Vi har blitt kjent med en interessant bok som nylig har utkommet i Danmark. Forfatteren heter Henrik Dahl, medlem av det danske Folketinget fra 2015 til 2024, der han representerte Liberal Allianse. I 2024 ble han valgt inn i Europaparlamentet.
Han har kalt boken Den tabte fred og den er – selvsagt – skrevet på dansk, uten at det bør skremme noen. Dansk og norsk skriftlig er tross alt nokså sammenfallende, i hvertfall når det gjelder bokmål. I forordet skriver han at ideen om å skrive boken kom i 2017, etter at han hadde blitt utfordret av en avis om å skrive om to bøker som hadde gjort inntrykk på ham. Han valgte Francis Fukuyamas The End of History and the Last Man, fordi alle trodde at det som sto i den var korrekt. Den andre boken var Samuel Huntingtons The Clash of Civilizations, fordi det var nettopp i disse bøkene man kunne finne noe som minnet om sannheten om internasjonale relasjoner.
Avisens utfordring resulterte i en kronikk, men han forsto samtidig at dette også kunne bli en interessant bok. Og nå foreligger boken, åtte år senere.
Relevante problemstillinger, også for Norge
Boken tar for seg Europas utvikling etter Berlinmurens fall i 1989, og den er som alle vil forstå sett fra EU-landet Danmarks perspektiv. Som de fleste av vår lesere nok har fått med seg er vi gjennom EØS-avtalen på mange måter medlem, dog uten stemmerett. Og den eneste grunnen til at vi ikke er medlem er at selv om det er et flertall for norsk EU-medlemskap på Stortinget, vet våre politikere at en ny folkeavstemning vil ende med samme resultat som i 1972 og 1994 – et klart nei. Selv om Norge knapt er nevnt i boken, så er derfor de problemstillinger Henrik Dahl omtaler særdeles relevante også for utenforlandet Norge.
I boken tar Dahl for seg en rekke forhold som alle har felles at de har skapt til dels betydelige problemer for de europeiske land som kunne ha vært unngått dersom vi, velgerne, hadde stemt på politikere som hadde handlet annerledes. I stedet har vi stemt på politikere med en naiv tro på at alle verdens land ville omfavne demokratiet dersom man bare fjernet den lokale diktator, gjerne med makt. Slik det skjedde i Afghanistan, Libya og Irak. Politikere, som tror mer på kartet enn på terrenget, og et embetsverk som sier det politikerne forventer de skal si. Politikere som tror de kan skape fred og harmoni i Midtøsten uten å forstå kraften i islam som har formet disse samfunnene i over 1000 år.
Dahl er ingen fan av Merkel
En politiker som ikke kommer pent fra det i Henrik Dahls bok er selvsagt Tysklands tidligere forbundskansler Angela Merkel som måtte overta etter Helmut Kohl grunnet Kohls uregelmessigheter med valgkampmidler. Og som i 2011 besluttet å nedlegge alle tyske kjernekraftverk fordi kraftverket Fukushima i Japan var blitt ødelagt med radioaktivt utslipp som følge, forårsaket av en tsunami. Man må anta at det fantes oppegående personer i embetsverket som vurderte risikoen for en tsunami i Tyskland som liten, men som ikke trakk i nødbremsen.
Som kjent toppet Merkel «suksessen» i 2015 ved å åpne Tysklands, og derved Europas, grenser for alle som hevdet de var syriske flyktninger med uttalelsen «Wir schaffen das». Tre ord som endret Europas, og derved Norges, fremtid for alltid.
Når det gjelder Tyskland så omtaler Dahl også hvordan tyske politikere med åpne øyne gjorde seg energiavhengig av Russland ved å få bygget gassrørene Nordstream 1 og 2, samtidig som de nedla kjernekraftverkene og satset på sol og vind. Helt til noen greide å sprenge gassrørene der de lå på havets bunn.
Politikere skaper problemer, de løser dem ikke
Boken er full av eksempler som viser hvorledes våre politikere har skapt problemer i stedet for å løse dem. Dahl besitter en imponerende detaljkunnskap og gir glitrende analyser over hvorfor det gikk som det gikk. I det hele tatt sitter man etter en gjennomlesing av boken med det klare inntrykk at vestlige politikere utviser en nærmest grenseløs naivitet i møte med all verdens diktaturer, i tillit til at disse landene aller helst vil utvikle seg til demokratier bare de får tilgang til Vestens markeder og tilførsel av vestlig kapital.
Bare for å ta noen eksempler – Kina som blir invitert inn i WTO (Verdens handelsorganisasjon) og kvitterer for tilliten med å bedrive utstrakt tyveri av patenter, piratkopiering av vestlige produkter og manipulering av valutakursen. Og når det oppstår en verdensomfattende pandemi, aksepterer man stilltiende Kinas åpenbare mangel på vilje til å avdekke kilden til viruset. Russland, der våre politikere stilltiende aksepterte at Putin invaderte deler av de østlige deler av Ukraina, og deretter Krim. Først da Russland angrep Kiev ble det reagert.
Henrik Dahl trekker en konklusjon:
Det er en kendt sag, at man kan komme langt ved at være diskret. Også når det gælder forholdet mellem lande. Men det er min personlige holdning, at Vesten i længden ikke gør klogt i at lade som ingenting, når det gælder Kina. Det ville i mine øjne være velgørende, hvis de vestlige lande officielt erklærede geoøkonomien død og officielt fastslog, at relationerne til de Vesten-fjendtlige lande nu går ind i en ny fase.
Det er vanskelig å være uenig i dette.
Fingeren i øyet
Med denne boken stikker Henrik Dahl fingeren rett inn i øyet på danske politikere som i årevis har sett gjennom fingrene på hvordan forholdet til særlig Russland og Kina har utviklet seg. Politikere som satser på internasjonale avtaler, diplomati og dialog, og helt ser bort fra at enkelte land ikke har noen som helst intensjon om å overholde avtaler som ikke gagner dem selv.
Den eneste «kritikk» vi kan komme med når det gjelder denne boken er at den er sett fra Danmark, det land vi Norge ser opp til og beundrer fordi de faktisk har en statsminister fra Arbeiderpartiets danske søsterparti, Mette Frederiksen, som absolutt ikke er redd for å si klart i fra når det behøves. Dahls kritikk synes derfor noe malplassert på henne. Da synes den mer passende på den danske utenriksminister, Lars Løkke Rasmussen, leder av Moderaterne, tidligere statsminister fra danske Venstre (tilsv. norske Høyre), som synes å ha gjort det å snu kappen etter vinden til en kunst.
Sitatet «The definition of insanity is doing the same thing over and over again and expecting different results» er tilskrevet Albert Einstein, men han skal visstnok ikke ha sagt det. Men det passer glimrende på dem av våre egne politikere som ikke har lest Samuel Huntingtons The Clash of Civilizations, boken Henrik Dahl har trukket frem som inspirasjon til hans egen bok.
The Clash of Civilizations bør derfor være obligatorisk lesing for alle politikere, sammen med Henrik Dahls «Den tabte fred».
Feil land…
Hva kunne ikke Henrik Dahl ha utrettet dersom han hadde skrevet boken sett fra Norge. Det er vi i Norge som behøver en slik bok, ikke Danmark.
Nå er det selvsagt slik at de globale problemer Henrik Dahl tar opp i boken er nøyaktig de samme, uansett om de ses fra Danmark eller Norge. Det er våre politikeres reaksjoner som skiller seg fra hverandre.
Der Mette Frederiksen ikke har noe i mot å sende asylsøkere til Rwanda, er Jonas Gahr Støres standardløsning på de fleste problemer å «følge nøye med» på utviklingen mens utenriksminister Espen Barth Eide til stadighet følger «FN-sporet». Og dersom det i de årlige budsjettforhandlinger oppstår politiske uenigheter, så løses disse enkelt ved å hente penger fra oljefondet. Med 20 tusen milliarder kroner er det nok å ta av.
Og om noen tror at naive politikere blir korrigert av et faglig sterkt byråkrati, så synes Henrik Dahl å være pessimistisk. For å sitere ham:
For uanset hvor urealistiske politikker, den politiske ledelse sætter dem til at administrere, er de ekstremt realistiske, når det gælder perspektiverne for deres egen fremtidige karriere.
Vi tror problemet er det samme, både i Danmark og Norge.
Boken kan kjøpes hos Saxo på denne lenken.
Hovedillustrasjon: Portrettfotograf Marie Hald