Einhart Lorenz har forfattet flere bøker, oversatt og tilrettelagt flere kjente verker. Han ønsker å donere sin enorme boksamling til DMT.
120 personer – både medlemmer av DMT og andre inviterte – fant veien denne søndagskvelden. Jeg var blant de heldige som ble invitert.
En verdig markering hvor også stortingsrepresentanter fra henholdsvis KrF, Ulf Inge Ulstein, og FrP, Simen Velle, deltok samt kommunalminister Bjørnar Skjæran (Ap). Oslos ordfører Anne Lindbo (H), biskop Sunniva Gylver og biskop emeritus Ole Christian Kvarme var også blant de inviterte.
Nürnberglovene
Einhart Lorenz tok forsamlingen langs tidslinjen før og under Novemberpogromene (natten mellom 9. og 10. november 1939) – på folkemunne kalt «Krystallnatten» – som er sluttfasen på en årelang oppbygging av jødehat på kontinentet.
Jødehatet ble allerede formalisert i 1933 da Hitler kom til makten og oppnevnte Joseph Goebbels til propagandaminister. Dette ble starten for antisemittismens plass i Tyskland. I 1935 ble Nürnberglovene, som besto av tre lover, innført: 1) Loven om beskyttelse av tysk blod og ære, 2) Riksborgerloven og 3) Riksflaggloven.
Dette innebar at jøder ble fratatt muligheten til å gifte seg med den de ville – det ariske blod måtte ikke blandes med det jødiske. Jøder hadde forbud mot å heise det tyske flagget, de ble fratatt stemmeretten og det ble satt begrensinger på hvem de kunne ansette i sine bedrifter. Loven fastslo også at jøder ikke kunne inneha offentlige stillinger. Etter hvert mistet også advokater og leger sine lisenser til å praktisere. Hensikten var å begrense innflytelse fra alt som hadde med jøder å gjøre og ha kontroll med alt jødisk liv i Tyskland. Nürnberglovene ble opprettet for å beskytte «tysk blod og ære».
Lukkede dører
Annektering av Østerrike og Sudendentland i 1938 ble iverksatt og det gjaldt også Polen senere samme år. Det medførte et stort press av jøder som prøvde å flykte.
Den amerikanske presidenten Roosevelt tok initiativ til Evian-konferansen i Paris i juli 1938 for å finne en løsning på utfordringen med den store strømmen av jødiske flyktninger fra Østerrike og Tyskland. Konferansen endte med at ingen av de 32 landene ville ta imot et større antall flyktninger. Antisemittiske holdninger bidro til motviljen mot å ta de imot.
I tillegg fryktet man at en stor innvandring ville føre til økonomiske og sosiale problemer. Resultatet ble at USA lukket porten, låste og kastet nøklene. Alle de allierte landene stengte også grensene for de jødiske flyktningene – noe som førte til at jødene ble innestengt i Tyskland.
Propagandaen hadde oppildnet hele samfunnet til en jødehatretorikk, noe som kan sammenlignes med «Ingen jøder i våre gater» som gjaller i våre gater i dag.
Kulminasjonen
Før Novemberpogromene opplevde man ikke jødiske fysiske overgrep i særlig grad. Men jødehatet lå der som tørt høy som tok fyr på et blunk og spredte seg hurtig. Dette var en systematisk kampanje som var forberedt i åtte år. Propagandaen hadde fôret samfunnet med at jøder måtte vi «kvitte oss med».
Jødiske Herschel Grynszpan skjøt diplomaten Ernst Eduard vom Rath 7. november 1938, og det antente flammen og utløste «Krystallnatten».
Samfunnet var beredt til å gå til angrep på den jødiske befolkningen og på jødisk eiendom i alle de fire områdene; Nazi-Tyskland, Østerrike, Sudetenland og fristaden Danzig.
1.400 synagoger ble satt i brann og alle jødiske forretninger ble ranet. Jødiske hjem ble saumfart for verdier. 27.000 jødiske menn ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. Alle eiendommer, både private og forretninger var forsikret, de jødiske eierne fikk erstatning, men måtte betale den til den tyske stat fordi staten mente at jødene selv var ansvarlige for det som hadde skjedd. Dette var kulminasjonen av hatretorikk og propaganda iscenesatt av det tyske partiet.
Det som utspant seg, var finalen på hva som hadde pågått i flere år.