Det som nå skjer daglig i engelske gater kan lede frem til en omveltning i Storbritannia. Tusener på tusener av vanlige briter i alle aldre har tatt til gatene, lyktestolpene og bruer der St. George’s Cross – Englands eget flagg – heises og hylles, samtidig som rundkjøringer males i mønsteret til det samme flagget. Det samme flagget vaier fra balkonger.
«Vi tar ikke feil»
Det hele startet i Birmingham og Øst-London, begge byer der briter nå er i mindretall, og dette mindretallet minker år for år, også ved hjelp av den pågående asylinnvandringen som politisk ledelse anført av statsminister Starmer – tross lovnader – ikke setter alle kluter inn for å stanse.
På bannere i demonstrasjoner kan vi blant annet lese:
We are NOT far Right – but we’re not far wrong.
Don’t gamble with our lives. STOP the boats
Som det blant annet heter på Facebook fra gruppen «Life of United Kingdom»:
We love the UK.
Proud to be British.
Union Jack- og St. George-flagg handler helt enkelt om ren patriotisme, om å søke å bevare sitt hjemland gjenkjennelige for etterkommerne. I blant annet Birmingham har byrådet prøvd å stanse markeringene med henvisning til sikkerhet i det offentlige rommet, et argument som ikke brukes dersom det er palestinske flagg eller prideflagget som vaier i en lyktestolpe over 7 meter over bakken.
Men britene lar seg ikke stoppe. «Operation Raise the Colors» går som en farsott over England, der til sammen 30 byer så langt har opplevd massemobiliseringen. Som det heter på en nettside som samler inn penger til flaggkjøp:
En gruppe stolte engelskmenn med et felles mål om å vise Birmingham og resten av landet hvor stolte vi er av vår historie, friheter og prestasjoner.
Å gi lokalsamfunn håp om at ikke alt er tapt og at de ikke er alene.
Vi kommer til å bruke alle midlene til flagg, stenger og strips.
Selv politiske stemmer som den konservative parlamentsmedlemmet Robert Jenrick har knyttet seg til bevegelsen som støtte og forsterkning:
«Heis flaggene! Mens kommunestyrer som hater Storbritannia, tar ned våre egne flagg, heiser vi dem. Vi må være ett land, under unionsflagget.»
Kritikere kaller flaggheisingene provoserende eller splittende, mens andre vil mene det stikk motsatte: en fredelig demonstrasjon knyttet til nasjonal tilhørighet i en tid der det offisielle England og de politiske makthaverne prøver å undertrykke befolkningens økende krav om bevaring av grunnleggende, engelske verdier og et samfunn basert på en rettsstat som reelt beskytter borgerne.
Å feire flagget er et grunnleggende symbol på nasjonal enhet og samhold.
Å feire flagget er også et symbol på frihetsverdier som er gitt til utlendinger som har bosatt seg i landet og har respekt for hva flagget symboliserer.
«Landet som ga meg alt»
Det ligger utallige videoopptak av flaggheising og -feiring i sosiale medier. Et av de mer interessante inneholder intervjuer med mennesker som har helt annen opprinnelse enn britisk sådan. GB News har tatt en tur ut på gateplan, og spør mennesker av ulikt opphav om hva de mener om at sittende kommunestyre i ulike byer bruker ressurser på å ta ned flaggene som er hengt opp.
De lar seg sjokkere. Briter med opphav i afrikanske land, i India og Sørøst-Asia sier alle det samme: – Selvsagt skal flaggene henge oppe, de symboliserer jo hva landet står for. En mann med sørøstasiatisk utseende sier rett ut at «dette landet ga meg alt». Alle muligheter til utdanning, frihet, likhet, arbeid og trygghet er grunnlaget for å komme til det europeiske demokratiet i utgangspunktet. For den som ønsker frihetsverdier, vel å merke.
Parallellen til at de propalestinske flaggene og antisemittiske grafittiene fikk være i fred, illustrerer den misforståtte offentlige respekten for mennesker som ønsker alt annet enn demokratiske frihetsverdier.
Ser vi et taktskifte?
Dersom det hadde vært valg i UK i år, ville Reform UK med Nigel Farage ha vunnet og Labour ville havnet på litt over 20 prosent. Farage har lagt frem planer for massedeportasjoner dersom han blir statsminister. Asylsøkere skal arresteres straks de ankommer landet og sendes tilbake til land som Afghanistan og Eritrea. Også deportasjon til oversjøiske øyer som Ascension Island vest for Afrika og opprettelse av asylleire i tredjeland i blant annet Afrika er forslag fra Reform UK og Farage.
Det er snakk om deportasjoner av flere hundretusen og fem daglige avganger med charterfly.
Reform UK vil også som første prioritet forlate Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for å kunne lykkes i å bevare UK som britisk.
13. september skal det arrangeres en massedemonstrasjon i London der flere hundretusen kan komme til å møte opp.
En av Skandinavias fremste tenkere knyttet til innvandringens konsekvenser, forfatteren, historikeren og den tidligere pressemannen, Lars Hedegaard, har hatt rett i sine dystre spådommer om hvordan utviklingen i Vest-Europa vil forløpe de kommende årene. Vi spurte ham i hans eget hjem for seks år siden hvor han tror Skandinavia er om noen år, mer spesifikt hvordan det vil gå med Sverige.
– Jeg skal svare så godt jeg kan. Sverige er tapt. Jeg betrakter Sverige som tapt på den måten at jeg tror at staten vil bryte sammen. Politiet og rettsvesenet har jo allerede brutt sammen. Voldsmonopolet, det som først og fremst karakteriserer en suveren stat, det er brutt sammen. Utenforskapsområdene blir større og større. Og så kan man forestille seg, og det kan jo skje i Norge og Danmark også, så vil de samme nordmenn og dansker søke sammen i sine egne enklaver.
(…) Lars tror altså på en slags enklavisering, der antagonistiske kulturer står overfor hverandre. – Noen ganger vil det være fred som råder, andre ganger vil det være krig, eller sagt med andre ord, lavintens krigføring. Dette er det beste scenarioet for Sverige. Det verste scenarioet for Sverige er selvsagt at folket bøyer seg. Det scenarioet tror jeg ikke på.
– Hvorfor tror du ikke på det scenarioet?
– Nei, fordi det er allerede 20 prosent som stemmer på Sverigedemokraterna, og de vil ikke slutte å tenke som de gjør.
Britenes nasjonalfølelse står meget sterkt, og langt sterkere enn i Norge og Sverige, er min vurdering. Det er et stolt folk med en dyp identitetsfølelse på de britiske øyene. Det er å håpe at demonstrasjonene og massemobiliseringen vil fortsette i det samme, fredelige og fedrelandskjærlige sporet som nå – også 13. september, selv om det er grunn til å frykte at negative blokkpolitiske krefter kan infiltrere markeringer for å gi de helt vanlige kvinnene og mennene i gatene et image som ekstremister.