Pro-palestinske demonstranter samlet seg i går ved den jødiske skolen i Stockholm, med budskapet «alle barn er like». Budskapet trenger ikke forklares. De voksne demonstrantene skyr åpenbart ingen midler. Ingen grense er der for ikke å kunne overkjøres. Barn – hvorfor bry seg? De er jo «bare jødiske», altså de er medskyldige i en krig som pågår tusener av kilometer fra den svenske hovedstaden.
Det hele er så avskyelig at man mister munn og mæle. Hvordan er dette mulig? Er det ingen moralsk grense for hva enkelte synes es akseptabelt?
«Dette er motbydelig»
På Instagram har Sveriges kulturminister, Parisa Liljestrand, gitt klar beskjed om hva hun synes om opptrinnet.
«Nok en grense er krysset. Dette er motbydelig. Det finnes ingen kontekst eller budskap i verden som rettferdiggjør å stå med dette utenfor jødiske skoler», skriver statsråden for Moderaterna.
Det var i løpet av ettermiddagen i går at pro-palestinske aktivister møtte opp foran den jødiske skolen Hillel i Stockholm. Blant annet holdt de opp et skilt med budskapet «alle barn er like». På hovedparolen kunne man lese dette: «Jødisk antisionistisk allianse. IDF-soldater er krigsforbrytere.»
Lederen av Det jødiske sentralrådet, Aron Verständig, kommenterer demonstrasjonen slik:
– Vi har en situasjon der jødiske barn trenger politibeskyttelse fordi de har et trusselbilde mot seg. Så velger en liten gruppe demonstranter å stå der.
Skolen har måttet prøve å venne seg til politibeskyttelse de siste to årene. Til tross for dette følte mange foreldre seg urolige da de hentet barna sine på mandag, ifølge Verständig.
– Flere har kontaktet meg og sagt at det var veldig ubehagelig. Hvis man vil demonstrere mot staten Israel, har staten Israel en ambassade i Stockholm. Jeg forstår ikke hva de vil oppnå ved å stå der, sier han.
Utenriksminister Maria Malmer Stenergard (M) fordømmer også protesten i et innlegg på X.
Dette handler ikke om ytringsfrihet, men om å skape terror og frykt hos barn som bor i Sverige.
Stenergard påpeker at jøder i generasjoner har blitt forfulgt. «Jeg føler bare avsky for dem som gjør dette», skriver hun videre.
Også Sosialdemokratenes leder, Magdalena Andersson, fordømmer demonstrasjonen. Hun mener «svenske jødiske barn (ikke) har et ansvar for handlingene til Netanyahus høyreekstreme regjering». Hvorfor hun i denne konteksten har behov for å si sin mening om Netanyahus regjering, får stå på hennes egen regning. Men vi vet jo hvor hun henter bøttevis med stemmer fra.
Kvalmende uvel
I Europa, Norge inkludert, har vi i lang tid kunnet observere hvordan jødehatet på kontinentet, det vesteuropeiske vel og merke, rammer både jøder og deres institusjoner, inkludert skoler og barnehager.
Det var neppe tilfeldig at to dager etter massakren i Charlie Hebdos lokaler, tok en venn av terroristene, Amedy Coulibaly, seg inn på et jødisk kosher supermarked i Paris og drepte fire jøder (og en politibetjent). Han valgte ikke et hvilket som helst annet supermarked eller nærmeste boulangerie for å drepe tilfeldige personer av ulik religiøs eller ikke-religiøs bakgrunn, men han valgte det jødiske. Det var nok heller ikke tilfeldig at terroristen i København måneden etter Paris-angrepet, Omar El-Hussein, først gikk til angrep på et debattmøte om ytringsfrihet med den drapstruede svenske kunstneren Lars Vilks til stede, for så å ta seg til synagogen og drepe den jødiske vakten Dan Uzan som voktet inngangen.
Det var nok politisk veloverveid å rette skytset mot Frankrike og Danmarks jødiske befolkning, like politisk veloverveid som da franskalgeriske Mohamed Merah i mars 2012 skjøt og drepte en 30 år gammel rabbiner og tre barn, det yngste barnet kun tre år gammelt, utenfor en jødisk skole i Toulouse.
Ei heller var det tilfeldig at franskalgeriske Mehdi Nemmouche, etter all sannsynlighet på vei hjem til Marseille etter krigsdeltakelse for Den islamske staten, tok veien om Belgias jødiske museum i Brussel og skjøt og drepte fire personer i mai. Han valgte ikke å ta turen innom eksempelvis Louvre, noe som
ville vakt vel så stor medieoppmerksomhet og offentlig bestyrtelse, han valgte et jødisk mål.
Akkurat som det fremsto som svært politisk målbevisst da jihadisten Arfan Bhatti i Profetens Ummah medvirket til skuddene mot den jødiske synagogen i Oslo i 2006. Bhatti, født i Norge av pakistanske foreldre, vagte ikke hindugudshuset i Oslo, til tross for at hatet mellom pakistanske muslimer og indiske hinduer er intenst og vedvarende. Hinduene i India kjente ikke islamstifteren Muhammed til, så denne religiøse gruppen er naturlig nok ikke nevnt med ett ord i islams grunntekster. Det var jødene som var målet.
Trusselbildet mot jøder og deres institusjoner er likt over hele Vest-Europa. Det er høyt og det er vedvarende. Det er ikke på tilbakegang. Tvert om. Krigen mot Hamas har høynet trusselnivået. Og der står altså folk ved en jødisk skole i Stockholm i våre dager i en «hellig» allianse med islam og Hamas. Man blir svimmel av langt mindre. Av dette blir man rett og slett kvalmende uvel.
Hovedillustrasjon: Foto tatt av Jødisk ungdomsforening.