beina under pengesporet til politikerne.
Siden 2021 har kommuner vært pålagt å kalle inn flyktninger og innvandrere til intervju for å annonsere den frivillige hjemreisen med en stor sjekk i kofferten fra danske skattebetalere. Men retur skjer ikke. I fjor reiste bare 800 personer hjem med hjemreiseytelse, selv om beløpet per person gradvis har økt til nesten 300 000 kroner.
300.000 DKR tilsvarer rundt en halv million norske kroner, som blir til 2,5 millioner norske kroner for en familie med tre barn.
Som i Norge ser også danskene at tross nedgang i asylsøkere, stiger antall familiegjenforeninger. Det er her det ligger en stor utfordring nå som det knives om på Stortinget. Politikerne har åpenbart skjønt at familieinnvandringen knekker integreringen og de lokale sosialebudsjettene. Tall fra UDI viser at de siste få årene (2024 og 2025 kom det rundt 12.000 personer som familieinnvandrere til Norge, de fleste fra Syria, India og Pakistan.
Da syrerne kom for over 10 år siden var den politiske holdningen at de skulle reise hjem når krigen var slutt. Men de reiser ikke hjem. Det som har skjedd er at de henter familie til Europa. «Og nå er det sannsynligvis for sent», skriver redaktøren av Kontrast.dk, Lars Kaaber, på bakgrunn av den ovennevnte bestilte studien.
Fordi den nye studien viser veldig tydelig at når folk først har funnet arbeid, familie og en daglig rutine i Danmark, synker interessen for å bli repatriert betraktelig. Og når årene har gått og tilknytningen til Danmark har økt, spiller det liten rolle hvor mye penger du tilbyr. Du kan legge én eller flere millioner på bordet. Det vil bli et nei takk fra innvandrerne.
Studien omfatter 2.000 personer. Kun 6 prosent sier at de er interessert i en økonomisk stønad for å forlate landet, mens hele 83 prosent avviser tvert repatrieringsstønad som aktuelt for seg og sin familie.
Studien fra ALS Research.
Handler ikke om penger
Det oppsiktsvekkende er at selv om man øker stønaden betydelig, gir dette lite utslag på andelen som stiller seg positiv til retur. I dag er altså ytelsen nesten 300.000 kroner per person. Dersom beløpet dobles gir dette et ubetydelig utslag: kun 7,8 prosent sier de da vil returnere. Kanskje enda mer oppsiktsvekkende: Øker man beløpet til hele 1 million danske kroner per person, som tilsvarer rundt 1,5 millioner norske kroner, vil kun 9 prosent ta imot tilbudet.
Øker man tilbudet til hele 5 millioner kroner, skulle man tro statistikken ville endre seg dramatisk, men nei, det gjør den ikke. Kun 11 prosent sier de da vil forlate Danmark.
Så hva skyldes den manglende interessen for «å bli rik over natten»? Først: La oss se på hva man får for en million norske kroner i Syria, kanskje det landet som er mest aktuelt nå for repatriering. AI svarer dette:
For en million norske kroner (1.000.000 NOK) – som i det reelle markedet i Syria tilsvarer svimlende 1,2 milliarder syriske pund (SYP) – får du en ekstremt høy kjøpekraft på grunn av landets dype økonomiske krise.
Ettersom den gjennomsnittlige månedslønnen for en offentlig ansatt i Syria ligger på rundt 1,2 millioner syriske pund (cirka 1 000 NOK), tilsvarer en million kroner omtrent 1.000 månedslønner for en lokal arbeider.
I de beste områdene i Syria vil 1 million kroner dekke husleie i 15 – 30 år. I Homs, Aleppo eller i kystnære områder vil man kunne kjøpe to til tre leiligheter eller et mindre hus for denne summen. Og merk dette: Gjennomsnittslønnen for offentlig ansatte i Syria er svært lav (ofte under 500–1000 norske kroner i måneden). Én million kroner tilsvarer over 1000 månedslønninger.
Altså kan man konkludere med at det ikke er penger som er midlet for å få folk til å reise hjem.
Det handler om følgende:
I stedet handler det om livet i Danmark. Familien er her. Barna går på skole. Du har en jobb, et sted å bo og en daglig rutine som fungerer. … For de fleste er problemet ikke økonomisk i det hele tatt.
Repatriering bør være hovedregelen
Læren er denne: Dess lengre man oppholder seg i et nytt land, jo sterkere blir tilknytningen. Derav betyr dette at dess lengre man blir, jo mindre betyr økonomiske lokkemidler for å repatriere. Altså betyr dette at vinduet for å lokke folk til å dra hjem forsvinner raskt med tiden. Og dette gjelder for alle grupper, enten det er tyrkiske innvandrere, eller syrere som kom som flyktninger. Gir man folk statsborgerskap svekker dette ytterligere incitamentet til å reise hjem. «Etter mange år i Danmark ender gruppene opp med omtrent samme lave interessenivå – uavhengig av bakgrunn», skriver Kontrast.
Men undersøkelsen viser også at mange (nesten halvparten) ikke kjenner til ordningen med økonomisk støtte for å forlate Danmark (noe som antakelig harmonerer med norske forhold). Altså har særlig myndigheter lokalt et ansvar for å opplyse om ordningen slik at den blir tilgjengelig for flere.
Konklusjonen blir antakelig denne: Gulrot i form av millioner av kroner i støtte for å forlate et land vest i Europa, fungerer begrenset i de aller første årene etter bosetting. Når de første årene har gått, vil antallet innvandrere fortsette å øke grunnet familiegjenforeninger – hvis man ikke bruker pisken for å få folk til å forlate landet etter at vertsnasjonen har oppfylt sine forpliktelser: å gi midlertidig beskyttelse til flyktninger.
Hva gjelder innvandrere som kommer hit og lever på offentlige ytelser og ikke assimilerer seg kulturelt heller, bør repatriering være regelen. Men det temaet er langt fra å komme på Stortingets dagsorden.
Illustrasjon: HRS