Vår kontakt i Etterretningstjenesten
Året var 1942. Datoen var 2. november. Stedet var Tel el Aqqaqir.
Tel el Aqqair er et øde område i ørkenen, utenfor byen El Alamein vest for Nildeltaet i Egypt. Det finnes ingen stor by der, men området er kjent blant militærhistorikere og besøkes av enkelte turister som følger ruten til et av de mest episke slagene under Andre verdenskrig: Det andre slaget om El Alamein.
Det var her at allierte styrker ledet av den britiske 8. arme innledet et avgjørende gjennombrudd mot aksemaktene (tysk-italienske styrker). Kampene var ekstremt harde: stridsvogner og infanteri barket sammen, og suksessen til de allierte var ikke gitt til tross for personellmessig overlegenhet.
Men gjennombruddet ved Tel el Aqqaqir, som var en del av Montgomerys plan for å bryte gjennom Rommels linjer og sendte hans Afrikakorps vestover, viste seg å bli avgjørende. Ikke bare i dette krigsteateret, men også på mye lengre sikt. «Ørkenreven», feltmarskalk Ervin Rommel, og hans styrker kom aldri lengre. Hitlers mål om å fordrive britene, ta Suezkanalen og dermed ta styringen over verdens viktigste transportkanal ble aldri realisert.
Men det var flere av Hitlers drømmer som ble knust ved Tel el Aqqaqir og El Alamein. Ikke bare Hitlers, men også andre lokale interessenter fikk drømmene sine knust. Men først et lite sidespor tilbake i tid.
Massemordereufori
Sommeren 1942 var aksemaktene på offensiven i Øst-Europa og Nord-Afrika. Motstanden i vest var nedkjempet ettersom stort sett hele Vest-Europa var under tysk kontroll, og Den røde hær var blitt presset hundrevis av kilometer inn i Sovjetunionen. Rommels Afrikakorps trykket på østover fra Libya og inn i Egypt, etter seieren ved Tobruk i juni samme år.
I kjølvannet at Operasjon Barbarossa satte innsatsgruppene til tyske SS- og politistyrker i gang med jødeutryddelsene. Innsatsgruppenes forløpere ble først igangsatt i forbindelse med Anschluss, og overtakelsen av Sudetenland og senere okkupasjonen av Tsjekkoslovakia i 1939. Operasjonsformen og organiseringen ble enda mer tydelig i forbindelse med invasjonen av Polen i september 1939, der innsatsgruppene skulle bekjempe «rikets fiender», noe som ble tolket som ordre om drap på tusener av polske eliter og jøder. Sovjetunionen valgte et lignende konsept når de våren 1940 invaderte og annekterte de baltiske statene.
I kjølvannet av Barbarossa kom det fire store Einsatzgruppen (A, B, C og D), og startet det som i hovedsak kan kalles «Holocaust by bullets». Selv om det er noe usikkerhet i tallene antas et sted mellom 700.000 og 900.000 jøder ble drept fra innledningen av Barbarossa og juni 1942. I Baltikum gikk drapene spesielt raskt. Einsatzgruppe A rapporterte selv til Reichsführer SS, Heinrich Himmler, at den hadde drept nesten 140.000 mennesker i løpet av de første fem månedene etter invasjon. Av disse oppga Einsatzgruppe A at 136.421 av disse var jøder.
Hvordan henger dette sammen med Nord-Afrika? Det hele startet med Operasjon Solsikke. I februar 1941 fikk Rommel ordre om å ta kommando over en tysk styrke som skulle sendes til Libya for å støtte italienerne. De første kampavdelingene ankom Tripoli i midten av februar. Etter de første trefningene konkluderte Rommel med at de britiske styrkene ikke var så sterke som han hadde fryktet. Ettersom britene hadde sendt styrker til Hellas, der de ventet tysk angrep, var styrkene i Kyrenaika svekket. Britene ble presset østover og Rommel fikk grønt lys for å presse på.
Rommels offensiv skapte stor entusiasme i Berlin, og Hitler begynte for alvor å få troen på at de skulle kunne klare å marsjere hele veien til Nildeltaet og til den viktigste premien: Suezkanalen.
I juli måned beordret SS-Obergruppenführer Reinhard Heydrich (mannen som ledet Wannseekonferansen tidligere i 1942 og var riksprotektor i det okkuperte Tsjekkoslovakia) at det skulle opprettes en særskilt mobil avdeling for tjenestegjøring i Nord-Afrika og Midtøsten. Avdelingen var liten, knapt to dusin mann, men med et oppdrag som lignet skremmende på det som pågikk i Sentral- og Øst-Europa på samme tidspunkt.
Organisasjonen fikk navnet Einsatzkommando Ägypten. Planen var at enheten skulle følge etter Rommels Afrikakorps inn i Egypt og videre inn i det britiske mandatområdet i Palestina.
Innsatskommandoen ble satt opp og drev sine forberedelser i tyskokkuperte Hellas, og skulle følge etter Rommels Afrikakorps inn i Egypt for å drive pogromer mot jøder. Avdelingen ble ledet av SS-Oberstürmbannführer, Walther Rauff, en sentral figur i Sicherheitsdienst/RSHA. Rauff hadde erfaring fra jødepogromer fra tidligere, blant annet ved utvikling og design av mobile gasskamre og antijødiske operasjoner.
Norge
Rauff, en 36 år gammel marineoffiser, var etter den tyske invasjonen i Polen i 1939 involvert i å dokumentere og koordinere innsatsgruppenes aktiviteter, blant annet ved å bli kjent med metodikken og logistikken rundt massedrapsoperasjoner som ble innledet etter denne situasjonen. Han tilbrakte også en tid i Norge som leder av SDs operasjoner etter invasjonen og okkupasjonen av Norge i 1940, blant annet med etterretningsoperasjoner og kartlegging av norske motstandsgrupper.
Rauff ble ikke værende lenge i Norge da han senere i 1940 meldte seg frivillig til sjømilitær tjeneste ved en minesveiperflotilje i Den engelske kanal. Heller ikke denne tjenesten ble langvarig da han ble tilbakekalt av RSHA til aktiv tjeneste i SS i 1941.
Nytt oppdrag for «Norgesvennen»
Rauffs oppdrag var å forberede sine folk til innsats for det som skulle bli den endelige løsningen på «jødeproblemet», det vil si utryddelse av jøder i Midtøsten og Nord-Afrika. Også der pågikk det arbeider i tråd med det aksemaktene holdt på å gjennomføre i Europa. I disse planene inngikk også utryddelsen av jødene i de britiskkontrollerte områdene i regionen – Egypt og Det britiske mandatområdet Palestina.
Ifølge historikerne Klaus-Michael Mallmann og Martin Cüppers, var Rauffs oppdrag å igangsette systematisk massedrap på den jødiske befolkningen, som på dette tidspunktet omfattet om lag 75.000 jøder i Egypt og om lag 500.000 jøder i Det britiske mandatområdet. Planen var at Einsatzkommando Ägypten skulle koordinere det planmessige folkemordet med hjelp av den åpningen Afrikakorpset og lokale kollaboratører skapte for dem.
Grunnarbeid for et folkemord
Det antas være bred enighet blant faghistorikere om at Rauffs innsatskommando var for liten (den bestod av 24 mann) for å kunne gjennomføre et regionalt genocid på egenhånd, og at det på samme måte som i Baltikum og Hviterussland/Ukraina, var avhengighet av frivillige krefter lokalt. De første større jødepogromene etter Operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen i juni 1941, ble i vesentlig grad gjennomført av baltiske, hviterussiske og ukrainske kollaboratører.
Kontakten mellom Nazityskland og lokale krefter i Nord-Afrika var allerede etablert på det tidspunktet Rauff startet sin styrkeoppbygging og planlegging i Hellas. Kontakten mellom ledelsen i det som ble kalt Arab Higher Committee, deriblant stormufti Hajj Amin al-Husayni, og Nazityskland var etablert allerede på 1930-tallet, og dens sympatisører var til stede fra Tunisia i vest til Det britiske mandatområdet i øst.
Den driftige stormuftien initierte kontakt med Nazityskland allerede i mars 1933. Ifølge tyske krigsarkiver sendte han lykkeønskninger til den nye tyske ledelsen i dens kamp mot «den jødiske innflytelsen». Al Husseinis kontakt med Tyskland intensifierte seg i 1937 da muftien bad om økonomisk støtte.
Naziregimets interesse for Midtøsten økte markant og det var interessert i å få flere potensielle allierte. Her skal spesielt nevnes kontakten som ble opprettet mellom muftien og ledelsen i Judenreferat i SD-Hauptamt. Judenreferat betyr bokstavelig «jødeavdeling» eller «kontor for jødesaker». I SD-/SS-/ Gestaposammenheng viser det til de enhetene som samlet inn informasjon om jøder og jødiske organisasjoner, SD-Hauptamt – Sicherheitsdienst-Haputamt, altså Sikkerhetstjenestens hovedkontor før RSHA ble etablert i 1939 – var Judenreferat særlig knyttet til avdeling II/112. Dette var den delen av SD som arbeidet med overvåkning og analyse av jødiske organisasjoner, sionistiske miljøer og jødisk samfunnsliv. Judenreferat ble ledet av en Herbert Hagen. Denne dro på en «fact finding mission» i Midtøsten høsten 1937. Med seg hadde han en underordnet som på et senere tidspunkt skulle bli mer beryktet: Adolf Eichmann.
Eichmanns ugjerninger under Andre verdenskrig løftet Holocaust som et eget historisk og juridisk hovedtema utover det som skjedde i Nürnbergprosessen etter krigen. De viste at jødeutryddelsene ikke bare ble utført av sadistiske drapsmenn på bakken, men også av kontorfolk, jurister, transportplanleggere, politifolk og embetsmenn. Eichmann-rettssaken var viktig fordi den gjorde Holocaust forståelig som både menneskelig tragedie, byråkratisk forbrytelse og juridisk forbrytelse mot menneskeheten. Den handlet om Eichmanns skyld, men også om hvordan moderne samfunn kan organisere ondskap gjennom lydighet, systemer og papirer.
Lokal sympati
Tyskerne mente å ha gode kort på hånden for å undergrave britenes stilling i Midtøsten, særlig Egypt og Palestina, ettersom muftien utførte grovarbeidet. Særskilt opprøret i 1936 fattet tyske myndigheter stor interesse for, og den tyske visegeneralkonsulen til Jerusalem, Herbert Dittmann, rapporterte i 1938 at opprøret hadde skapt engasjement blant araberne i regionen og førte til at de mer og mer distanserte seg fra britiske myndigheter i mandatområdet. Muftiens rolle i denne, tidligere og senere væpnede opprør, ble sett på som viktige for subversjonen av de britiske myndighetenes muligheter til å utøve kontroll i Palestina.
Konsul Dittmann kunne også fortelle at lokale samarbeidspartnere til muftien, rådet tyske borgere i Palestina om å bære hakekors for å kunne skille dem fra britene eller andre nasjonaliteter i området når urolighetene pågikk.
Muftien rømte allerede i 1937 fra Jerusalem via Libanon. Et par år senere flyttet han seg til Irak hvor han raskt knyttet kontakter til tyskvennlige politikere og offiserer, deriblant Rashid Ali al-Gailani som ble statsminister i Irak i 1940. Også i Irak var det det britisk styre som muftien begynte å undergrave, i tillegg til aktive oppfordringer til å fordrive og drepe jøder. Det herske liten tvil om at muftien spilte en viktig indirekte rolle i opptakten til Farhudpogromen i Bagdad tidlig i juni 1941, der minst 128 jøder ble drept før britiske styrker fikk gjenopprettet ro og orden. Dette var en signifikant hendelse ettersom 90.000 av de omkring 130.000 jødene som bodde i Irak på denne tiden, bodde i akkurat Bagdad. De aller fleste av disse ble i 1950-52 evakuert ut av Irak i forbindelse med Operasjon Ezra og Nehemiah.
Det er også viktig å understreke at Farhud ikke skjedde i et vakuum. I Irak var det allerede sterk tysk påvirkning og antisemittisk propaganda, blant annet gjennom den tyske legasjonen i Bagdad og arabiske radiosendinger fra Berlin. USHMM peker på at nazistisk innflytelse og antisemittisme var utbredt i Irak, og at Mein Kampf var oversatt til arabisk og publisert i en Bagdad-avis allerede i 1933–34.
Britene nedkjempet den irakiske hæren og muftien tok med seg sin nye partner al-Gailani til Iran og videre via Tyrkia og Italia til Berlin i november 1941.
Møtet med Hitler
Muftien fikk i slutten av november 1941 audiens hos Hitler. I arkivene til naziregimets utenriksdepartement og som er bevart for ettertiden, uttalte Hitler følgende til muftien:
«Tyskland støtter en kompromissløs kamp mot jødene. Dette omfatter naturligvis også kampen mot det jødiske nasjonalhjemmet i Palestina, som ikke er annet enn et fokuspunkt for den ødeleggende innflytelsen fra jødiske interesser.»
Hitler snakket i møtet om den aktuelle situasjonen på slagmarken og understreket at det faktiske tyske målet i Midtøsten var å utrydde jødene som bodde i det arabiske området under britisk beskyttelse.
Etableringen
Opprettelsen av innsatskommandoen til Walther Rauff hadde dermed en tydelig politisk forankring på høyeste politiske nivå i Nazityskland og med åpenbar støtte fra muftien. Muftien var ikke tilfreds med bare å drive propaganda. Han hadde et tydelig mål om å utrydde jødene i Midtøsten, også for å kunne bli leder av en ny panarabisk stat, et nytt kalifat. I tillegg til å initiere opprettelsen av SS-avdelinger med muslimske soldater, ville han også organisere væpnede grupper av arabiske frivillige som skulle trenes av tyske instruktører. Dette dokumenteres med den mislykkede tyske intervensjonen i Irak i 1941.
Disse gruppene, i tillegg til Einsatzkommando Ägypten, avventet deployering som en del av «løsningen på jødeproblemet». Muftiens fingeravtrykk på opprettelsen av innsatskommandoen til Rauff er tydelige ettersom dette er dokumentert i møter mellom muftien og diverse personer av høy rang innen SS. Muftiens tyske militære liaisonoffiser var enn SS-offiser Oberstürmführer Hans-Joachim Weise, som senere ble oppnevnt som nestkommanderende for innsatskommandoen til Rauff.
Muftien ønsker å sørge for at det fantes væpnede grupper i Egypt som kunne støtte Afrikakorpset og innsatskommandoen, blant annet ved sabotasjeaksjoner, undergraving og målrettede angrep. Til tross for nitid planlegging og trening, klarte ikke Nazityskland og dets lokale kollaboratører å iverksette operasjoner i Palestina.
Prosjektets epilog
Einsatzkommando Ägypten ble ikke operasjonell på den måten Hitler, SS, muftien og andre akseinteressenter så for seg. Kommandoen ble satt inn i Tunisia senere i 1942 for å kartlegge jøder der, hvorav 5000 jødiske menn ble satt i slavearbeid for å bygge befestningsverk, og ikke til å drive masseutryddelse slik den egentlig var tiltenkt.
D’herrer historikerne Mallmann og Cüppers skriver i sin forskningsartikkel om den ukjente innsatskommandoen følgende:
Slutten på Afrikafelttoget for aksemaktene bør ikke tilsløre et sentralt faktum: I den særlige strategiske situasjonen som utviklet seg sommeren 1942, sto Rommels Panzerarmee Afrika på terskelen til et gjennombrudd inn i Palestina. Tyskerne hadde forberedt seg på dette scenarioet: Med Einsatzkommandoen under Rauff og en viss støtte som kunne forventes fra arabisk side i Palestina, kunne massemordet på den jødiske befolkningen i mandatområdet Palestina også ha blitt satt i høygir så snart dette gjennombruddet fant sted.
Frem til i dag har denne planen ikke blitt en del av den offentlige historiske bevisstheten. Det fantes enkelte tyske statsadvokater som i det minste fikk høre visse antydninger om disse planene i avhørene de gjennomførte av de potensielle gjerningsmennene etter krigen. Juristene interesserte seg imidlertid ikke for den morderiske intensjonen som kom frem i disse uttalelsene, siden ødeleggelse av menneskeliv som ikke faktisk ble gjennomført, ikke var en straffbar handling som kunne påtales ved en domstol.
Det er åpenbart at Midtøstens historie ville ha tatt en helt annen retning, og at det sannsynligvis aldri ville ha vært mulig å etablere en jødisk stat dersom prosjektet som her er beskrevet, hadde blitt konkret virkelighet gjennom felles handling fra tyskere og arabere. Det var bare takket være El Alamein og den andre allierte fronten som åpnet seg i november 1942 i Nord-Afrika, at Yishuv — på den tiden nesten en halv million jøder i Palestina — ble spart og overlevde.»
Mirakelet ved Tel el Aqqair reddet ikke bare de allierte. Den reddet også jødene og verden.
Hovedillustrasjon: Britisk infanterist tar tysk tanksfører til fange under det andre slaget om El Alamein. National Army Museum UK