Du husker kanskje det verdenshistoriske bildet fra København i 2018 da en kvinne i nikab med tårevåte øyne omfavnet en kvinnelig politibetjent under en demonstrasjon.
Hvem var denne kvinnen så full av følelser? Hun var en dansk konvertitt til islam og kaller seg i dag for Ayo Hansen, en bemerkelsesverdig kvinne, kan jeg slå fast, etter å ha lest den nakne svært personlige og avslørende beretningen om hennes vei inn i islam, på innsiden av fremtredende muslimske maktmiljø i Danmark. Boken Fordi taushet dreper (Fordi tavshed dræber) er som å vandre inn i en bokstavelig talt annen verden, en verden som lever parallelt med resten av samfunnet, men som også har sneket seg inn på våre felles arenaer gjennom diverse muslimske organisasjoner.
Tittelen på boken forklarer Ayo Hansen slik: «Jeg skrev boken fordi stillheten nesten tok livet av meg, og fordi det jeg trodde var kjærlighet ble til kontroll, og tro ble til frykt. Men også fordi jeg nektet å la meg selv forsvinne – fordi taushet dreper er ikke bare et rop ut i stillheten – det er også et vitnesbyrd om overlevelse og mot, og en fortelling om hva prisen er for å fortelle historien min høyt.»
Boken er ikke minst ment som en støtte til alle muslimske kvinner som lider i stillhet slik hun selv gjorde i mange år.
Det skjulte flerkoneriet
Av de konvertittene jeg har møtt gjennom mitt yrkesliv, har de fleste en broket bakgrunn. Så også Ayo. Syv dager gammel ga myndighetene henne til en fosterfamilie, og Ayo vokste opp på en gård på Jylland på 1980-tallet som, ifølge henne selv, var som å gå tilbake i tid til 1880-tallet. Jorden ble pløyd hest og plog, familien var sterkt religiøse, kristne. Ettersom hun vokste til, vokste også «synden» frem i henne. Hun måtte erkjenne at hun er homoseksuell, en erkjennelse hun holdt for seg selv – i skam.
15 år gammel flyttet hun hjemmefra, søkene etter en mening og en ro i livet. Denne letingen etter noe større førte henne inn i islam. Bøkene ble «inngang til et system som både lovet mening og bar mørke; et system der jeg fant svar jeg hadde lengtet etter, men også krav, død og kontroll forkledd som guddommelighet. Islam ble på én og samme tid min redning og mitt raseri». Men det var først og fremst en sjelelig ro hun fant i islam.
«En ro hadde tatt plass i mitt indre, og den bygde ikke på andres aksept, men en stille urokkelig forbindelse til noe større.»
Etter konvertering og etter at hun startet å bruke nikab traff hun Ismail, en prominent muslim i Danmark med et enormt nettverk og som nøt dyp respekt i ledende muslimske sirkler. «Dette ekteskapet ble mitt forsøk på å finne frelse i fornektelsen» av at hun var homoseksuell.
Ismail, født av en dansk konvertitt med en far fra Nord-Afrika, var allerede gift med barn, og hun ble kone nummer to. Ekteskapet skulle skjules for førstehustruen, noe Ayo opplevde som et dypt svik og som ga henne en sviende skyldfølelse. Men Ismail fulgt bare islam, som hun skriver at han fortalte henne. Han hadde i henhold til de mange religiøse tekstene, inkludert i koranen og Muhammeds sunna, full rett til å holde ekteskapet med Ayo skjult for førstehustruen, han hadde full rett til ikke å spørre førstehustruen om lov til flerkoneri, og Ayo peker konkret på tekstene som mennene bruker for å legitimere sine handlinger..
Flerkoneri er endog vanlig, forteller hun, og de skjulte ekteskapene er heller regelen enn unntakene. «Førstehustruen har ikke krav på å kjenne den andre; hun har ingen rett til et navn eller et ansikt – ingenting som kunne gi henne sannhetens konturer.»
Ismail fremstår som en mann på skråplanet. Han var blant annet megler mellom gjengene i gettoen Nørrebro. Det nygifte ekteparet reiste til London og der opplevde hun enorme transaksjoner av sedler som ble lagt i Ismails hender. Penger han skulle ta med til sine aktiviteter i Danmark (og eventuelt sende ut av Danmark til jihad? Det visste ikke Ayo, men pengene gjorde henne usikker og redd).
Ismail som ble omtalt som mujahedin, hellig kriger, nøt ikke minst stor respekt for sine opphold i Syria der krigere døde i hans hender, som han selv fortalte Ayo.
«Din mann er den mest dedikerte mujahedin i hele Danmark. Han er en kriger for islam. Vi burde alle være som ham», ble Ayo også fortalt av Ayos verge som viet henne, en annen fremtredende muslim i Danmark.
Reglene og den massive kotrollen
Kontrollen, den usynlige som man bare innfant seg med automatisk i tråd med islams regler om kvinners minste mulige tilstedeværelse, var der fra første stund. Som at Ismail fortalte henne at det mest ærbare for en kvinne var å be hjemme, ikke i moskeen, moskeen som hadde vært hennes «åndehull», der hun fant en indre ro.
«I begynnelsen var det trygt at det var regler så lenge de var klare og faste, var det en lettelse i det urokkelige. Noe å lene seg på. Men reglene viste seg raskt ikke å være faste. De skiftet og bøyde seg med stemningen – og de bøyde seg merkverdig nok alltid til hans – og andre menns – fordel. Og jeg, jeg begynte så smått å overveie om islam noensinne hadde vært annet enn menns speil.»
Ayo er vitebegjærlig, Hun vil forstå islam, forstå reglene, hvorfor de er slik. Hun leste derfor mengder av islamsk litteratur.
Jeg ville ikke kun følge reglene – jeg ville kjenne deres opprinnelse, gyldighet, rekkevidde. «Hvor står det?» begynte jeg å spørre. «Hvem har sagt det», og «er det enighet blant de lærde?»
Hennes tørsten etter kunnskap ledet til konflikter med Ismail. Alle hennes spørsmål ble sett på som ulydighet.
«Ti stille», sa han. «Du skal ikke diskutere med meg. Du må ikke motsi din mann.»
Det er systemet islam skaper i sine omgivelser, som opprører Ayo. Et system kvinnene opprettholder som menns forlengede armer. Et kvelende kontrollsystem som ingen slipper unna. Kontroll som skaper frykt. Et kontrollsystem som gir mennene allmakt. Kvinner skal helst verken ses, høres eller luktes.
«Når religion og makt smelter sammen»
Ayo makter ikke mer av løgner og halvsannheter som svømmer rundt i samme vann. Av hykleriet, av kontroll og maktutøvelse som utvisker individet og den frie tanken og den personlige friheten. Utvisker det spirituelle. Hun ber om skilsmisse og avvises tvert. Han har den fulle rett til å nekte henne skilsmisse, i henhold til islams tekster utbredt over hele verden og helt inn i moskeer i Norge.
Hun hadde sett mer enn nok av «hvordan islam som system kunne gjøre mennesker små, lenge før noen løftet en hånd mot dem, hvordan kvinner lærte å tie, unge lærte å bøye nakken, menn lærte å beskytte deres autoritet som om den var hellig – og hvordan selv dem som ville det gode ble fanget i en konstruksjon de ikke visste hvordan de skulle forlate nettopp fordi den ikke liknet tvang utenfra men ansvar innenfra».
Det var der min kritikk begynte. Ikke i troen på Allah, men i den loven som talte på hans vegne og som krevde lydighet, også når samvittigheten sa noe annet. For når religion og makt smelter sammen blir sannheten aldri privat. Den blir politisk, og alt det man ikke må si høyt hvis man vil forbli innenfor. (…) Vi lærte hverandre å tie før noen krevde det. Og dét var den mest effektive kontrollen av alle.
«Troen gled fra spiritualitet til strategi.»
Ayo hadde selv offentlig kalt bruken av nikab som et valg hun selv hadde tatt, som nikab-brukere gjerne gjør.
Jeg hadde kalt det et valg da det ikke lenger var det. Fordi tvang ikke alltid likner en ordre, den kan likne kjærlighet, fromhet og fellesskap. Tvang kan være så nennsomt utført at du kaller det frihet, mens du bærer den (nikab) fordi du ikke lenger tør spørre deg selv hvorfor du begynte med det. Og det er kanskje det farligste. Ikke stoffet eller (lov-) forbudet. Men den stillheten som oppstår når en kvinne begynner å tro at det er hennes elv som har valgt ikke lenger å være seg selv.
Etter lengre kamp fikk hun skilsmisse, noe som utløste massive, usle og truende kampanjer mot henne, fra både kvinner og menn. «Sladderen fløt som kloakkvann gjennom de nørrebroske gatene, der ingen tilsynelatende veg tilbake fra å drikke av det.»
Da er vi tilbake til fotoet som gikk verden over. Hun hadde da, i 2018, begynt reisen vei ut av islam. Hun gråt på bildet av emosjonell utmattelse etter svertekampanjene, som endog inkluderte at hun hadde utsatt Ismail for svart magi, og at det var hun som hadde lurt han inn i ekteskapet ved bruk av magi. Derfor falt hun sammen i betjentens armer. «Jeg hadde ingen stemme tilbake; kun restene av meg selv som knapt kunne bære vekten av stoffet jeg var pakket inn i.»
Veien tilbake til seg selv
Etter skilsmissen og de uutholdelige svertekampanjene så Ayo seg nødt til å forlate København for å begynne reisen tilbake for å stable på beina et nytt liv. Hun higet etter ro, etter naturen, sjelefred, og endte opp i et telt på Jylland der hun bodde i 600 dager i strekk. Sommer som vinter. Samtidig som hun fikk hjelp av en psykolog til å sortere ut alle livets hendelser og indre uro og fortvilelse. Hun søkte ikke bare ly, men også stillhet:
En stillhet dyp nok til å romme det kaoset jeg bar på, og et sted der jeg kunne krakelere i tusen biter uten at andre så, hørte eller blandet seg. Et sted der jeg kunne gå i oppløsning uten at noen betraktet ruinene med medlidende blikk, for jeg hadde mer enn noe annet bruk for å være alene – med sammenbruddet, med sorgen over skilsmissen fra helvete, barnet som aldri ble (ufrivillig abort, red.), og med den gryende erkjennelsen som var både skremmende og befriende: jeg hadde hele livet gjemt meg bak masker, og at jeg nå stod overfor å skulle leve som det mennesket jeg kanskje alltid hadde vært – men aldri hadde turt å være..
Deretter gikk ferden videre alene i en bobil ut i verden, først til Kyiv, videre over land til Istanbul og inn i Anatolia, båt over til Tunis, og videre over land til Marokko, før hun vendte nesen mot Danmark igjen. Hun hadde opplevd islam i sine ulike nasjonale varianter på godt og vondt, men kanskje mest på godt, for de knugende kontrollsystemene hun opplevde i Danmark opplevdes ikke som så sterke i landene hun besøkte.
Tilbake i Danmark var Ayo fri:
En kvinne som elsker kvinner. En kvinne som elsker frihet. En kvinne som elsker uten filter, og ikke var troende eller religiøs.
HRS kommer med mer fra boken, om hvordan de muslimske organisasjonene opererer og om den tillatte løgnen, taqiya.
Ayo Hansen, selvpublisering,
338 sider