En bok om islam i Norge og Europa kan ikke unngå å ta bredt opp situasjonen i Frankrike, der Europas største muslimske befolkning bor (kanskje rundt 10 millioner, offentlig statistikk er mangelfull, dessverre). Jeg gjorde det i Islam. Den 11. landeplage (2015), der åpningskapitlet heter som følger: «Marseille – en rapport fra den tapte by.»
Marseille er den mest islamiserte storbyen i Frankrike, og det blir mer og mer islam der som i resten av Frankrike. Allerede i 2000-2001 viste en undersøkelse at 30-40 prosent av de unge i skolene i den sydfranske byen har muslimsk bakgrunn. I 2006 ble det anslått at Marseilles befolkning består av en tredjedel muslimer. Dette er gamle tall, og hva realitetene er i dag, er uvisst. Men at andelen muslimer i skolene skulle ha sunket fremstår som en utopisk tanke.
Demografien tikker som kjent i islams favør i hele Vest-Europa, og de unge blir mer bokstavtro. Mer enn sine foreldre og besteforeldre.
Intenst forhold til sharia
De nye sjokkerende tallene over islams innflytelse i dagens Frankrike, presentert hos Le Figaro, er en regelmessig undersøkelser de siste 36 årene utført av Ifop, viser at en stor del av dagens unge i Frankrike foretrekker sharia fremfor den franske sekulære grunnloven.
François Kraus, direktør ved dette meningsmålingsinstituttet, kommenterer undersøkelsen slik: «Denne undersøkelsen tegner et veldig tydelig portrett av en muslimsk befolkning som gjennomgår en prosess med re-islamisering, strukturert rundt strenge religiøse normer og i økende grad fristet av et islamistisk politisk prosjekt.» De unge søker ikke identitet i det franske, men i det islamske.
På under fire tiår har følgende skjedd:
- Besøk i moskeen blant de under 25 år økt fra 7 prosent til 40 prosent.
- Nitidig overholdelse av ramadan har økt fra 51 prosent til 83 prosent.
- Tildekking av jenter/kvinner har økt fra 16 prosent til 45 prosent.
- 42 prosent sympatiserer med radikal islam.
Disse holdningsendringene gir selvsagt utslag i det hverdagslige. 45 prosent av menn under 35 år og 57 prosent blant kvinner i denne gruppen avviser kontakt med motsatt kjønn, som å håndhilse, motta helsehjelp av det motsatte kjønnet, eller bruke svømmebasseng der både menn og kvinner deltar samtidig.
Utviklingen kan ikke snus
Det muslimske brorskapet er den mest foretrukne islamske organisasjonen av seks store islamske organisasjoner i landet. 1 av 4 muslimer generelt, og 1 av 3 unge muslimer.
Støtten til islamistiske grupper har doblet seg blant muslimer generelt siden 1998. Den gang var støtten på 19 prosent, i dag er den på 38 prosent.
Blant de unge under 25 år var støtten til slike organisasjoner på 29 prosent i 1998. I dag har støtten økt til 42 prosent. De unge er de mest ytterliggående. Mens i gruppen 25-34 år har støtten i samme periode gått fra 22 prosent til 43 prosent.
Man underes: Kan denne prosessen mot en mer og mer ytterliggående muslimsk befolkning stanses? Spørsmålet bør kanskje heller være dette: Hvordan konkret skulle utviklingen kunne stanses? Gitt den demografiske utviklingen som tikker i islams favør, ligger svaret åpent i dagen: Utviklingen er irreversibel.
Eller som Tariq Ramadan, Brorskapets kanskje fremste leder i Europa, og løftet frem av blant annet Abid Raja og Mohammad Usman Rana som forbilder, sa det i sin tid:
«Vi ville ikke være troende hvis ikke islam var rettesnoren for livene våre, hvis ikke koranen var grunnloven for samfunnene våre, hvis ikke den islamske loven styrte alle våre anliggender.»
Samme Tariq Ramadan har tydelig advart oss om hva vi kan forvente oss hvis vi handler for å bevare friheten på kontinentet:
«Islam er en faktor som det er behov for å ta med i betraktning, og som må regnes med i fremtiden. Hvis denne realiteten blir fornektet, vil det uunngåelig føre til radikal motstand og sammenstøt.»
Han har med andre ord varslet oss vold om vi prøver å beskytte vårt sekulære demokrati mot totalitær islam.
Intet mindre.
Nedslående utvikling
François Kraus, direktør for avdelingen «Politikk/Nyheter» hos Ifop kommenterer utviklingen slik:
Denne undersøkelsen tegner et svært tydelig bilde av en muslimsk befolkning som gjennomgår en prosess med re-islamisering, strukturert rundt strenge religiøse normer og i økende grad fristet av et islamistisk politisk prosjekt.
I stedet for å følge den vanlige sekulariseringsmodellen, demonstrerer muslimer i Frankrike, og spesielt den yngre generasjonen, en sterk bekreftelse av identitet gjennom intensivering av religiøs praksis, rigidisering av kjønnsrelasjoner og den økende tilslutningen til islamistiske teser.
Det mest slående med disse resultatene er hvor konsistent generasjonsforskyvningen er: på nesten alle indikatorer (religiøsitet, religiøs praksis, hodeskjerf, avvisning av kjønnsblanding, avvisning av vitenskap, religiøs lovs forrang, tilslutning til islamisme) viser unge muslimer gjennomgående større strenghet og radikalisme enn sine eldre. Denne trenden tyder på at prosessen med re-islamisering, langt fra å avta over tid, tvert imot vil intensiveres med hvert generasjonsskifte.
Det gjenstår å se om denne dynamikken er reversibel. Undersøkelsen tyder på at ingenting på dette stadiet ser ut til å stoppe denne prosessen med re-islamisering. Tvert imot peker alle indikatorer på en styrking av disse trendene i årene som kommer. I denne sammenhengen reiser spørsmålet om integrering av muslimer i Frankrike og deres tilslutning til republikanske verdier seg med fornyet hastverk, og krever politiske svar som går langt utover rent sikkerhetsbaserte eller undertrykkende tilnærminger.
En nedslående, men realistisk betraktning, må man med rette kunne si.