Det er lenge siden du kunne se davidsstjernen rundt halsen min, den er gjemt under genseren, den lille gule sløyfen jeg har på jakken vet du ikke engang hva betyr. I Israel er gule tørkler bundet rundt lyktestolper, hengt opp i trær, i solidaritet med og lengsel etter våre kjære som fremdeles holdes fanget av terrorister. De fleste som er igjen er døde.
Vi vil ha dem hjem, og her i Norge vet dere ikke hva den gule sløyfen betyr.
Vår usynlige smerte
Jeg har hørt ropene i demonstrasjoner, der folkemengder skråler slagord som knuser sjelen min, mens politiet står og ser på. Jeg har hørt trommene, sett bannere som krever ny intifada, sett bannere med terrorister framstilt som helter.
De drepte oss, torturerte oss, og de er helter i Oslos gater.
Antisemittismen er ikke lenger en skygge; den er en storm som river i alt jeg er. Og det som sårer mest? Dette hatet får næring, det er akseptert, til og med oppmuntret, når løgner om oss får stå uimotsagt.
Regjeringen vår, som jeg en gang stolte på, har vendt oss ryggen. Deres politikk mot Israel, mitt folks eneste tilfluktssted, er fiendtlig og ensidig.
Når de anerkjente Palestina i mai 2024, uten å kreve ansvar for terror, føltes det som et slag i ansiktet. Når de fordømmer Israel i FN, men tier om rakettene som regner over sivile, om barna som lever i frykt, da spør jeg: Hvor er rettferdigheten? Hvor er medmenneskeligheten?
Det er som om vi jøder ikke teller, som om vår smerte er usynlig.
Vekten av frykten
Jeg har prøvd å holde ut. Jeg har gått til synagogen med senket blikk, men jeg er lei av å skjule hvem jeg er, lei av å føle meg som en fremmed i mitt eget land. Hver nyhet om en ny antisemittisk hendelse er en kniv i hjertet.
Jeg kan ikke lenger bære vekten av frykten, orker ikke vekten av løgnene fra den norske regjeringen, fra mediene som framstiller jøder som folkemordere, mens de forsvarer terrorister. Hvorfor ser dere ikke at det er terroren som er altødeleggende? Hamas dreper sivile i matkø på Gaza, mens Norge serveres historier om at det er jødene som dreper dem. Hvorfor?
Av hele mitt hjerte: Hvorfor?
Så jeg drar. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Jeg forlater Norge, landet jeg elsket, fordi det ikke lenger er trygt å være jøde her. Jeg tar med meg minner om byen min, fjordene, om vennene som fortsatt prøver å forstå. Men jeg kan ikke bli et sted der hatet mot meg belønnes, der løgner får stå, og der regjeringens politikk gjør meg til en fiende i mitt eget hjem.
Farvel, Norge. Måtte du en dag se oss som mennesker, ikke som mål for en ny intifada.
Hovedillustrasjon: skjermbilde fb reels fra Oslo 30. mai