«Angiveri, kontroll og islam har til fulle inntatt det offentlige livet», het tittelen på vår omtale forrige måned av boken Berøringsangst – Vitnesbyrd om et islamsk normpress som fagfolk møter hver dag.
Boken har skapt bred oppmerksomhet i Danmark, ikke minst det faktum at samtlige 19 fagfolk intervjuet til boken har stilt krav om anonymitet hvis de skulle bidra med sine erfaringer. Kravet handler om redselen for å bli stemplet som rasist og/eller islamofob, en redsel som også handler om vissheten at man kan bli arbeidsløs om man er sannferdig. Samtidig handler anonymiteten også om hensyn til egen sikkerhet.
Dette er altså vår nye tid: frykt for overgrep dersom man formidler egne erfaringer som en fagperson som gjennom årene har sett negative mønstre i samfunnsutviklingen. Da mønstre knyttet til det unevnelige: Konsekvensene av en stadig større befolkning med røttene godt plassert i islambeltet.
Skriften på veggen
I boken kommer det frem i klartekst hva som skjer når islams fortalere slippes inn i de offentlige institusjonene, som i skolene. Det sosiale og religiøse presset blir så stort, at den nøytrale profesjonaliteten, det statlige lovverket og vår samfunnsmodell presses ut bakdøren. Den sosiale kontrollen siver inn, kvinners underordnede posisjon stiger frem, det samme gjør religiøse/islamsk normer som skyver bort det sekulære samfunnet.
Boken feier bort all tvil om hva som skjer når man legger til rette for at det offentlige ansetter muslimer som kjører troen sin (les sharia) frem foran vårt samfunns sekulære verdier og normer. Det må nødvendigvis gå på bekostning av vår måte å leve på, vår sivilisasjons egenart til fordel for verdens islamske stater.
De 19 anonyme bidragsyterne til Berøringsangst forteller åpent – men altså anonymt – om hva de frykter av reaksjoner dersom identiteten deres blir kjent. Her fem av dem:
Læreren på videregående skole, «Gitte», uttaler seg anonymt i boken fordi hun «ikke vil se oss sakte miste det vi har bygget opp fordi vi er for redde for å bli kalt rasister eller overgripere».
Læreren «Maja» på videregående skole påpeker at mange lærere «er redde for å bli stemplet som noen som ikke kan imøtekomme muslimer. Det er en uttalt politisk korrekthet».
Barneskolelæreren «Stefan» ønsker å beskytte kona og barna sine mot ubehageligheter som følge av meningene hans.
Jobbsenterlederen «Camilla» sier hun skulle ønske hun hadde mot til å si hvem hun er. Men hun vil ikke bli stemplet som rasist og frykter for jobbmulighetene sine: «Jeg er sikker på at de forskjellige organisasjonene ville frykte at jeg ville bli sett på som rasist av ansatte med en annen etnisk bakgrunn.»
Familien til «Verner», som er en autoritetsfigur i et sosialt vanskeligstilt boligområde, er bekymret for hans bidrag til boken. Han har hemmelig adresse og har sikret hjemmet sitt. Han tør ikke bestille varer for levering til hjemmet sitt fra for eksempel nemlig.com hvis det er risiko for at sjåføren kan være av Midtøsten-opprinnelse.
Et Norge i verdensklasse
Det de alle forteller om er erfaringer gjennom jobben sin i møte med muslimske voksne og barn, den gruppen som skaper mest støy og problemer i hele Vest-Europa. Men å si dette høyt er å sette seg selv i en situasjon der faktisk ditt eget og familiens livsgrunnlag og anseelse kan smuldre hen.
Vi skal ikke nevne navn på enkeltindivid og grupper som gjennom årene har skapt denne utålelige situasjonen. Men at politiske parti, enkeltpolitikere og hovedstrømsmedier er sterkt medskyldige i denne tilstanden, ligger åpent i dagen.
Dere lesere vet stort sett godt hvem de alle sammen er. Det de er skyldige i, er en forbrytelse mot det Norge vi en gang kjente, der det folkelige fellesskapet stod svært sterkt, der alle som kunne bidro, noe som førte til et samfunn i verdensklasse hva gjelder tillit borgerne imellom. Det Norge som dagens regjering drar nærmere og nærmere mørket, nærmere og nærmere noe helt annet enn hva vi en gang kjente og hadde så kjært.