I går ble jeg kontaktet av en barnevernspedagog som var rystet etter en samtale hun hadde på jobben dagen før. Hun ønsket at jeg skulle dele historien for å belyse hva jødene i Norge går gjennom, og ikke minst opplyse nordmenn som ikke skjønner at jødene våre lider.
Et uskyldig barn
Så sitter du plutselig der på kontoret og samtaler ansikt til ansikt med ei 14 år gammel jente og hennes foreldre. Det viser seg at moren er jøde. Datteren har fått alvorlige drapstrusler, fordi noen har funnet ut at hun er jøde.
Du får realiteten uventet og brutalt servert rett opp i ansiktet, og du får en real oppvekker. Du skjønner at du har levd i din egen naive og selvgode boble. Du som har tenkt at jødene overdriver, sitter nå med et uskyldig barn foran deg, som har fått alvorlige drapstrusler bare fordi hun er jøde. Jenta har blitt offer for det høyst reelle jødehatet du nå må erkjenne at faktisk truer jøder i landet vårt, til og med barn. Dette jødehatet du har hørt om, men som du allikevel ikke helt har trodd på, kommer plutselig veldig nært.
De fortvilte foreldrene sitter der sammen med deg. De kjenner seg hjelpeløse i møtet med den giftige antisemittismen som truer deres kjære datter på livet. Foreldrene har sett seg nødt til å installere overvåkningskameraer hjemme, for å bedre kunne ivareta datterens og deres egen sikkerhet.
Plutselig møter du som barnevernspedagog en realitet du ikke trodde eksisterte. Du møter rett og slett deg selv i døra! Jødehatet du bare har lest om i historiebøkene, har blitt åpenbart like foran deg. Det gjør noe med deg. Du synes det er hjerteskjærende å høre familien fortelle, og smertefullt å se foreldrenes høyst reelle bekymring for sin datter.
Har ikke forstått
Du ønsker at statsminister Støre skal stå klart og tydelig opp for jødene, og si at slikt jødehat ikke aksepteres i landet vårt. Du ønsker at han skal si høyt at det som skjer i Israel og på Gaza ikke er jødenes skyld, og at de ikke skal stå til ansvar for dette. Du ønsker deg en statsminister som tar avstand fra antisemittismen som forgifter samfunnet vårt og resulterer i alvorlige drapstrusler mot ei 14 år gammel uskyldig jente. Du skjønner nå at dette er et alvorlig problem i samfunnet, og at denne jødiske jenta ikke er den eneste som opplever dette. Du innser at samfunnet ikke har klart å beskytte dem.
Da kommer du på diktet av Arnulf Øverland: «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. »
Det går opp for deg at dette hatet lenge har vært et problem for jøder i Norge, men at du ikke har skjønt det. Ikke før nå. Så forstår du at denne naiviteten trolig gjelder generelt for nordmenn. Vi som samfunn har ikke forstått hva jødene i vårt eget land utsettes for av hat, forfølgelse og trusler i hverdagen. I dag har du fått beviset på at det du selv har bagatellisert, er en reell trussel med frykt, utrygghet, vold og trakkasering i hverdagen for andre nordmenn. Ja, at det faktisk handler om liv og død for norske jøder i vårt eget land.
Du kjenner et behov for å fortelle historien og dele din oppdagelse, men kan ikke gjøre det selv på grunn av jobben din. Dermed kontakter du ei du har sett som er aktiv for jødene på Facebook. Du vil veldig gjerne at hun skal dele historien videre, for dette har vært en oppvekker for deg! Denne uretten som jødene i vårt land opplever, kan du ikke tie om. Du har våknet fra søvnen, og nå håper du at flere nordmenn kan våkne. Du håper å bidra til å hindre at flere jødiske familier skal oppleve det hatet og det helvetet som denne jødiske familien foran deg, akkurat nå går gjennom. Du tør ikke tenke på hvor mange andre jødiske barn og familier i Norge som opplever det samme hatet.
Du føler et behov for å si unnskyld for at du ikke har forstått. Unnskyld for at jødene går gjennom dette i vårt eget land. Unnskyld for at historien er i ferd med å gjenta seg. Derfor tier du ikke, for du ønsker ikke å være en del av den tause majoriteten. Du vil sette handling bak ordene «Never Again!» Du vil gjøre en forskjell for jødene i Norge, og du ønsker IKKE å tåle så inderlig vel, den smerte som ikke rammer deg selv.
Hovedillustrasjon: Privat