Før sommerferien rapporterte danske TV 2 at så mange som 1.716 personer har mottatt to eller flere utvisningsdommer fra Danmark – og én person har blitt utvist ikke færre enn 14 ganger.
Eksemplene på personer som burde vært utvist på livstid står i kø. Her skal vi ta to, ett fra Tyskland og ett fra Danmark. En av dem som ble dømt til utvisning er Hussein, som kom til Danmark som 12-åring fra Syria. Danmark åpnet armene sine – ga ham skolegang, fritidsaktiviteter, støtte og trygghet. Hussein fikk alt han trengte for å bli en velfungerende borger. Han valgte å gjengjelde sitt nye land med utakknemlighet, narkotikakriminalitet og alvorlig vold.
Og i Tyskland skaper historien om Mukhtar overskrifter. Sammen med andre asylsøkere dopet ned og gruppevoldtok han en 14 år gammel tysk jente ni ganger. Dommen? To år og tre måneder i fengsel og utvisning.
Han prøver nå å returnere til Europa ved hjelp av en advokat som mener han har rett til å være sammen med sin kone og sitt barn, noe som er beskyttet av artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen – retten til respekt for privatliv og familieliv. I mellomtiden må Lisa – jenta han voldtok – leve et liv fylt med traumer.
Det historiene har til felles er at de ikke bare er groteske skjebnefortellinger. De er symptomer på en ubalansert europeisk rettsorden, der hensynet til kriminelles rettigheter trumfer hensynet til offerets sikkerhet og samfunnets og borgernes rettsfølelse.
Det er ikke dette konvensjonen ble opprettet for. Den ble opprettet i ruinene av 2.verdenskrig for å beskytte individet mot autoritære staters overgrep – ikke for å beskytte kriminelle mot konsekvensene av sine egne handlinger.
Pierre-Henri Teitgen, som var med på å formulere konvensjonen, gjorde det som en direkte respons på fascismens og nazismens redsler. Han ville sikre at ingen stat noen gang igjen kunne begå grusomhetene til Hitler, Mussolini og Stalin. Han kunne nok knapt ha forestilt seg at konvensjonen en dag ville bli brukt som et skjold for å beskytte mennesker som dreper, voldelige kriminelle og menn som gruppevoldtar barn.
Nettopp derfor må dagens internasjonale regler oppdateres.
Tillitssamfunnet
Tillit er byggesteinen i rettsstaten. Når tilliten begynner å smuldre opp, risikerer hele strukturen å kollapse. I en undersøkelse tilbake til 2017 sa halvparten av den danske befolkningen at Danmark bør trekke seg ut av Menneskerettighetskonvensjonen (MK), bare en av tre mente at man skulle være tilsluttet konvensjonen uansett hva.
Både Norge og Danmark er juridisk bundet av MK. Spørsmålet er hvordan man kan sikre konvensjonen demokratisk legitimitet, da ved å reformere den innenfra. Her er Menneskerettighetsdomstolen (MRD) et stengsel som stanser nasjonale parlamenter i å føre ønsket politikk, som å utvise grovt kriminelle personer.
Konvensjonen mister grepet hvis den oppfattes som et bakteppe uten tilknytning til virkeligheten. Tillit smuldrer opp – sakte, men ubønnhørlig.
Det er ikke ideen om menneskerettigheter folk vender seg mot – det er måten de tolkes og anvendes i praksis folk vender seg mot.
Siden slutten av 1970-tallet har domstolen anvendt en såkalt dynamisk tolkning – også kalt «levende instrument-doktrinen» – der konvensjonens tekst projiseres og utvikles i tråd med tidens skiftende normer.
Dette har medført at Domstolen i praksis har skapt nye rettigheter og utvidet de eksisterende sådanne på en måte som i økende grad nærmer seg politisk beslutningstaking. Det mest åpenbare eksemplet er artikkel 8, retten til familieliv, som i dag står som en nærmest uoverstigelig barriere for strengere regler om for eksempel familiegjenforening.
Problemet er ikke bare juridisk. Det er demokratisk. Fordi det til syvende og sist bare er selve teksten som medlemslandene har blitt enige om – ikke tolkningene som er innført senere. Når domstolen løsriver seg fra teksten og beveger seg inn i den politiske sfæren, oppstår et legitimt spørsmål: Hvem bestemte egentlig dette?
Og enda verre: det er nesten umulig å endre. Det krever enstemmighet blant alle 47 medlemsland i Europarådet for å justere tolkningsgrunnlaget – som å få alle elefantene i rommet til å danse i samme takt.
Elitenes bolverk
Når menneskerettigheter oppfattes som en elitistisk beskyttelse av kriminelle snarere enn en beskyttelse av vanlige folks frihet, har vi et demokratisk problem. Det er enkelt å sitte i Ullevål Hageby og i sin uendelige «godhet» vifte med konvensjonen. Det er ikke annet enn luksusmeninger uten forankring i den brutale virkeligheten.
Kanskje krever tiden vi lever i – masseinnvandringens og «multikulturens tid» – helt nye takter fra politisk lederskap. Kanskje bør nasjonalstatene trekke seg ut av MK og stole på egen motstandskraft mot autoritære og totalitære krefter. Eller kanskje veien er å gå reformenes mer friksjonsfrie vei.
Det man med sikkerhet kan si, er at vi kan ikke fortsette som før i dagens Vest-Europa. Nasjonal villet politikk knebles av papirruller fra 50-tallet som skulle forsvare kontinentet vårt mot en mulig kommende Stalin eller Hitler. Hvordan MK kan tilpasses vår tid – ikke minst ved utvisninger av grovt kriminelle – hungrer etter en bred og saklig debatt.