Vi glemmer aldri de tre berømte (eller beryktede) ordene fra Merkel: Wir schaffen das.
Som alltid framsto Merkel som om hun hadde full kontroll. At ordene hennes var nøye gjennomtenkte. «Vi klarer det», lød som en selvfølge fra en statsleder som var fritatt politikkens og fornuftens tyngdekraft.
Hva skjedde i kulissene?
«Tyskland er et stekt land (…). Vi har klart så mye. Vi kan klare dette», sa Merkel videre da hun åpnet Tysklands grenser, et historisk politisk (feil-) grep.
Men uttrykket var egentlig ikke ment å være et av dem som vil gå inn i historien. Det minnet om uttrykk Merkel hadde brukt i andre sammenhenger da hun måtte få tyskerne til å ta på seg en stor oppgave.
Og enda verre, grensen var ikke engang ment å være åpen så lenge som den til slutt ble.
Dette kommer frem i boken til den svært velinformerte politiske journalisten Robin Alexander som for tiden er assisterende sjefredaktør i Die Welt.
Bare noen få år etter at Angela Merkel, med ordene «Wir schaffen das», lot omtrent én million asylsøkere komme til Tyskland, gjenga Robin Alexander i en bok hva som skjedde bak kulissene i disse dager, hendelser som senere gikk over i historien med dype konsekvenser for hele Vest-Europa, inkludert for oss i Norge. Man glemmer aldri bilder og videosnutter fra de sydlige deler av Jylland der tusener på tusener av migranter fra det utvidede Midtøsten strømmet oppover de danske motorveiene. De fleste ville til honningkrukken Sverige, og den danske regjeringen unnlot å ta det eneste riktige grepet: å stenge grensen sin mot Tyskland.
Og selv om Angela Merkel senere fikk status som et humanistisk ikon, er det nå klart at beslutningen om å la grensen til Tyskland stå åpen i realiteten først og fremst var et resultat av en rekke beslutninger som ikke ble tatt.
Faktum er at Merkels beslutning var et resultat av politikere som var så redde for konsekvensene av handlingene sine at de måtte leve med konsekvensene av å ikke gjøre noe. Man lukket øynene, fortrengte fornuften, og håpet på det beste.
Denne frykten for konsekvenser ved å stenge grensene – at grufulle bilder av kvinner og barn som ble truet av tyske grensevakter skulle nå offentligheten – er selve kjennetegnet på tysk innvandringspolitikk de siste ti årene. Politikken har rett og slett destabilisert det tyske samfunnet, der klanveldet har reist seg i de tyske byene. Resultatet er radikalisering og en intens kamp mot det bestående fra særlig rekkene med røtter i det utvidede Midtøsten.
De kommende generasjoner skal få store vansker med å klare å hamle opp med «det nye Tyskland», der rettsstaten skyves i grøftekanten.
Planen var å stenge grensen etter en uke
Robin Alexander er ikke kjent for å være en mann av store ord eller å dra drastiske konklusjoner. Derfor tok tyskerne boken hans i 2017 på alvor, selv om den er basert på anonyme kilder. Boken skjøt til topps på bokhandlerlistene på kort tid. Og den ble senere filmatisert.
I boken «Die Getriebenen» – «De drevne» – forteller han oss at Angela Merkel først hadde annonsert at «Wir schaffen das», som betyr de åpne grensene, var ment som et unntak fra starten av.
Så til overraskelsen: Og allerede 12. september – en uke senere (!) – ville Angela Merkel og hennes folk faktisk sette en stopper for de de åpne grensene.
Kontroll på grensen til Østerrike skulle gjeninnføres i en begrenset periode.
Derfor ble busser fulle av politibetjenter fra hele landet sendt sørover. De skulle være klare til å avvise migranter og flyktninger når grensen ble stengt neste dag klokken 18.00.
Vi vet jo i dag at grensene forble vidåpne. Da Merkels innenriksminister, Thomas de Maizière, holdt et møte med sine folk på ettermiddagen, kunne ingen av dem svare på om Dublin-forordningen fortsatt gjaldt, slik at landet en asylsøker først ankommer også er landet der vedkommende må søke asyl.
Alexander skriver i boken at man kan argumentere for at Merkel de facto allerede hadde satt forordningen ut av kraft. Men her sto en erfaren politiker og hans folk, uvitende om deres gode råd.
Og så var det spørsmålet om pressebildene. Hva om flyktningene ikke ville akseptere grensestengingen? Og, ikke minst: Hva skjer, spurte ministeren, hvis 500 flyktninger med barn i armene løper mot politiet? Politiet sa at ledelsen på stedet måtte avgjøre det.
Politiet satt i en voldsom knipe. Innenriksminister Thomas de Maizière var like i villrede som politiledelsen. Nettopp derfor, sier Alexander,m forbl den tyske grensen «åpen for alle» gjennom helgen.
Ordren ble endret for å tillate flyktninger som søker asyl å komme inn.
«Wir scaffen das», ble således til et måned langt unntak fordi ingen hadde den «politiske styrken» til å avslutte unntakstilstanden.
«Grensen forblir åpen, ikke fordi Angela Merkel eller noen andre i den føderale regjeringen bevisst har bestemt det. I det avgjørende øyeblikket er det rett og slett ingen som vil ta på seg ansvaret for å stenge grensen.»
Derfor refererer ikke bokens tittel, De drevne, til millionen mennesker som strømmet over grensen. Den refererer direkte til politikerne som var drevet av frykt for senere å bli holdt ansvarlige for å bryte loven og for uheldige bilder i pressen.
Mangfoldige drepte tyskere
Boken skapte et voldsomt oppstyr da den ble utgitt, for den rokket ved bildet tyskerne og resten av verden hadde av Merkel, og bildet av vennligsinnede, sjenerøse tyskere som befolkningen ønsket å vise verden. Man ville for alt i verden ikke oppfattes som kritisk til innvandrere. I skyggen trakk Hitler mentalt i tråene.
For tyskerne den gang var det en lettelse å oppleve at man endelig var på rett side av historien.
I den ene rapporten etter den andre kunne man se lokalbefolkningen i München stå og klappe mens tog fulle av asylsøkere rullet inn på plattformen.
Her ga tyske barn sine egne bamser til de nyankomne barna.
Som en tysk kvinne sa til en TV-journalist: «Endelig kan vi hjelpe disse menneskene.»
Likevel ser det nå ut til at tyskerne stort sett kommer til den konklusjonen at de har «fått nok».
Og den dag i dag, ifølge en meningsmåling, mener flere – 46 prosent – at det var den riktige avgjørelsen. 41 prosent mener de burde ha blitt avvist ved grensen.
Startskuddet på misnøyen med de åpne dørers politikk ble masseovergrepene på kvinner på nyttårsaften i Köln. Dernest, året etter i 2016, kjørte tunisieren Anis Amri, en mann med avslag på opphold i landet, en lastebil inn i et julemarked i Berlin og drepte 13 personer.
Generelt er nordafrikanere de siste årene, sammen med afghanere og syrere, sterkt overrepresentert på statistikker over vold og seksuelle overgrep. Like fullt velger politikere flest å fokusere på frykten for høyreradikale.
Det var beskjeden foreldrene til 17 år gamle Ann-Marie Kyrath fikk da en ulovlig migrant knivstakk henne og hennes 19 år gamle kjæreste til døde i januar 2023.
Vel så sjokkerende: I et offentlig brev skrev faren senere rett ut dette: «Vi ble gjort oppmerksomme på at vi måtte være forsiktige så drapet på datteren vår ikke ble misbrukt av høyreradikale.»
Michael Kyrath kunne fortelle at over 300 foreldrepar var i samme situasjon som han:
«Over 300 drepte barn og ingen protester fra de ansvarlige politikerne», skrev han i brevet, som er datert fra januar 2024.
Ser vi en snuoperasjon før neste valg?
Ifølge offisiell statistikk er kun 41 prosent av innvandrere fra de største åtte landene i arbeid. En ny meningsmåling viser at når tyskere blir spurt om migrasjon i dag, svarer flertallet at de fortsatt ser mange problemer knyttet til innvandring fra 2015. 54 prosent opplever dette i hjembyen eller kommunen, i større byer (minst en halv million innbyggere) er tallet 61 prosent.
Samtidig har AfD, Alternativ for Tyskland, steget til topps på meningsmålingene i dagens Tyskland. I et intervju i en ny dokumentar laget av TV-kanalen ARD i anledning 10-årsjubileet for «Wir schaffen das», vedgår Merkel at oppslutningen rundt AfD er knyttet til hennes avgjørelse om å åpne de tyske grensene.
Men, fortsetter Merkel, samtidig var det mange som ikke ønsket at Tyskland skulle «svikte sine verdier når det gjelder menneskelig verdighet». Ordene «Menneskeverdet er ukrenkelig» er faktisk de første ordene i den tyske grunnloven. Og det er det Merkel og med henne mange millioner tyskere stadig har i tankene når de snakker om innvandring.
I ovennevnte dokumentar spørres Merkel om hun tror at tyskerne har fullført oppgaven hun ga dem for ti år siden. Hun svarer slik: «Det er en prosess, men så langt har vi oppnådd mye. Og det som fortsatt må gjøres, må fortsette å gjøres.»
Hva mener så dagens kansler, Friedrich Merz, om samme tema?
Merz har vært klar: Tyskland har «ikke … klart å gjøre det Merkel etterlyste for ti år siden».
Merz er nå klar til å bryte flere tabuer i tysk politikk. Tyskland har nemlig begynt å forhandle med Taliban om retur av afghanere.
Like fullt skylder Merz fortsatt tyskerne å overbevise dem om at linjen til Merkel – Wir schaffen das – skal brytes av den nye regjeringen fra samme parti som Merkel, CDU. Klarer ikke Merz å overbevise tyskerne om helt ny retning, ligger veien videre enda mer åpen for AfD ved neste nasjonale valg.
Med andre ord kan AfD indirekte klare å bryte med de åpne dørers politikk og få tyskerne til å sette fornuft og fedreland i førersetet.