Danmark er i en særklasse. Verdikampen pågår for åpen scene. Og man våger å ta elefanten i snabelen: islam. Som en dansk toppolitiker spurte HRS i 2003 under et møte i København: «Når tror dere vi kan si det høyt at det er islam som skaper integreringsproblemene?»
Det tok noen år før det ble mulig, men nå er silkehanskene virkelig tatt av. I Danmark. Nærmest daglig ser vi ledende danske politikere fra sosialdemokratene til Dansk Folkeparti løfte verdidebatten og realpolitikk rundt innvandring på toppen av den politiske agendaen.
Prøvde seg på en takling
Folketinget 28.mars: Zenia Stampe fra Det radikale venstre utfordrer statsminister Mette Frederiksen (S), det vil si hun prøvde seg på en sklitakling. Stampe gikk i de oppgåtte europeiske sporene i forhold til islam. Altså; islam er som kristendommen. Det er kun noen «religiøse uteliggere», som Per Fugelli i sin tid beskrev dem som, altså at muslimske fundamentalister tilhører en marginal gruppe som ikke følger islam budskap. Fugelli sa dette knyttet til terroren i Paris (Charlie Hebdo-massakren) og København (Krudttønden og synagogen), begge tidlig i 2015:
De fire terroristen var fremmedlegemer i islam. Allah og Muhammed forkynner fred, rettferdighet og nestekjærlighet som Gud og Jesus gjør.
Terroristene var religiøse uteliggere uten bro til islams grunnstoff. De gikk inn i vanviddets isolat.
Derfor blir det galt å føre ansvar for ugjerningen over på islam og muslimene.
Dette synet preger Stampe også, et syn som er omfavnet av hele Vest-Europas ledelse, innen politikk, medier og akademia. Islam er som kristendommen. Fanatikerne er marginale unntak, altså «religiøse uteliggere» som ikke kan islams tekster, som ikke har forstått islams hovedbudskap. For islam handler ikke om undertrykkelse av ikke-muslimer, islam handler ikke om vold, fanatisme og grusomheter.
Stampe hadde håpet at Mette Frederiksen nok en gang skulle bekrefte at man som troende muslim selvsagt kan bekjenne seg til den danske demokratiske regjeringen og rettssikkerheten, som er åpen for alle demokratisk anlagte mennesker uavhengig av hvor de kommer fra, som forretningsmannen Asger Aamund sier det. Men Stampe gikk i sin egen felle. Frederiksen har nemlig forstått at islam og kristendommen er som olje og vann. Og Frederiksen fremstår verken som skuddredd, feig eller løgnaktig i «den gode hensikt». Hun svarte Stampe dette på strak arm:
– Hvis du tar Koranen ordrett, er det absolutt ikke forenlig med det danske samfunnet. Det er en lovbok.
Er du sekulær er du frafallen
Man kan kalle svaret for høflig. Men bak svaret viser statsministeren at hun har forstått at islam og demokrati ikke er forenelig. Akkurat slik man ser det i hele den islamdominerte verden. Nasjonalstatene glimrer med demokratisk fravær. Det er et ubestridelig faktum. Og jo mer islam har fått makten i disse statene, dess mer bryter statene med helt grunnleggende demokratiske prinsipp, som likestilling, likeverd, rettsstat, religiøs frihet og ytringsfrihet.
Hvis du som troende muslim omfavner det sekulære demokratiet, ja, da er du i henhold til islam og Muhammed som frafallen å betrakte, for i henhold til islam og dets ufeilbare grunnlegger skal sharia følges til punkt og prikke. Sharia er like ufeilbarlig som Muhammed. I demokratiet står folket over islam og sharia. Demokratiet er dynamisk og endrer seg naturlig etter samfunnets behov. Demokratiet står over Allah.
Det finnes ikke noe som heter sekulære muslimer eller kulturelle muslimer i islams grunntekster. Som president Erdogan så forløsende har sagt det:
– Det finnes ikke noe slikt som moderat islam. Det er bare islam!
Frederiksen heller faktisk kaldt blod i årene til ikke bare Stampe, men til sannsynligvis et flertall av Folketingets representanter og den rådende ideologien i salen. For Frederiksen sier implisitt at islam i sine grunnelement ikke er en religiøs doktrine, men en politisk ideologi som styrer alle aspekt ved både individene og samfunnet. Islam skal legges som et gulvteppe over alt liv. Og i tillegg er det religion, som bønn, faste og reise til Mekka. En tro på at islam er den siste og feilbarlige utgaven av en gud og hans sendebud. Troen og ideologien kan ikke røres, for den er diktert ord for ord av Allah til Muhammed. Og nåde den som påker at koranen er full av selvmotsigelser. Nåde den som sier det som det er: Koranen ble til ikke minst etter hvilke behov Muhammed hadde til enhver tid, som å bryte arabernes syn på ekteskapsinngåelser. Hadde Muhammed et behov, så ga Allah han tillatelse til dette gjennom påståtte åpenbaringer.
I den islamdominerte verden er det ingenting som heter «islamist». De hardt troende omtales som «fundamentalister». Det er vi i Vesten som har oppfunnet eufemismen «islamisme» og «islamist». Sminkeord for å forskjønne og/eller nøytralisere en virkelighet vi helst vil fortrenge eller som vi ikke orker å forholde oss reelt til. Sminkeord som skal gli inn i vårt myke demokrati. Det er altså ikke islam det er noe galt med, det er «noen» av islams følgere som er «uislamske».
Det startet i USA
Selv registrert jeg ikke minst denne bruken av sminkeord etter 9/11. President George W. Bush dro rett til en sentral moské i Washington og proklamerte dette etter det vanvittige terrorangrepet begått av muslimer:
– Disse voldshandlingene mot uskyldige bryter de grunnleggende prinsippene i den islamske troen. Og det er viktig for mine felles amerikanere å forstå det.
Deretter siterte Bush fra koranen:
«I det lange løp vil det ekstreme onde være slutten på dem som gjør ondt. For de har forkastet Allahs tegn og latterliggjort dem.»
Bush avrundet slik:
– Terrorens ansikt er ikke islams sanne tro. Det er ikke hva islam handler om. Islam er fred. Disse terroristene representerer ikke fred.
Etter dette har lignende uttalelser gått slag i slag, særlig når brutal terror utspiller seg. Det er som i Fugellis ånd: Islam og muslimer lider under en plage fra en knøttliten minoritet som er fullstendig desorientert om islams DNA.
Det er kanskje ikke så rart at vi i Vesten benekter fakta knyttet til den islamske doktrinen. Vi ønsker en fredelig sameksistens i vårt demokrati, vi vil at demokratiet og alle dets innbyggere skal være velfungerende i en felles samfunnsarena. Derfor lager vi opp et løgnaktig bilde – i fredens navn – og vi sponser «dialogen» med de religiøse med store summer årlig over statsbudsjettet og de kommunale budsjettene.
Som Asger Aamund sier det: Islam er som kommunismen og nazismen. Partiet har nemlig alltid rett.
Likevel, hver gang vi opplever nok et islamsk terrorangrep, nok et massedrap på uskyldige mennesker, får vi høre fra media og politikere at grusomhetene utføres av fundamentalister og ekstremister som representerer uspesifiserte «mørkekrefter» som ikke har noe med islam å gjøre. Men har du noen gang hørt om fundamentalistiske kommunister eller ekstremistiske nazister? Nei, det gjør vi ikke, for vi vet at når du er kommunist, er du kommunist, og når du er nazist, er du nazist. Moderat fascisme eksisterer ikke. Like lite som moderat islam. Likevel holder vi fast ved begrepet «islamisme», som ikke eksisterer i islam i det hele tatt, men er en vestlig oppfinnelse for å takle den økende islamiseringen av demokratiske samfunn. Denne virkelighetsflukten har en god forklaring i islams tre hellige skrifter (Koranen, Hadith og Sira), som styrer det islamske samfunnet og muslimske mennesker.
Den gamle løgnen
Og la det være klart: Islams tre tekster handler svært mye om hva man skal gjøre mot dem som ikke tror på islam, altså vi som defineres som «kafir». Bare i koranen er det rundt 500 vers som handler om Allahs hat mot kafiren og som oppfordrer til vold mot dem. Som kafir skal vi enten død, konvertere til islam eller vi skal rangeres som en dhimmi, en underlegen samfunnsborger med begrensede rettigheter og med pålegg om særskatt. Det er ikke et generelt forbud mot drap i islam.
Det er øyeblikk man ikke glemmer, som da Abid Raja like etter at Theo van Gogh ble strupeskjært i Amsterdam i 2004 grunnet filmen Submission (underkastelse) som omhandler islams kvinneundertrykking, i beste sendetid på NRK TV satt og løy om islam. For å prøve å overbevise seere og motdebattanter om at islam forbyr drap, leste Raja direkte opp fra en medbrakt koran: «Den som dreper et menneske, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten», sa Raja. Men er det dette som står i koranen? Nei, Raja hoppet bukk over en avgjørende innskutt bisetning. Slik lyder verset:
«Den som dreper et menneske – uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse – skal anses som hadde han drept hele menneskeheten» (min utheving, koranen 5:35).
Altså legaliserer islam og koranen drap. Ubehagelig? Ja, men sant. Van Gogh fikk sin straff for sin forbrytelse: Han kritiserte islam.
Det er nettopp islams nær sagt uoverkommelige oppgave å skulle klare å tilpasse seg et demokrati basert på verdslige rettsprinsipp. Det er dette det ser ut til at Frederiksen har innsett. Nå er spørsmålet: Vil de andre politikerne følge i hennes fotspor – og mediene? Og vil Frederiksen ikke bare tale sant, men handle realpolitisk i tråd med sin erkjennelse?
Illustrasjon: HRS, Frederiksen og bombetegningen til Kurt Westergaard