Vi omtalte nylig den ferske boken Berøringsangst – Vitnesbyrd om et islamsk normpress som fagfolk møter hver dag.
Her kommer det frem i klartekst hva som skjer når islams fortalere slippes inn i de offentlige institusjonene. Det sosiale og religiøse presset blir så stort, at den nøytrale profesjonaliteten, det statlige lovverket og vår samfunnsmodell presses ut bakdøren. Den sosiale kontrollen siver inn, kvinners underordnede posisjon stiger frem, det samme gjør religiøse/islamsk normer som skyver bort det sekulære samfunnet.
Den korte avis og rights.no har fått tillatelse fra forlaget til å publisere et av intervjuene i boken. Intervjuet er med den arabiske tolken, kalt «Salma», som har jobbet som tolk i ni år på ulike sykehus på Sjælland. Hun har selv gått på arabisk skole i Danmark og vokst opp med den klassiske sosiale kontrollen i sine omgivelser og også fysiske avstraffelser i hjemmet.
Intervju med Salma
Som arabisk tolk har Salma vært tett på utallige integreringssaker og hun har selv vært i en situasjon der hun skulle ta en abort. Hun har både opplevd og sett på nært hold hvordan konfidensiell informasjon har blitt lekket, og hun ser det som en tydelig trend i visse innvandrermiljøer.
«Mens jeg sitter der på venterommet med venninnen min, ser jeg en arabisk kvinnelig ansatt, og jeg holder på å bryte sammen. Jeg sier til venninnen min at jeg ikke føler meg bra med dette.»
«Det vil ikke ta lang tid før folk finner ut at jeg er her», spår Salma.
Sammen med venninnen «Emilie» sitter hun på et venterom på Hvidovre sykehus. Og hun vet at den arabiske kvinnelige ansatte tilhører miljøet rundt samme opprinnelsesland som henne.
«Mens vi sitter og snakker, ser jeg snart en arabisk lege gå forbi. Jeg fryser helt til og sier til vennen min: ‘Jeg skal ikke være her.’»
Hun kjenner igjen legen fra minoritetsmiljøet hun selv er omgitt av, og hun er sikker på at han kjenner henne igjen.
Salma er på sykehuset for å ta abort. Som muslim vet hun at abort er tabu, og det må ikke være kjent i lokalsamfunnet.
Hva er det egentlig du er redd for i det øyeblikket?
«Når jeg må velge leger og sykehus, er jeg veldig nøye med at det ikke skal være en innvandrer (ansatt der). Beklager å måtte si det, men for dem finnes det ikke noe slikt som taushetsplikt. Det er et ikke-eksisterende konsept. Selv om de sier at det må respekteres, skjer det bare ikke. Jeg får panikk over legen, for det er ikke så mange av oss fra foreldrenes opprinnelsesland i Danmark, så du vet raskt hvem som er hvem og hvilken familie du tilhører. Jeg legger merke til etternavnet og tenker: «Er det han som skal operere meg? Skal han sitte og lese journalen min? Kan han se at jeg er her inne i dag?»
Hadde du rett i anelsen din om at din tilstedeværelse ville lekke ut?
«Jeg hadde rett. Mens vi fortsatt var på sykehuset, fikk jeg en beskjed: ‘Hva gjør du på sykehuset?’ Jeg var livredd. Det er helt uaktuelt å ta abort. Beskjeden kom fra en familie fra lokalsamfunnet – familien til kvinnen jeg hadde sett på venterommet. Hun hadde sett meg, så de var klare. De er nysgjerrige, og de vil vite hva du gjør der.»
Er dette et isolert tilfelle, eller ser du det som et mønster i miljøet du er omgitt av?
«Det har ikke bare skjedd meg. Det har skjedd mange. Et familiemedlem dro til en psykiatrisk avdeling der en ung landsmann var ansatt. Det tok ikke lang tid før folk begynte å skrive til ham: ‘Hva skjer? Går det bra med deg? Jeg hører at du er på en psykiatrisk avdeling.’ Det skjer hele tiden. Det finnes ikke noe slikt som konfidensialitet når det gjelder miljøet vårt. Vi er flinke til å peke på hverandres familier.»
Å bli ansett som en alliert
Du har også opplevd at folk har sett på filene dine hos kommunen på en upassende måte. Hvordan oppdaget du dette?
«Jeg kunne se på sundhed.dk hvem som har tilgang til journalen min. Jeg kjenner initialene til saksbehandleren min, men så ser jeg at noen andre er logget inn. Initialene var ‘DH’. Jeg kontakter saksbehandleren min, og hun benekter at det er andre som jobber med saken min, så jeg ber ledelsen på jobbsenteret om å finne ut hvem ‘DH’ er. Og de finner ut at det er en kvinne fra lokalsamfunnet som jobber på jobbsenteret. Moren hennes er en venninne av moren min. Det er alltid en eller annen insider som enten følger med visse familier – eller bare snoker.»
Du nevnte en sak om en saksbehandler som faktisk tok imot penger for å bryte reglene. Hva handlet det om?
«Ja, det er en aktuell sak. En saksbehandler ble tatt i å gi grønt lys til folk til å reise på lange ferier, selv om de var på trygdeytelser. De finner ut at hun har tjent over 50.000 kroner fra borgere i svarte penger. Hvis du ville reise, ringte du henne, og hun sa: ‘Greit, jeg skriver den lappen her. Du hører ikke fra meg, men det vil koste 5.000.’ Hun sørget for at de ikke ble innkalt til intervjuer eller arbeidsprøver i løpet av de månedene de var borte. Hun var ‘den gode saksbehandleren’, den hyggelige saksbehandleren som hjalp sine egne. Hun har blitt oppsagt og anmeldt til politiet nå. Folk i miljøet ser ikke nødvendigvis på det som noe galt. For dem har hun vært en støttespiller som ga dem fritt spillerom.»
Hvordan vet du at det ikke bare er sladder?
«Fordi jeg kjenner henne ganske godt. Jeg kan ikke gå i detalj om det, men det er 100 prosent sikkert.»
Salmas arbeid som tolk bringer henne ofte i situasjoner der familier med lignende bakgrunn forventer at hun skal fungere som deres forlengede arm snarere enn som en nøytral talsperson.
Hvordan føler du presset i din egen jobb som tolk når du sitter overfor familier med samme bakgrunn som deg selv?
«Så snart de ser meg og det mørke håret mitt, tenker de først: ‘Du er på vår side. Du er her for å hjelpe oss.’ De ser på meg som en alliert og ikke bare et filter som hjelper til med oversettelsen. Jeg opplever at de ringer meg privat på WhatsApp etter møtene fordi nummeret mitt står på tolkens slipp. De spør: ‘Hva sa hun egentlig? Hvordan ser saken min ut?’ Jeg må stoppe det og ringe sosialarbeideren og si at dette blir privat. Ofte ender det med at jeg ikke kan komme tilbake til den familien fordi saksbehandleren synes det ble for rotete.»
Du er vakker
Finnes det situasjoner der denne forventningen om kulturelt fellesskap råder?
«Jeg var på et møte på en skole om en gutt. Faren begynte å flørte med meg på arabisk, mens ledelsen og lærerne satt der. Han sa: ‘Å, mahlak, så kjekk du er.’ Jeg oversatte alt og måtte se på de andre og oversette det: ‘Jeg har nettopp blitt fortalt at jeg er kjekk.’ Han spurte meg midt i møtet: ‘Er du gift? Har du barn?’ Han kjente ingen grenser i det hele tatt. Da møtet var over, ventet han på meg ute på gården, så jeg måtte få rektor til å følge meg helt til bilen min. Så snart de ser etternavnet ditt på arabisk, endrer de holdning. De forstår ikke at jeg er profesjonell. De tror de kan tilnærme seg meg på gaten eller skrive til meg privat fordi vi deler en kultur.»
Hva synes du om denne «insiderkulturen» og mangelen på konfidensialitet i offentlige institusjoner?
«Det viser at folk ikke har forstått at vi lever i et samfunn med ytringsfrihet og lov og orden. I mitt arabiske opprinnelsesland er alt korrupt. Der det er penger, er det en vei. Man kan kjøpe seg ut av ting. Den mentaliteten bringer noen folk med hit og tror at de kan finne noen de kan snakke med eller bestikke. Når de så blir møtt med hard hånd i Danmark, er det vanskelig for dem å forstå at regler er regler.»
«Men det verste er at disse ansatte i kommunene eller på sykehusene føler seg forpliktet til å holde en hånd over sine egne eller å snoke seg inn i livene deres. Dette skaper en usikkerhet som gjør at man aldri føler seg helt fri fra kontroll, selv om man har trukket seg tilbake fra omgivelsene.»
Pappa har ordet
Salma har jobbet i ni år som arabisk tolk, primært i kommunale integreringssaker, og har besøkt hjem fra Midtøsten og Nord-Afrika i en rekke kommuner på Sjælland. Hun opplyser at saksbehandlerne i de kommunale integreringsavdelingene møtes med høye krav til arbeid og utdanning.
Hvordan reagerer mennene i disse familiene når systemet krever at kvinnene også skal inn på arbeidsmarkedet eller gå på språkskole?
«Det er enorm motstand. Fordi i familien i det hele tatt er det en provokasjon at kona må gå ut døra klokken åtte hver morgen og sitte i en klasse med andre mennesker – inkludert menn. I deres kultur skal kvinnen være på kjøkkenet og ha maten klar når han kommer hjem. Vi ser mange menn som prøver å bruke sykdom som en unnskyldning: ‘Hun er for syk til å gå på skolen.’ Men saksbehandlerne i integreringsavdelingene kjører en veldig hard linje. Det er her kulturkollisjonen blir total, fordi mannen ikke er vant til å bli irettesatt, og absolutt ikke av en kvinnelig saksbehandler som krever at kona hans skal få en stemme.»
Hvilke andre mønstre ser du i forhold til kjønnsroller når du kommer inn i stuene til mer ortodokse familier?
«Jeg opplever en veldig tydelig dynamikk. Hvis mor og far sitter der, er det faren som har ordet. Det er han som svarer, selv om vi saksbehandlere og tolker bevisst også henvender oss til kvinnen. Jeg husker et konkret tilfelle med en syrisk familie der datteren var svært motvillig. Hun ville være en del av det danske samfunnet, gå på klubb og være med i en matlagingsgruppe, men hun ble holdt tilbake av faren. Hans argument var at jenta heller burde fokusere på skolen og få gode karakterer slik at hun kunne bli lege eller advokat. Men bak det lå den sosiale kontrollen: Gutten ble styrket i å være ‘en mann’ og ha sin frihet og spille fotball, mens jenta måtte bli hjemme. Det er den veggen vi møter. I disse familiene blir det sett på som en fare hvis datteren blir for dansk og begynner å delta i fritidsaktiviteter med danske venner.»
Den forurensede supermarkedhyllen
Hvorfor oppfattes det som en trussel at barn går på helt vanlige danske fritidsaktiviteter?
«For mange foreldre handler det om frykten for hva som skjer når barna deres kommer ut av kontroll. De er redde for at barna skal si ifra og fortelle om oppveksten hjemme. Jeg vokste selv opp med vold som oppdragelsesform, og den frykten lever i foreldrene: ‘Hva om de tar barna våre?’ Derfor pakker de dem inn. De isolerer dem slik at de bare går fra skolen til hjemmet. Jeg ser barn som ikke engang tar buss selv. Foreldrene kjører dem og henter dem slik at det blir så lite kontakt med samfunnet rundt som mulig. De frykter at barna skal bli besmittet av danske verdier.»
Salma sier at det ikke er uvanlig i muslimske ortodokse familier å unngå å handle på supermarkeder.
«Det er helt ekstremt når det gjelder mat og shopping. Jeg har tolket for familier som nekter å handle på Netto, Lidl eller Rema. De tror at de butikkene er forurenset fordi du må gå forbi hyller med alkohol og svinekjøtt for å få tak i dagligvarene dine. De sender ikke sin ti år gamle sønn til Netto for å kjøpe brød hvis han må gå forbi førti forskjellige flasker med snaps og øl. De handler bare hos den lokale grønnsakshandleren og slakteren, hvor de vet at alt er halal. Det skaper enorm isolasjon, fordi saksbehandlerne prøver å forklare dem at budsjettet deres ikke strekker til for de dyre spesialbutikkene, og at de må lære seg å navigere i en vanlig dansk butikk. Jeg ser små barn på åtte eller ni år som står og leser den lille skriften på baksiden av godteriposer for å sjekke om det er gelatin i dem. Det er noe de får gjennom morsmelken: ‘Du kan ikke spise noe fra andre mennesker, fordi det inneholder svinekjøtt.’»
Salma legger til at av samme grunn lærer barn å ikke ta imot godteri som deles ut på skolen til bursdager og høytider.
Juletreet som frigjøring
Hvordan opplever du familiene som aktivt velger dansk?
«Dette er fantastiske opplevelser. Jeg husker spesielt et ungt irakisk par. Da de landet i leiligheten sin, var de så ivrige etter å være en del av alt.»
Salma forteller at da kvinnen hørte om muligheten til å bli med i en mødregruppe med parets første barn, grep hun sjansen med en gang, selv om hun knapt snakket dansk. Og hun spurte i detalj hvordan hun kunne bli kjent med naboene.
«Det endte med at kvinnen kastet hijaben, og at familien endret navnene sine til danske fornavn fordi de ikke ville bli kalt Muhammed og bære den bagasjen.»
«Det mest rørende var da de inviterte oss inn, og der var et juletre med pynt og gaver. For dem var det en befrielse. Hun sa: ‘Mannen min drikker øl med naboene nå.’ Det var en følelse av å ha gitt slipp på de tunge kulturelle normene og bare fått lov til å puste som en del av Danmark. Jeg har sett en håndfull familier som har gjort det – rett og slett gitt avkall på religion for å leve et fritt liv.»
Salma har ikke lagt religionen sin helt til side. Hun anser seg selv som en kulturell muslim, men hun ber ikke og hun overholder ikke ramadan.
«Men jeg har den her inne», sier hun og holder en hånd foran brystet.
Gikk på arabisk skole i syv år
Salma er født og oppvokst i Danmark av arabiske foreldre som skilte seg da hun var svært ung. Foreldrene hadde delt foreldreansvar, og hun byttet på å bo hos faren og moren hver 14. dag. Dette var to diametralt forskjellige verdener. Faren hennes hadde tatt til seg danske verdier og tok Salma med til Fælledparken 1. mai, mens moren oppdro Salma i henhold til tradisjonelle muslimske normer med sosial kontroll og fysisk avstraffelse.
I syv år gikk hun på to arabiske skoler i København – som i hennes hukommelse står som lukkede verdener styrt av streng disiplin og religiøs indoktrinering. I dag ser hun tilbake på en tid da herskeren ikke var et måleverktøy, men et våpen.
«Vi ble dratt i ørene eller slått med en linjal. Det var en helt vanlig hverdag», sier Salma.
Du nevner en spesifikk episode der du, som skolejente, ble lei av den behandlingen. Hva skjedde?
«Det skjedde i fjerde klasse, og det var en lærer som var veldig, veldig slem og ofte tydde til fysisk avstraffelse.»
En dag, da læreren kom mot henne igjen for å slå henne, svarte Salma resolutt.
«Jeg reiser meg opp og reagerer ved å dytte henne bort», minnes hun.
Konsekvensen var umiddelbar og alvorlig. Hun ble tatt med til kontoret, og moren hennes ble tilkalt med beskjeden om at Salma hadde utvist en uakseptabel holdning.
«Jeg ble utvist i to uker, og den virkelige straffen ventet meg hjemme.»
Når skolen sendte et barn hjem for å ha svart igjen, ble det ansett som en skam for familien, og krevde ytterligere oppgjør bak lukkede dører.
Bønnerommet i kjelleren
Hva gjorde du i friminuttet?
«De arabiske skolene var ikke laget for barn. Det var ingen lekeplasser, ingen baller og ingen gymsaler. Vi kunne ikke gå ut i friminuttene og spille fotball. Det var ikke-eksisterende. Det var faktisk ingen skolegård, og barn fra 1. til 9. klasse gikk der», sier hun.
Gymnastikken bestod av å løpe rundt i bygningen mens en lærer sto ved døren og hang. Inne var jenter og gutter skarpt adskilt, en inndeling som ifølge Salma ble strengt håndhevet. Og hver eneste dag ble alle elevene sendt til bønnerommet i kjelleren for å be.
Du bruker begrepet tvungen læring for å beskrive undervisningen som fant sted. Hva bestod den av?
«Undervisningen handlet mye om utenatlæring og religiøs lydighet. Hver dag startet med et krav om at vi måtte ha memorert spesifikke passasjer fra Koranen. Hvis du kommer på skolen dagen etter og ikke kan de fire linjene du har blitt bedt om å memorere, er det et slag på håndleddet med en linjal», forklarer hun.
Hva tenker du på når du ser på skolebildene dine fra tiden din på de arabiske skolene?
«Jeg har gått i klasse med flere personer som senere har havnet i ekstremisme og terrorisme. For eksempel gikk jeg på skole med Omar el-Hussein, som utførte terrorangrepet på Krudttønden og den jødiske synagogen i København. Noen fra klassen er dømt for terrorisme, andre er kriminelle og andre går fortsatt rundt med langt skjegg i dag og er sterkt religiøse. Den arabiske skolen har absolutt bidratt til å radikalisere noen av dem. Det er mange jeg gikk i klasse med som det har gått galt for», sier hun.
Mange foreldre sender fortsatt barna sine til arabiske skoler eller til korankurs i moskeer i helgene. Hva synes du om det i dag?
«Jeg synes de arabiske skolene burde forbys. Selv om jeg kan lese og skrive arabisk selv takket være de syv årene, har prisen vært altfor høy. De arabiske skolene driver på sin egen måte utenfor det danske samfunnets kontroll. Jeg ser det samme mønsteret gjenta seg, der barn som går på dansk barneskole i ukedagene sendes til moskeen i åtte timer hver helg. For eksempel er alle min brors barn i moskeen for undervisning i arabisk og koranen hver helg, både lørdag og søndag.»
Ble kidnappet av brødrene sine
Salmas skoledager var preget av sterk sosial kontroll.
«Moren min hadde skoleplanen min hengende på kjøleskapet ved siden av en bussrute. Hun sjekket hver dag om jeg nettopp hadde kommet hjem fra skolen, og hvis jeg var litt forsinket, visste jeg at hun allerede hadde ringt de eldre brødrene mine, som ville være klare når jeg kom hjem. Jeg gikk gjennom skoledagene mine med en konstant følelse av frykt.»
Morens overvåking og familiens fysiske avstraffelse førte til en konfrontasjon som endte med at Salma ble tvangsfjernet, noe som var dypt skamfullt for familien. Hun ble flyttet til et trygt sted i form av et krisesenter for kvinner langt utenfor hovedstaden for å unngå at familien skulle finne henne.
Salma beskriver et miljø på senteret preget av dype traumer, hvor mange av beboerne var innvandrerkvinner med muslimsk bakgrunn som bar synlige tegn på overgrepene sine.
«Det var folk som manglet øyne etter syreangrep, og som var der med barna sine. Det var veldig vanskelig for meg å være på et slikt sted», sier Salma, som bare var 15 år gammel den gangen.
Hun med utstyrt med voldsalarm og flyttet til et mindre senter spesielt for unge jenter med innvandrerbakgrunn på en hemmelig adresse utenfor København.
Brødrene hennes hadde sporet opp hvor hun bodde, og en dag da hun forlot senteret med kontaktpersonen sin, kom en bil dundrende forbi på skrikende dekk. Et par av brødrene hennes kastet henne og en ung mann fra en annen arabisk familie inn i bilen.
«Det var som en film. Jeg ble rett og slett kidnappet.»
Men nettopp fordi Salmas kontaktperson var vitne til angrepet, ble politiet raskt varslet. Salma hadde blitt tvunget til morens leilighet, og politiet dukket opp kort tid etter.
Sønnen blir presset til å delta i Ramadan
Hun fikk sin egen leilighet da hun var 16 år, og hun gir sin kontaktperson fra den gang en del av æren for hvordan det har gått for henne siden den gang.
«Jeg har fullført to grader, jeg har aldri tatt narkotika, og jeg har heller ikke drukket mye», sier Salma, som i dag fremstår som en sunn, slank og velstelt kvinne i 30-årene med mye på hjertet.
Mange år senere har hun fortsatt tett kontakt med kontaktpersonen, men nå på privat basis.
Salma har barn som hun bor sammen med, og hun snakker mye, spesielt med den eldste.
Hva snakker du om?
«Vi har snakket om Ramadan. Jeg har sagt til ham at jeg ikke synes han burde feire ramadan, men at det er noe han bestemmer selv. Men han tror ikke han kan noe for det. Hvis han sitter og spiser matpakken sin i klassen, kommer de andre muslimske guttene og spør ham hvorfor han ikke feirer ramadan. Så selv om han føler seg veldig dårlig – spesielt det å ikke drikke på en hel dag – gjør han det likevel.»
En annen sak Salma snakker om med sønnen sin er holdninger til jøder.
«Det er mange innvandrerbarn som går rundt og sier: ‘Åh, en jævla jøde.’ Men det er noe de tar med seg hjemmefra. Bare her om dagen måtte jeg sette meg ned og forklare sønnen min: ‘Kjære deg, jøder er ikke dårlige. Det er ikke fordi du er jøde, du er dårlig. Eller fordi du er muslim, du er dårlig. Det er når du går til det ekstreme at det blir dårlig. Og det kan du gjøre i alle kulturer og alle religioner. Men du kan ikke slå alle sammen i hartkorn’»
Hovedbilde: HRS