Det mest kontroversielle slagordet er det Abid Raja som fronter: «Tenk nytt om skolen. Alle barn skal lære å lese, skrive og regne.» I ethvert normalt samfunn ville dette vært så selvsagt at ingen ville sagt det høyt, langt mindre brukt det som hovedbudskap i en politisk reklamekampanje. Det er derfor ikke overraskende at akkurat denne plakaten har blitt fjernet av mange frustrerte kollektivreisende med stadig mindre tillit til partier som Venstre.
Når politikere må forsikre befolkningen om at barna faktisk skal lære alfabetet, bør alarmklokkene ringe – for dette sier mer om samfunnets tilstand enn om Venstres ideologi. Statistikken viser nemlig at det ikke er tom retorikk. Allerede i 2022 viste PISA-undersøkelsen at en fjerdedel av norske tiendeklassinger har svært lave leseferdigheter, og at spesielt guttene leser dårlig.
Slike tilstander ville vært uforståelige for enhver nordmann for bare noen generasjoner siden. At vi har gått fra velferdsstatens garanti om stadig bedre skole til valgplakater som lover helt grunnleggende ferdigheter, markerer dermed et sivilisatorisk tilbakeskritt.
Norsk symptompolitikk som weltschmerz-symptom
Slike plakater handler ikke om fremtidsoptimisme, men om et system der samfunnets byggeblokker har begynt å smuldre opp. Partier som Venstre pakker inn håpefulle budskap i tåkeprat og myke vendinger: «utenforskap», «psykisk uhelse» (!), «inkludering». Men det mest påfallende er hvor diffust og avdramatisert språket har blitt – begreper som favner alt og ingenting, som dekker over at ingen tør å navngi de faktiske problemene.
Det er ikke heller tilfeldig at dette blir sagt akkurat nå. Bakgrunnen er brutal: Én av tre gutter i videregående faller ut før de fullfører – et tall som har ligget stabilt i årevis, til tross for hundretalls millioner kroner i tiltak. Ungdomskriminaliteten har eksplodert, og rapportene om vold, trusler og uro i klasserommet er blitt hverdagskost. Også lærere forlater yrket i flokk, og i 2023 vurderte 40 % av lærere å skifte jobb. Venstre selger altså reklame for det som burde vært normaltilstand, fordi samfunnet vet at normaltilstanden svinner hen.
Stadig mer av den politiske retorikken i 2025 handler ikke om å løse problemer – men å dempe panikken rundt dem. Språket er beroligende, ikke mobiliserende. Det hele minner mer om pasientbehandling enn om styring av et land.
Det udefinerte publikummet
Slagordet «Alle barn skal lære å lese, skrive og regne» er tilsynelatende for alle, men den egentlige målgruppen er godt kjent. Barn på Vinderen eller Nordstrand sliter ikke mest i skolen. Det er det minoritetsbarn som gjør, særlig på Oslos østkant, barn som vokser opp i hjem der norsk er andrespråk – eller ikke-eksisterende. Det er altså dem, og i forlengelsen av dette deres foreldre, som plakaten gjelder. Men dette kan ikke sies rett ut, for da kommer beskyldningene om stigmatisering umiddelbart.
Dette er en kampanje for å berolige den bekymrede middelklassen med en universell frase, men samtidig sende et kodet signal til miljøer hvor problemene faktisk hoper seg opp. Slik kan majoriteten tolke det som en garanti for at «joda, alle skal med», mens minoritetene ikke blir direkte utpekt. Det er et klassisk politisk dobbeltgrep: Snakk generelt, tenk konkret.
Her er vi inne på norsk politikk anno 2025: Alle vet om elefanten i rommet, og alle ser en annen vei. Tallene er tydelige på at blant tiåringer som vokser opp med færrest hjemmeressurser i Norge, ligger leseferdighetene nesten to år bak deres jevnaldrende – og gapet øker.
Et skoleeksempel på segregering og svikt
Ta for eksempel Vahl skole i Oslo øst – en skole der hele 96 % av elevene i 2022 hadde minoritetsspråklig bakgrunn. Dette er ikke en skrivefeil: Av over 250 elever hadde bare noen få av dem norsk som morsmål. Her rapporteres det om lavere lesetrivsel, svak mestringsfølelse og utbredt følelse av utenforskap. Forskning viser at kun 60 % av minoritetselevene trives i skolen, mot 79 % blant majoritetselever. Bydelen Søndre Nordstrand, hvor skolen ligger, har 31 % voksne med bare grunnskole, mot 18 % i resten av Oslo. Dette er også et område med betydelig ungdomskriminalitet, og politiet har advart om at det å la skolene forvitre i slike områder bare forsterker parallellsamfunn og undergraver fellesskapet.
Dette er baksiden av reklameplakaten. Når 96 % av klassen har et annet morsmål enn norsk, er ikke lenger «alle barn» en selvforklarende gruppe. Det som utad selges inn som nytenkning, er i realiteten et avslørende forsøk på brannslukking i et såkalt multikulturelt samfunn hvor det allerede brenner på do.
Det er heller ikke tilfeldig at nettopp Abid Raja fronter denne kampanjen. Han er glansbildet Venstre ønsker å selge inn, suksessinnvandreren som lyktes til tross for æreskultur, sosial kontroll og dårlige odds. Raja fungerer både som alibi og talisman for partiet – han kan si det en etnisk norsk politiker ikke kan, og Raja har tatt kampen mot sosial kontroll så langt at han har fått politibeskyttelse. Raja er et levende progressivt skjold for Venstre mot beskyldninger om «rasisme», og gjør det mulig for partiet å snakke om manglende integrering. Men hvor mye kan én politiker egentlig bære, når krisen han skal dekke over er så dypt strukturell?
Sivilisasjon i oppløsning
På dypere nivå handler dette om noe langt mer enn skolestrategi. Det handler om hvilken type sivilisasjon vi sikter mot. Norge ble i etterkrigstiden bygget bl.a. på en universell idé: én skole for alle og én fellesskapskultur der alle barn – uansett klasseskille eller bakgrunn – skulle få de samme mulighetene. Men nå har vi gått fra store, samlende løfter til et politisk språk som er konstruert for å bedøve borgerne fremfor å forbedre samfunnet.
Dette fenomenet er dessuten ikke begrenset til Norge. Over store deler av Vest-Europa har politikere og myndigheter sett seg nødt til å ta i bruk samme type avvæpnende PR-språk i offentlige kampanjer, særlig om skole, fellesskap og integrering. I tyske, franske eller svenske byrom preges reklameplakater og politiske uttalelser av diffuse løfter om «trygghet», «samhold» og «inkludering» – som oftest i eller om områder som sliter med integrering, sosial uro og sviktende fellesskap. Felles for slike kampanjer er forsøket på å forsikre publikum om at alt er under kontroll, mens man på kirurgisk vis samtidig unngår å betegne de reelle årsakene til fragmenteringen i samfunnet. Språkbruken signaliserer ro og stabilitet, men fungerer mest som en form for offentlig beroligelse i møte med en gryende sivilisasjonskrise.
Det er også viktig å minne om at det på 70- og 80-tallet fantes større økonomiske forskjeller i Norge, men det var sosialt, ikke kulturelt betinget. Relativt vanlige nordmenn kunne oftest ikke sende barna på sydentur, og dyre merkeklær og hobbyer var mest forbeholdt dem med langt romsligere økonomi. Men ingen kalte dette «utenforskap», det var bare livets harde realiteter. Alle forsto dette.
I dag omtales en del barnegrupper allikevel som «fattige», svært ofte fordi deres foreldre prioriterer å sende penger ut av landet fremfor å investere i barndommen til sitt eget avkom. Hvert år blir det overført mange hundre millioner kroner fra Norge til f.eks. Somalia, noe som rammer disse minoritetsbarna dobbelt opp. De har mindre økonomisk frihet, mindre sosial deltakelse og dårligere språk – men sammenligner seg fortsatt med de norskfødte, ikke med fattigere slektninger i utlandet.
Somaliere trekkes frem her fordi denne gruppen utgjør det tydeligste caset på en selvforsterkende spiral. Penger eksporteres, miljøene er lukkede, lite integrering skjer, skoleprestasjoner er svake, og ungdommene opplever samfunnet som «urettferdig». Sinne og voldsom avstand blir ofte svaret deres, og det er derfor ikke rart at slike kohorter er sterkt overrepresenterte i både statistikken for skolefrafall og ungdomskriminalitet.
Dette er parallellsamfunn i praksis. Norske lærere på Oslo øst rapporterer om elever som knapt har kontakt med norsk språk utenfor skolen, og foreldre som ikke kjenner systemet og heller prioriterer lojalitet til klanen fremfor tilhørighet i Norge. Her hjelper det ikke å henge opp plakater med hva alle barn «skal» lære, når en helhetlig og importert ukultur samtidig drar barna vekk fra det norske felleskapet.
Absurde nye bunnivåer
At Venstre nå må reklamere for at våre barn skal lære seg å lese og regne, betegner altså et nesten historisk lavt ambisjonsnivå. I et land der den offentlige fellesskolen har vært et prestisjeprosjekt i generasjoner, brukes det i 2025 valgkampmidler på lovnader om at elever skal lære det aller mest grunnleggende. Det er et høylytt signal om at samfunnskontrakten har sprukket. Før var slike løfter unødvendige, nå er de defensiv psykologi i offentlig regi.
Vi har gått fra universelle forpliktelser om stadig bedre utdanning til et megetsigende og transformativt nøkkeltidspunkt hvor politikere prøver å drive tillitsbygging for noe som tidligere var en del av selve grunnmuren i velferdsstaten. Plakaten med Abid Raja og det banale løftet er en reklame for å berolige et publikum som for lengst har oppdaget at systemet knaker. Partiets håp om å fremstå som visjonære blir i realiteten et trist speil for en sivilisasjon på vei mot segmentering og oppsplitting.
Kampanjen til Venstre prøver å dempe uroen med ord. Men når hele fellesskapet og det universelle prosjektet er i ferd med å gå i oppløsning, hjelper det lite å be om tillit til at det grunnleggende skal fungere. Å love at alle barn skal lære å lese, skrive og regne er ikke å tenke «nytt». Det er snarere en desperat panikkforvaltning av et samfunn som ikke lenger tør å innrømme for seg selv hvorfor dets hovedfundament svikter.
Hovedillustrasjon: T-banen i Oslo, privat