Boken Fordi taushet dreper inneholder et vell av avsløringer eller bekreftelser som viser at vi som har vært skeptiske til troverdigheten til maktislams talspersoner har vært i vår fulle rett til å være akkurat det. Boken om Ayo Hansens liv på innsiden av maktfulle danske muslimske miljø i København, og hennes kamp for å settes fri, anmeldte vi i går, og vi kalte den en politisk bombe.
Hele ideen til politikerne om å bruke penger til muslimske organisasjoner for å bedre integreringen torpederes av Hansen. Hun sier rett ut at taqyia, en «teknikk» som handler om å skjule og tilsløre egne meninger, et aktivt bedrag, og som er en tillatt strategi for å fremme islams interesser både innen sunni- og sjia-islam, noe vi blant annet påpekte allerede i 2010.
Kvinner i dialog
Hansen har sin bakgrunn i en organisasjon, «Kvinder i dialog», som ble opprettet i 2018 for å kjempe mot lovforbudet mot ansiktstildekning som var på trappene. Organisasjonen bestod av kvinner både i nikab og uten nikab, og deres strategi var å fremstille seg selv som helt vanlige, hverdagslige kvinner som alle andre, som de sa til Dansk Radio da demonstrasjonene pågikk.
– Vi er ikke forskjellige. Jeg sover, spiser, går på skole, jobber akkurat som deg, vi er ikke forskjellige. Det eneste er at jeg har et tøystykke i ansiktet.
I disse demonstrasjonene var Hansen med.
Det var i denne perioden jeg for første gang hørte ordet taqyia bli brukt – ikke som det klassiske sjiamuslimske prinsipp om å skjule sin tro for å redde livet sitt (Sura 16:106), men som noe annet langt mer jordnært, og langt mer skremmende: En strategi og et verktøy.
En kvinne hvisket det til meg etter et møte; hennes blikk flakket, som om selve ordet kun kunne uttales i skyggene, og da jeg spurte hva hun mente trakk hun kort på skuldrene og sa: «Du vet … å lyge for Allahs skyld hvis det gagner saken.»
En svært sentral og respektert kvinne i gruppen, som Hansen kaller Sarah, uttalte seg langt tydeligere. Dette skjedde blant annet i undervisning av kvinner hjemme hos denne kvinnen i en forstad til København.
Hun lente seg frem, snakket lavt som om sannheten kun kunne tåle å bli avlevert i doser, og sa: «De troende skal ikke ta de vantro til venner. Vi skal ikke lyge, nei … men det er tillatt overfor kuffar hvis det fremmer islam. Det er ikke løgn men en nødvendighet. Og det er for Allahs skyld.»
Hansen, som virkelig jobbet hardt for å lære alt teoretisk og religiøst om islam, sier at det hun ble fortalt rammet henne som «en gift som sivet inn bak ribbeinene og begynte å forstyrre mitt åndedrett, for her ble ikke taqyia presentert som et unntak – men som en metode – og som en manipulasjon».
De har tekstene på sin side
Hansen, som har gått i dybden på islam i flere år, forteller at tekstene om taqyia finnes både i sjia- og sunnislam. Hun viser blant annet til sunnimuslimen Ibn Kathir som skriver i sin tafsir (koranfortolkning, red.) til 3:28 at det er tillatt «‘å vise vennlighet utadtil når hjertet hater det’ hvis det beskytter de troende».
En annen lærd forklarer at «dissimulasjon» (å skjule og underkommunisere) er «lovlig når sannheten bringer skade». En tredje sentral sunnimuslimsk lærd har forklart taqyia slik: En muslim «kan snakke på en måte som villeder de vantro når det tjener den rette sak».
Jeg hadde aldri sett det i praksis; nå hørte jeg det fremlagt som et uformelt pensum, en slags moralsk unntaksberedskap, som ikke lenger handlet om overlevelse men om kontroll, fortellermakt og som den særlige logikk som kun finnes i lukkede miljø der sannhetens verdi til enhver tid kan suspenderes hvis dens konsekvens ikke er strategisk fordelaktig , og mens Sarah snakket – med sin bløte stemme, sine skarpe setninger og den uanfektede sikkerheten, som kun mennesker med absolutt indre lojalitet kan bære – forstod jeg at det ikke kun var et enkeltstående utsagn, men et glimt inn i en verden der ærlighet ikke var et prinsipp, men en betinget størrelse definert av hvem som lyttet og hva som skulle oppnås.
I henhold til koranens 3:28 kan altså «sannheten bøyes i troens tjeneste», som Hansen sier det. For Hansen ble disse opplevelsene tunge å bære. Forestillingen om godheten i islam «begynte å smuldre, langsomt, som en stille og pinefull oppløsning».
– Målet var ikke dialog, men dominans
Alt som kunne ramme de vantro ble hyllet, forteller hun videre.
Jeg så kvinner jeg hadde beundret og delt bønneteppe med omtale ikke-muslimer med hån, som lå som rust i stemmen, og jeg hørte vendinger der brutalitet var pakket inn i et religiøst språk som gjorde det mulig å legitimere enhver avvisning – så lenge den var rettet mot «de andre».
Alt ble akseptert – ja, nærmest hyllet – hvis det bare skjedde mot de vantro.
Hun konkludere «søstermøtene» med at «målet var ikke dialog, men dominans».
Sarah var arkitekten for et nettverk kvinner som var langt mer radikalisert «enn noen utenfra ante», og «som fungert som et kvinnelig rekrutterings- og fastholdelsessystem – ikke kun til konservative miljø, men for noen helt konkret: Kalifatet».
Kvinnene som reiste til Syria hadde sittet i hennes stue; de hadde drukket hennes te, lyttet til hennes undervisning, lært taushetens ære og lojalitetenes nødvendighet, før de forsvant ut av landet og noen ganger også ut av sitt eget liv, og imens stod vi andre tilbake som en form for levende kamuflasje – ansikter som kunne vises frem når det skulle snakkes om religionsfrihet, kvinners valg og retten til nikab, mens hun bak lukkede dører lærte unge piker å være det samme som underkastelse, at ære var det samme som underkastelse, og at den virkelige friheten først fantes i kalifatets skygge.
– Frihet er vestlig bedrag
Sarah var «Kvinner i Dialogs uoffisielle leder», men «hennes makt» var filtrert og styrt av menn, inkludert menn i andre kjente muslimske organisasjoner i Danmark.
Jeg så det først i det små: Hvordan hun snakket venstrefløyens språk til aktivistene, feministene og antirasistene – lærte dem å si «frihet», «valg» og «rettigheter» på en måte som styrket hennes egen dagsorden; hvordan hun lot seg hylle som symbol på motstand mot tildekningsforbudet, mens hun samtidig innad lærte kvinnene at frihet var et vestlig bedrag og lydighet den eneste til Allahs tilfredshet; hvordan hun kunne stå og snakke om pluralisme og likeverd mens hun i sin egen stue hadde vært en del av den ideologiske forberedelsen som sendte unge kvinner direkte i favnen på et krigsrammet Syria.
Det var ikke tilfeldig hvem som stod fremst i demonstrasjonene til Kvinner i Dialog, som ble intervjuet av journalister og som fikk på trykk historiene til «de sterke muslimske kvinnene». Det hele var et kalkulert spill. Sarah styrte dette, og Ayo hadde trodd hun hadde vært med i et «søsterskap», men forstod «at det i virkeligheten var strategi». Ayo og de andre var kun Sarahs redskap for å spre maktislam:
Kontroll ble kalt omsorg, og taushet ble forkledd som respekt.
Om man ikke har vært skeptisk til muslimske organisasjoner og talspersoner i Norge før dette, bør man i alle fall være det nå – og det til fulle.
Den oppsiktsvekkende boken til Ayo Hansen er en selvpublisering og selges her.